Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170728/PLUSS/170729856

Klosterliv

Kalt til avkall

Av tekst: Maria Kjos Fonn foto: Line Søndergaard

Publiseringsdato: Fredag 28. juli 2017

Seksjon: Livet

Nokså nakent liv: Mellom blokker og kjøpesender ligger Lunden kloster i Groruddalen i Oslo. Her lever søster Anne-Lise Strøm et liv i bønn.

Da Anne-Lise Strøm var 20 år, forlot hun 1960-tallets ­forbruksvekst, ungdomsopprør og muligheten for familie og utdannelse. Hun valgte et liv i askese og bønn.

Linderud i Groruddalen i Oslo: Biltrafikk, kjøpe­senter og boligblokker. Men så: En liten luke hvor tida går saktere. Lunden kloster, med sine vakre murbygninger, den ene prydet av et enkelt kors, og en stor, skrånende hage nedenfor. Klosteret er etablert med utspring i et dominikaner­kloster i franske Lourdes i 1951.

Her lever ti søstre fra fem forskjellige land i stillhet, kontemplasjon, arbeid og bønn. Bare en halvtime om dagen er det tillatt å snakke, utenom helt nødvendig kommunikasjon. Mens jeg venter på søster Anne-Lise, slår det meg: Kanskje dette innadvendte livet, denne indre stillheten, er vel så intenst og hardt arbeid som et hektisk, moderne liv?

Anne-Lise Strøm går i nonnedrakt og joggesko. Hun har en ryggskade og halter litt, men er ellers påfallende vital. Hun er 76 år og har vært nonne i 55 av dem, og mener at hun høster fruktene av et langt liv i bønn.

– Det begynner å bli et liv, dette her, det begynner å bli en bønn, som Ole Paus synger, sier hun med et lite smil.

FAKTA

Anne-Lise Strøm

Alder: 76 år.

Stilling: Dominikanerinne.

Hvor er du i livet? Jeg er blitt pensjonist, men det blir man aldri i kloster. Jeg har reist mye, vært utrolig aktiv, foretaksom, oppfinnsom og nysgjerrig. Jeg har levd et sterkt liv, men har gått over i en mer kontemplativ fase. Det har tatt litt tid å slippe taket og falle til ro. Etter 55 år i kloster kunne jeg ikke tenke meg å leve et verdslig liv, for jeg er ikke verdslig. Livet mitt, alle liv, er som en bibelhistorie. Jeg har nådd livets fylde, men det er et stykke igjen, håper jeg. Jeg er absolutt ikke mett av dagene, men begynner å høste fruktene av et langt liv i bønn.

på sparket

Hva slags musikk hører du på?

– Den indre musikken, klassisk musikk, kirkemusikk. Jeg har en Iphone med en app – den nye norske salmeboka – som jeg liker å høre på. På mine gamle dager har jeg også blitt glad i Ole Paus. Han er utrolig dyp og fin.

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Bibelen. Bibelen er ikke en bok som alle andre bøker. Det gjør noe med mennesket å lese Bibelen. Av norsk litteratur blir det en del av de gamle gode norske, som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Tarjei Vesaas. Og franske forfattere som Paul Claudel og Georges Bernados.

Hva er din favorittfilm?

– Jeg var en ivrig kinogjenger før jeg gikk i kloster. «Nødlanding» med Henki Kolstad i 1950 så jeg ti ganger. «Fiskerens sko» av Morris L. West er profetisk film som har gjort dypt inntrykk. Ulike filmatiseringer av Bibelen har jeg sett, og filmen om C.S Lewis, «Shadowlands». Jeg liker filmer som har å gjøre med liv og død, håp og fortvilelse. Og Ingmar Bergman, «Det sjuende innseglet», må med.

Opprørsk overgivelse

Hva får en 20 år gammel jente fra Oslo til å til å konvertere til katolisismen og reise til et kloster i Frankrike, vekk fra venner og familie, penger og eiendeler? Er det helt forskjellig fra andre radikale ungdomsvalg, som å farge håret sjokkrosa eller flytte til kollektiv i Amsterdam? Kan det også være et opprør i den totale over­givelsen til Gud?

– Som ung jente, med litt protest i meg, ville jeg bevise for verden Guds eksistens, sier Anne-Lise Strøm.

– Og den kunne jeg bare bevise ved å gå i kloster.

Klosteret i Lourdes bød på forsakelse og bønn, på vei til den store stillheten som østkirka kaller hesykasmen: å bli renset i kropp og sjel for å komme nærmere Gud.

– Det er en smertefull prosess. Men å finne fram til den indre kilden av liv er en fantastisk opplevelse. Man kan være fysisk utmattet, men kilden av glede og liv som vi finner i Gud er så sterk at den overvinner alt.

Herren kaller på deg

Anne-Lise Strøm ble født den første sommeren etter at tyske okkupasjonsstyrker marsjerte inn i hjembyen hennes, Oslo. Rundt den lille jenta utspilte det seg et drama hun bare kunne ane, med en far i motstandsbevegelsen, en bror som døde før hun ble født, meldinger om kamper og drepte.

– Allerede som treåring lurte jeg på hva som var i himmelen. Jeg tenkte at alle disse menneskene var hos Gud i himmelen, for det er sånn som barn tenker. Enkelt.

Hun beskriver moren som from.

– Vi pleide å be sammen. Man kan vel si at jeg fikk bønnen og over­givelsen til Gud inn med mors­melken.

Etter krigen ble Anne-Lise sendt på den katolske skolen St. Sunniva, og ble fascinert av livet nonnene levde. Syvåringen hadde for vane å sette seg i kirka etter skoletid før hun gikk hjem.

– Over kirkedøren sto det «Herren er her og kaller på deg». Og det kallet ville jeg gjerne vite hva var.

Kallet er også et kall om avkall. Da Anne-Lise kom til Lourdes, føltes det asketiske idealet som å reise 50 år tilbake i tid:

– Vi snudde til og med konvoluttene og brukte dem igjen for å spare penger.

Nonnene i Lunden har klær, hjem og en bil, men ellers få personlige eiendeler. Hun beskriver det som en enorm befrielse i overflods­samfunnet.

– Lengter du noen ganger etter et verdslig liv?

– Ikke nå lenger. Jeg har vært 55 år i kloster. Da jeg var yngre, og mine tidligere venninner fikk utdanning og viste meg bilder av sine barn og kjekke ektemenn, skjønte jeg jo omfanget av hva jeg hadde gitt avkall på. Her satt jeg, nokså nakent, med et liv bønn.

En kristenplikt

Vi går gjennom lange bueganger. På veggene er ikoner noen av søstrene har malt. I en liten butikk selger de postkort, ansiktskremer og leppe­pomade av naturlige ingredienser, og åndelig litteratur som noen av søstrene har skrevet. Utenfor vinduet er det en naturhage, med prydbusker, forskjellige løvtrær og nåletrær, og mange forskjellige frukttrær og bærbusker. I oppholdsstua er det cd-spiller og tv, og Anne-Lise Strøm har Iphone. Nonnene er opptatt av å følge med på nyhetene, og søster Anne-Lise forteller at Klassekampen er yndlings­­­avisa.

– Å være politisk engasjert er en kristen plikt, sier Anne-Lise Strøm, som er opptatt av dialogarbeid med troende fra andre kirkesamfunn, og muslimer.

Da hun var tolv år reiste hun med familien til Australia i lastebåt, fordi faren hadde fått et jobbtilbud.

– Langs kysten nedover Europa lå det fremdeles miner og storbyene lå delvis i grus. Fattigdommen florerte i andre deler av verden og det var revolusjon og opprør flere steder, samt krig i Suez-kanalen. Derfor måtte vi ta veien rundt Afrika – det ble en to måneders seilas i allslags vær. Jeg var nok litt ung til å se så mye fattigdom og lidelse.

I Melbourne ble hun sendt på en offentlig skole i fjellbyen Cooma, med 16 nasjonaliteter og åtte kirkesamfunn.

Spørsmålet om hvorfor kirka var splittet, meldte seg:

– Jeg oppsøkte et nonnekloster for å snakke med nonnene om kirka, troen, Gud, meningen med livet og meningen med lidelsen. Alt det arbeidet veldig sterkt i meg.

Tilbake i Oslo fortsatte hun å lure på hvorfor kirka var splittet. En religionslærer på Katedralskolen prøvde å gi henne svar, og ga henne en innføring i Bibelen, kirkefedrene og mystikerne.

– Til slutt sa han at jeg tenkte jeg måtte bli katolikk for å få svar på det jeg lette etter. Da jeg hadde blitt katolikk, var det veldig naturlig å bli nonne.

Nærmere deg, min Gud

Anne-Lise Strøm tar meg med til en stille stund i kapellet. Jeg ser på det vakre alteret, lysestakene, statuene og gullkorset og tenker at her har nonnene kontemplert, trodd, tvilt og sikkert kjempet med konsentrasjonen gjennom år.

Jeg vet ikke hvor lenge vi sitter i stillhet. For meg er det lang tid. For Anne-Lise Strøm, som har levd i stillhet i 55 år, er det kanskje bare et pust. Nonnene står opp halv seks og følger en stram timeplan med bønn, meditasjon, sang og arbeid. Mål­tidene inntas i taushet, mens en av dem leser høyt.

For Anne-Lise Strøm er det jordiske livet en reise mot Gud. Etter hvert som alderdommen rammer helsa og nære faller fra, fortoner døden seg som en åpning mot det evige liv. Hun beskriver det som en gardin som blir dratt til side.

– Når man har levd lenge i kloster, blir det en naturlig ting å meditere. Jeg begynner av og til med en bibeltekst som jeg lar synge inn i meg, før den vender til en indre sang. Men så går jeg over i en absolutt stillhet, hvor jeg lytter og lar Gud overta. Jeg sitter i dyp fred. Noen ganger kan det være en kamp, men mindre og mindre. Livet blir bedre og bedre, vet du det?

livet@klassekampen.no