Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170722/PLUSS/170729961

For Nora Mehsen er hodeplagget et symbol på makt.

Skeiv superutlending

Av Tekst: Maria Kjos Fonn Foto: Siv Dolmen

Publiseringsdato: Lørdag 22. juli 2017

Seksjon: portrett


Likestillingsbyråkrat er ikke det første ordet som slår meg når Nora Mehsen slår seg ned på uteserveringen på Pigalle på Grønland. Heller ikke en «sommerslask», som hun advarte om på forhånd om at hun ville se ut som. Med sennepsgul skjorte, tatoveringer og svart hodeplagg surret som en turban, går hun rett inn i atmosfæren på Pigalle: art deco-stil og palmer som gir assosiasjoner til 1920-tallet.

På hvert håndledd har hun tatovert Kjær og leik. Det er moren sin skrift.

– Jeg fikk mamma til å skrive det på en lapp, og så tatoverte jeg det uten at hun visste det, sier Mehsen med et lurt smil.

På den ene armen har hun i tillegg tatovert et arabisk kvinneportrett. Det er en hyllest til faren, som er irakisk flyktning. Mehsen forteller at hun har et prosjekt med å finne tilbake til røttene sine, en bakgrunn hun har undertrykt. Hun har begynt å lese Koranen, og feministisk og skeiv teologi.

– Religiøse kilder blir ofte brukt for å undertrykke folk som meg. Jeg synes det er viktig å vise at man kan bruke de samme kildene for å gi frihet i stedet for å tappe folk for frihet.

«Je suis muslimjævel» siterer Mehsen Karpe Diem i Morgenbladet. Hun beskriver seg selv som en med to bein plantet i tre kulturer. Og det er nok av identiteter å ta av: skeiv, norsk, muslim, lesbisk – og ateist. Jeg har forberedt meg på å snakke om troen hennes, og blir overrasket: Hun tror ikke på gud. Mehsen prøver å lese Koranen daglig, er opptatt av skeiv og feministisk teologi, bruker hodeplagg og følger muslimske ritualer. Det blir som at ikke-kristne nordmenn feirer jul, mener hun.

Fakta:
Nora Mehsen

Alder: 28.

Sivilstatus: Kjæreste og hund.

Bakgrunn: Tildigere leder i Skeiv verden, likestillingsbyråkrat i barne- ungdoms- og familiedirektoratet Bufdir.

Aktuell med: Markerer seg i debatter knyttet til feminisme, homofili og islam. Støtter planene om en ny feministisk moské i Oslo.

– Jeg er kulturell muslim. Jeg trodde det bare var én måte å være muslim på, men jeg klarte ikke å finne meg selv i den identiteten. Men jeg fant ut at jeg kan være muslim på min måte.

Behovet for å dyrke den muslimske delen av identiteten er en reaksjon på en barndom der hun nærmest måtte fornekte den. Hun vokste opp i Stokke, en liten bygd i Vestfold, hvor faren var en av de første innvandrerne. Moren er ungarsk, faren fra Irak. Faren studerte i Jugoslavia i Sovjet-tida. Da han dro på klassetur til Budapest, møtte han moren til Mehsen på et diskotek. Da krigen mellom Iran og Irak brøt ut for 37 år siden, flyktet foreldrene, og slik havnet de i Norge.

Bortsett fra foreldre og lillesøster har hun ingen familie i Norge, og dermed savnet hun andre med innvandrerbakgrunn å kjenne seg igjen i.

– Det var få innvandrere i Stokke, og få jeg kunne speile meg i. Jeg følte meg ikke hjemme der.

Mehsen ble ikke utsatt for mobbing eller vold, men rasistiske stikk fikk henne til å undertrykke og fortrenge sin egen bakgrunn. «Jeg ville så gjerne være hvit» har hun sagt tidligere, i et intervju med Tønsbergs Blad.

– Jeg skjønte tidlig at det å være muslim med innvandrerbakgrunn ikke var noe kult. Så jeg begynte å hate den delen av meg selv. Broren til bestevenninna mi sa at jeg burde ligget i grøfta fordi arabernesa mi var så stor, sier hun og legger til:

– Det er viktig for meg å ta tilbake makten over mine egne identiteter. Så nå er jeg superutlending – jalla og norsk på samme tid. Jeg må ikke velge, som jeg trodde jeg måtte før.

I Morgenbladet 23. juni skriver Mehsen om en nyåpnet, erklært feministisk moské i Berlin, som nekter kvinner med nikab adgang. «Ikke min islam, ikke min feminisme», skriver Mehsen. Hun støtter initiativet fra muslimer som ønsker å etablere en feministisk moské i Oslo.

Mehsen vil vise en muslimsk identitet fra en myndiggjørende og positiv side. På forsiden av Fett-nummeret med tema «Skamløs» figurerer hun i svart-hvitt, med hodeplagg, tung sminke og lukkede øyne, hodet lent bakover. I et intervju med Morgenbladet i vår snakket hun om å ta tilbake hodeplagget og gjøre det til noe «skeivt» og progressivt. Å ta hodeplagget tilbake slik svarte kan bruke ordet «neger» og homofile ordet «soper».

– Hva betyr hodeplagget for deg?

– Hodeplagget er en del av min muslimske identitet, men jeg wrapper den på min måte, sier hun.

– Jeg går bare med den når jeg føler for det. Jeg vil ta tilbake symboler som noen fyller med negativ mening, hele den debatten om hva frihet er og hva et tøystykke kan symbolisere.

Når Nora Mehsen ikke sper på med engelske lånord, snakker hun med poengterte, velartikulerte setninger, nesten som tatt ut av en akademisk artikkel. Hun understreker at flere blir tvunget til å bære hodeplagg, men at det også er et stort problem å bli tvunget til å ta den av seg.

– Man ser hvordan den muslimske kvinnekroppen blir gjort til gjenstand for så mange symboldebatter, og hvordan hodeplagg blir demonisert, sett på som anti-liberalt, anti-demokratisk, anti-feministisk, sier hun.

– Når et plagg blir tillagt så mye mening, vil det føre til at noen jobber mot dette, dekonstruerer det og begynner å sette det sammen på sin egen måte. Jeg vil røske opp i de negative konnotasjonene som er knyttet til hodeplagg ved å avvise de aspektene som jeg opplever som undertrykkende: tvangen og sexismen, men også rasismen og islamofobien. For meg er hodeplagget vakkert, feministisk og myndiggjørende plagg, jeg vil fylle det med ny mening.

Mehsen er lesbisk, men mener selv hun ikke har en komme-ut-historie.

– Den vanlige tanken er at man er født hetero, og så er man det til det motsatte er bevist. Jeg har aldri vært i noe skap og har derfor ikke hatt noe å komme ut av. I mange kulturer kan det være vanligere å se på seksualitet som noe mer dynamisk og flytende, og som en praksis, snarere enn en identitet, slik det er vanlig i den delen av verden vi ser på som Vesten.

Mehsen peker blant annet på at asylsøknader kan bli avslått dersom vi legger til grunn vår egen kulturelle målestokk for å avgjøre om søkeren er lesbisk, homofil eller bifil.

– Det å være åpen til alle tider og på alle arenaer er heller ikke nødvendigvis et mål for alle, presiserer hun.

– Noen lever godt med det man kan kalle «halvåpne liv».

Som tenåring i Stokke likte Mehsen gutter, men det ble aldri noe av. Som 15-åring syntes hun tv-programmet «Homsepatruljen» var det hun beskriver som «dritkult», og hun ønsket seg en homofil venn. Heldigvis begynte det en homo i klassen hennes, som introduserte henne for en skeiv kafé.

– Jeg ble kalt for «hun heteroen», og jeg tenkte jo at jeg var hetero på det tidspunktet. På en fest en kveld var det en jente som kom bort og kysset meg, og fra da av skjønte jeg at det å like jenter var min greie. Jeg skjønte jeg ikke trengte å følge den oppskriften som samfunnet hadde lagt opp for meg og min seksualitet.

Mehsen mener det var avgjørende at hun havnet i en crowd hvor det å være skeiv var et alternativ.

– Jeg har ikke hatt vonde, vanskelige eller skamfulle følelser knyttet til min egen seksualitet, og jeg har ikke hatt behov for å bekjenne mitt «egentlige jeg» overfor de rundt meg. Min seksualitet er det den er. Det er jeg som eier den og folk rundt meg må bare deale med at jeg har den.

Hun er tidligere leder i Skeiv verden, nå er hun likestillings­byråkrat. Hun jobber med seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i likestillings­avdelingen i direktoratet Bufdir. Hun har en bachelor i tverrfaglige kjønnsstudier og er i tillegg utdannet kriminolog.

– Utdannelsen min er knyttet til det jeg ønsker å gjøre i verden. Jeg er veldig interessert i hva som regnes som normalt og hva som ses på som avvikere. Kriminologien handler mye om hvordan enkelte blir støtt ut av samfunnet, og hvorfor.

Det skeive. Det forvridde. De marginaliserte. De som er annerledes. Mehsens engasjement later særlig til å favne de som befinner seg på vrangsida. Spørsmålet er om dette gjelder norske homofile: I dag kan man nesten si det har blitt streit å være skeiv.

– Kriminologi handler også om hvordan grupper i samfunnet posisjonerer seg i forhold til hverandre. På få tiår har homofili har gått fra å være kriminalisert og sykeliggjort til at 40.000 går i paraden. Det har ikke skjedd uten kamp.

– I det siste har det vært flere terrorangrep. På lørdag er det seksårsdagen til 22. juli, hva tenker du om det?

– Før vi visste hvem som sto bak terrorangrepene, så tenkte jeg og mange muslimer «vær så snill, la det ikke være en muslim, for hele landet kommer til å bli snudd på hodet». Ville vi ha hatt rosetoget, hadde vi snakket om kjærlighet og solidaritet og at vi må stå sammen, om det var en muslim? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg takker gud for at det var en hvit og etnisk norsk mann.

Når vi snakker om terrorangrep begått av muslimer, får hun en klump i halsen.

– Jeg synes det er helt forferdelig hver gang det skjer et terrorangrep, forferdelig at mange misbruker Allah og de religiøse kildene til å gjøre vondt. Det er hjerteskjærende, og det synes alle muslimer bortsett fra en ekstremt liten minoritet. Jeg føler en kollektiv ... ikke skyld ... men sorg. Jeg vil riste dem!

– Hvem vil du riste?

– Det er mange. Jeg tror ikke mennesker er onde, men jeg tror de under visse forutsetninger kan gjøre alt. Vi prøver alle å gjøre det som vi tror er godt. Det mange terrorister driver med, er drevet fram av at de er forbannet over urettferdigheten de opplever at de blir utsatt for. Flere er desperate, de ser ingen andre muligheter og finner fellesskap på feil plass.

Før kriminologien studerte Mehsen tverrfaglige kjønnsstudier.

– Jeg tok en bachelor i kjønns­studier, fordi jeg var pissed. Jeg følte jeg ble urettferdig behandlet som jente. Det var tydelig for meg at det var en forskjellsbehandling. Jeg ville få bedre argumenter i kampen for likestilling.

Oppblomstringen av internett­basert feminisme har banet veien for det som blir kalt den fjerde bølgen av feminisme. Her blir kjønnsidentitet sett på som mer flytende og interseksjonalitet er et hyppig diskutert tema. Her ser man på hvordan ulike diskrimineringsgrunnlag kan virke sammen, som å det å være kvinne, skeiv og muslim.

Mehsen må vel være en perfekt representant for denne tendensen?

– Er jeg det?

Mehsen ler.

– Det er opp til deg. Men du er feminist?

– Ja visst!

– Hvordan opplever du dine medfeminister, er de gode nok til å se minoriteter?

– Feminister er like forskjellige som alle andre, arresterer Mehsen meg.

Hun er opptatt av presisjon.

– Alle feminister må jobbe med blikket sitt, fordi man ikke kan forstå verden kun ut ifra seg selv. For meg hadde det feministiske prosjektet vært fattig om det ikke tok mangfoldet blant mennesker på alvor. Derfor må feminismen også jobbe mot rasisme, islamofobi, antisemittisme, klasseforskjeller, diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne – og veldig mye mer.

– Jeg har også mange blind spots, som jeg må lese meg opp på og som andre kan informere meg om og arrestere meg på. Alle kan bli bedre feminister.

Hun påpeker at feminismen har blitt demokratisert. Det er flere forskjellige mennesker som kaller seg feminister.

– Det blir synliggjort at vi feminister kan ha ganske ulike prosjekter. Det kan være veldig tilspisset blant feminister som ellers står skulder til skulder i andre saker.

Som spaltist i Morgenbladet har Mehsen blitt en viktig stemme i spørsmål om islam, rasisme og feminisme. I juni ble hun nominert til Skamløsprisen av senteret Sex og samfunn, sammen med blant andre Andrea Voldum, og hun ble kåret til én av Minervas «ti kule kvinner».

– Det er veldig todelt å være i debatten. Det er ufattelig kult og betryggende å se at jeg har så mange allierte også blant muslimer, både skeive og streite. Vi er en gjeng unge feminister som har dannet et nettverk og bygger hverandre opp gjennom tekster. Det er mange viktige muslimske debattanter som jeg ser opp til, som Mohamed Abdi og Sumaya Jirde Ali. Men ved å snakke høyt om rasisme, sexisme, islamofobi og andre former for undertrykking, kommer den dessverre også til overflaten.

Mens kommentarer om at hun er lesbisk bare preller av, er det verre når noen stiller spørsmål ved hennes norske identitet.

– Det polariserte ordskiftet i samfunnet når det gjelder innvandring, asylsøkere og muslimer kan komme til uttrykk på veldig stygge måter. Det er ikke bare snakk om noen få råtne epler i kommentar­feltet, men også maktpersoner som utnytter sine posisjoner til å spre frykt.

– Med maktpersoner, tenker du på folk i regjeringen?

– Jeg mener generelt. Vi har politikere både i Norge og utenfor Norge som har en retorikk som jeg ikke er fan av og som bygger murer framfor bruer.

Mehsen forteller at hun møter hat på grunn av hodeplagget.

– Folk sier de vil rive den av meg. De mener jeg må dra tilbake dit jeg kommer fra, så jeg kan steines av mine egne. Jeg blir kalt avskum og Satans tjener i kommentarfeltene, både av muslimer og etnisk norske kristne. Men det viser jo bare at det er behov for å snakke om disse tingene.

mariaf@klassekampen.no

sivd@klassekampen.no

Egenmelding:

Tror på: Møter mellom mennesker og å få andre perspektiver enn mine egne.

Det verste du vet: Skylapper – vi har alle godt av å bli satt på plass og få nye perspektiver.

Lydspor: Kendrick Lamar.

Forbilde: Mamma og pappa.

Viktigste enkeltsak: Retten til å eie seg selv og sitt eget liv.

Siste kulturopplevelse: Oslo Pride.

Hva er det folk ikke vet om deg: At jeg er dritgod på å moonwalke.