Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170320/ARTICLE/170329997

Dum/smart

Av BENDIK WOLD

Publiseringsdato: Mandag 20. mars 2017

Seksjon: Lederen

• «Falt pladask», skrev VG. Det var valgnatta i 2005. Ikke bare hadde Erna Solberg tapt; litt over midnatt kompletterte hun ydmykelsen ved å snuble i trappa opp til Stortingets vandrehall. Veska smalt i bakken. Håret kom i uorden. En reporter måtte hjelpe henne på beina igjen. VGs fotograf hadde mer enn nok med å håndtere kameraet; han rakk å knipse fire bilder som kunne publiseres neste morgen.

• Solberg-dekningen er en påminnelse om to vedvarende svakheter ved den politiske journalistikken: at vurderingene sjelden går mot meningsmålingene, og at de er fiksert på personlige egenskaper. Høsten 2005 var det få som levnet Solberg noen sjanse som partileder. Borte var «Jern-Erna»; nå var hun «for mild, snill og lite synlig». Åtte år seinere hadde hun gjenvunnet sin tapte vitalitet: Den vellykkede alliansen med Frp ble forklart med Solbergs unike leder­egenskaper – plutselig var hun sterk, samlende, ute av stand til å snuble.

• SVs Audun Lysbakken har i fem år befunnet seg der Solberg var i 2005. Han er «tafatt», «utydelig» og har generelt «mislyktes som parti­leder», gjentok VGs Hanne Skartveit i helga. Ikke bare har SV lav oppslutning; partiet har også mistet «noen av sine beste folk». Det pussige er at alle disse kvalitetsmenneskene ser ut til å tilhøre høyresida i partiet. Skartveit nevner Øystein Djupedal, en mann «som var mer opptatt av resultater enn av symboler», og ikke minst den «begavede» Bård Vegar Solhjell. Her følger hun en sti opptråkket av kollega Hans Petter Sjøli, som tidligere har omtalt Solhjell som «forstandig», «intellektuelt anlagt», «udogmatisk, åpen, belest», kort sagt «den beste parti­lederen SV aldri fikk». Begge synes de å sverme for et SV som ikke finnes; et grønt parti ørlite til venstre for Ap – et parti «for de fornuftige i SV og MDG», som Sjøli har formulert det. Det hadde vært interessant å høre Skartveit og Sjølis tanker om hvordan et slikt parti kan distingvere seg fra Ap når begge er i opposisjon. Men for VGs kommentatorer handler visst ikke politisk analyse primært om politikk, men om å rangere politikere etter antatt «begavelse».