Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20170318/ARTICLE/170319738

Liv og død: Rønnaug Kleiva skaper en forsonende komikk i tilværelsen.

Greie folk

Av Bjørn Ivar Fyksen

Publiseringsdato: Lørdag 18. mars 2017

Seksjon: Anmeldelse

SKAKK INNLEVELSE: Rønnaug Kleivas noveller har en tørr og snål komikk. Foto: Christopher Olssøn

Vi har alle vårt, en gang skal vi dø, og før den tid er livet stort sett på det jevne. Og det er helt greit, men ikke mer. «Alt er berre å tole, det er slik det er», som det heter i åpningen av Rønnaug Kleivas utgivelse av året, novellesamlingen «Western Desert». Det er ikke et oppsiktsvekkende perspektiv på tilværelsen, og det er jo litt av poenget: Livet oppleves ikke som særlig spektakulært mens det står på. I «Western Desert» virker heller ikke døden alltid særlig skjellsettende, men den er til gjengjeld svært nærværende.

Kleivas stil blir gjerne karakterisert som humoristisk, kjølig og distansert, og dét er lett å skrive under på. Tonen kan være som i denne passasjen fra novellen ‘Eg teiknar mor mi’, der en datter sitter ved sin mors dødsleie og minnes ergrelsen hennes da faren døde sovende i stolen:

Mamma vart irritert, slik ho pla bli når han ikkje reagerte. Han søv berre for å irritere meg, sa ho.

Han plagar ingen, sa eg.

Hadde du ant kva påkjenning det har vore å vere gift med ein slik mann, ein som ikkje i det heile kommuniserer, sa mamma. Det er ingen som veit korleis eg har det.

Han snakkar når du ikkje er der, sa eg.

Ja, der ser du. Og no har han kjøpt seg ny fuglebok igjen, sa mamma og gjekk ut.

FAKTA

Noveller

Rønnaug Kleiva

Western Desert

Samlaget 2017, 140 sider

Denne tørre og litt snåle komikken mener jeg er en ubestridelig kvalitet hos Kleiva, og følelsen av ironisk avstand i både livsholdning og skrivemåte skaper pusterom for leseren – og avbrekk er også det Kleivas personer leter etter. Fortelleren i Kleivas forrige prosautgivelse, den underlig vakre reiseromanen «Armenia, Albania, Argentina», reiser for å komme unna ubehageligheter hjemme, og hun blir spurt om vanskelighetene da er forsvunnet når hun kommer hjem. Nei, svarer hun, «men då har eg fått pause frå heimevanskane ei stund». For foreldreparet i tittelnovellen i «Western Desert» er det derimot slik at reisen vedvarer fordi de ikke lenger har noe å komme tilbake til. De har mistet sønnen på Utøya, og det er fristende å lese valget av Vestørkenen som miljø omkring fortellingen som en påminnelse om at massedøden, som vi før hadde på trygg avstand, er brakt til Vesten. Et motstykke finner vi i avslutningsnovellen. Der sammenstilles livet i Beograd under NATOs bombing av Serbia i Kosovokrigen med det rolige livet i Norge.

De øvrige novellene peker imidlertid innover, mot det nære. En far forsøker å ikke gå til grunne i tapet over kona; en annen nærmest dikter opp et liv der alle andre enn ham er problemet. En tredje forsøker å piffe opp den vanlige, men litt grå tilværelsen ved hjelp av en motorsykkel. Livet er helt ålreit, han er en alminnelig mann, har fine unger, bor i et greit nabolag, omgitt av skikkelige folk. Og så er det altså ‘Ikkje nok for ein mann’, som novellen heter.

Det er ikke sikkert en motorsykkel er svaret på alle livets utfordringer, og novellene forteller om folk som ikke trenger helt inn til livet som skal leves. I nevnte ‘Eg teiknar mor mi’ og i ‘Dei store linene’ reduserer hovedpersonene livet og døden til motiver for kunst og litteratur, og Kleiva beveger seg med sin distanserte stil på randen av en lignende estetiserende holdning. Hun tempererer imidlertid den kjølige ironien med en slags skakk innlevelse i det vanlige livet til – stort sett – «greie, gagns menneske som gjer arbeidet sitt og oppfører seg skikkelig», og novellene blir stående som skinnende små bilder av den eksistensielle uroen vi bare må leve med.

bokmagasinet@klassekampen.no