Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20160521/ARTICLE/160529909

Innkapsler vi oss selv i en falsk trygghet når vi tror vi aldri ville knele under press?

Det ondes ­problem

Av karin haugen

Publiseringsdato: Lørdag 21. mai 2016

Seksjon: Kommentar

diskuteres: Vinduet 2/2016.

Hvordan kan vi forstå nazismen? Hvilken fortelling belyser best hva slags endringer samfunnet gjennomgikk den gangen – og hva kan vi lære av det?

I det ferske nummeret av tidsskriftet Vinduet, reiser Sten Reinhart Helland en debatt om det Karl Ove Knausgård skriver om Hitler og holocaust i «Min kamp 6». For en grundig gjennomgang av Hellands argumentasjon, les Tom Egil Hvervens kommentar på side 16 og 17.

Helland har skapt debatt med sin skarpe polemikk. Det mest graverende Helland skriver, er at Knausgård har en «vegring mot å ‘dømme’ Hitler». Dette baserer han på et avsnitt der Knausgård skriver at «Han må ikke dømmes for hvem han var, men for hva han gjorde.» Hvor finner historikeren basis for sin lesning? I tillegg reagerer Helland på at Knausgård påpeker at Hitler ikke gjorde det alene: «Det var et vi som gjorde det, det ble satt under press, brast og noe raste.» «Knausgård er dessuten opptatt av at Hitler ikke alene må bære ansvaret og fordømmes», skriver Helland. Hvilken historiker er ikke opptatt av det? Helland klarer ikke lese de menneskelige poengene i Knausgårds tekst, men oversetter dem til jus, og det Helland hevder Knausgård ser som «formildende omstendigheter». Av dette utleder han at Knausgård blir en «selvoppnevnt forsvarer for Hitler og Holocaust-pådriverne». Her leverer Helland en besynderlig lesning – provokativ og urimelig i sin vrangforståelse.


Den blir desto underligere sett i lys av en annen fersk bok, Kjartan Fløgstads «Etter i saumane», som går gjennom det mangelfulle rettsoppgjøret etter krigen – en betimelig og viktig påminner om nettopp dem som var medansvarlige, og at de i for liten grad ble stilt til ansvar.

Dypest sett tar Knausgård et oppgjør med forestillingen om at det løser noe å slå fast at nazistene var onde. Helland skriver seg selv inn i dette verdenssynet, når han siterer Timothy Snyder om Hitler: «Det fantes ikke noe mål, bare ondskap». Får dét oss nærmere en forståelse av dynamikken i andre verdenskrig? Gir dét oss redskaper til å gripe hvordan det kunne skje, eller unngå at noe lignende skjer igjen? Eller kan en slik posisjon innkapsle oss inn i en falsk trygghet, mest egnet til å forvisse oss om at vi aldri ville knele under press?

Det finnes likevel viktige detaljer å diskutere hos Knausård. Når Knausgård skriver, om Holocaust, at «Vi vet fortsatt ikke hvem som døde […] Jeg kan ikke navnet på ett eneste menneske som ble tilintetgjort i Chelmno […] bare tallet, 400 000», argumenterer Helland med at «vi» vet svært mye, takket være forskningsbasert kunnskap. Når Knausgård skriver at Hitler var en vanlig mann da han skrev «Min Kamp», påpeker svenske Maja Hagerman, i Dagens Nyheter, at han tvert imot satt fengslet for forsøk på statskupp.


Dette er en diskusjon om hvorvidt den spesifikke historiske konteksten burde vært tettere knyttet til Knausgårds filosofering rundt holocaust. Gir «Min kamp» et riktig bilde av drivkreftene i nazismen, hvordan den fikk gjennomslag og hvordan det artet seg – eller burde andre ting også vært vektlagt? Det ville vært synd om diskusjonen om dette brøt løs i Tyskland, når «Min Kamp 6» lanseres der i 2017, uten at det har blitt debattert i Norge. Men det er en diskusjon om hvordan historien skal vektes, forstås og forvaltes, og om hvordan vi best kan lære av fortida – ikke om hvem som er apologeter.

karin.haugen@klassekampen.no