Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20151116/ARTICLE/151119893

En vandrer spiller med sordin: Bob Dylan i Europa høsten 2015 løfter fram sangeren i dempede omgivelser.

Inn i solnedgangen

Av Johnny Borgan

Publiseringsdato: Mandag 16. november 2015

Seksjon: Musikkmagasinet

Dylan i Stockholm nå i oktober: Et av svært få live-bilder fra høstens turné, på scenen sammen med His Band og flankert av bassist Tony Garnier og gitarist Charlie Sexton. Foto: Manfred Piltorp

Dylan-fan Johnny Borgan så Bob Dylan live i Europa tolv ganger denne høsten, i Oslo, London, Manchester og Amsterdam. Her er hans rapport fra turneen.

turné-rapport

I’m a worried man with a worried mind / Nothing in front of me, nothing behind. Slik starter Bob Dylan høstens turné i Oslo Konserthus, og, til nå, alle høstens konserter, med «Things Have Changed». Det er prologen. Det er utgangspunktet. Og man kan ikke gå ned i samme elven to ganger. Alt flyter og er i bevegelse. He not busy being born, is busy dying. Så synger han om kunstneren som ikke ser seg tilbake, som kan gjøre natten lys og dagen mørk, som ikke snubler og ikke har noe sted å falle, som følger sin egen lov. Sånn må det være. Sin egen herre.

For to år siden, det også i Oslo, var forrige gang vi kunne markere et radikalt skille i Dylans ustoppelige turnévirksomhet. Ikke for første gang, men igjen. Det nye settet ble etablert, dominert av nye sanger, det vil si utgitt i 1997 og senere, mens seksti- og syttitallet ble tilgodesett med kun to sanger fra hvert tiår. Vokalen ble skrudd høyere i miksen, slik at Dylan kunne bruke mindre krefter på å overdøve et band som nå dempet seg og i arrangementene ga større rom for både vokal og samspill. Justeringen gjorde underverker for Dylans muligheter som formidler av sangene, og det ble etablert en intimitet i leveringen som det i årene før bare var hintet om. Musikalsk var hovedvekten av materialet dynket i pre-rock-æraens toner og stilarter, slik de siste albumene har vært dynket i det samme.

FAKTA

Bob Dylan:

• Amerikansk artist (74) aktuell med den nye boksen «The Cutting Edge: 1965–1966» og det Sinatra-inspirerte og standardpregede albumet «Shadows in the Night», hans 36. album, utgitt i februar i år.

• Sistnevnte overrasket mange ved å vektlegge sangeren og fortolkeren Dylan over låtskriveren Dylan.

• Dylan er for tida på en stor Europa-turné (som avsluttes denne uka), der han overfører platas romantiske intimitet til scenen.

• Artikkelforfatter Johnny Borgan, en av Norges største Dylan-kjennere, var på tolv av disse konsertene: i Oslo 1.–3. oktober, i London 21.–25. oktober, i Manchester 27. og 28. oktober og i Amsterdam 6. og 7. november.

Dylan hadde siden slutten av 70-tallet vurdert muligheten for et album med kun standardlåter fra den store amerikanske sangboken. Live hadde slike låter dukket opp som krydder med ujevne mellomrom, men med «Shadows in the Night», årets utgivelse av sanger med Sinatra som bindeledd, ble ideen satt ut i livet. Og nå klaffet ideen, stemmen og tidspunktet perfekt. Sanger om tilbakeskuende savn viklet inn i blått er en perfekt oppgave for en stemme som allerede oser av levd liv, og for en kunstner som hele tida har gravd dypt i sjelelivet, både det bevisste og det ubevisste.

Siden høsten 2014 har enkeltspor fra albumet vært med i settet, men ved årets konserter i Oslo tar Dylan skrittet fullt ut og gjør dette til et bærende element. Første kvelden med syv sanger fra denne æraen, fire synger han for første gang på konsert, mens to er uutgitte overraskelser. «Come Rain or Come Shine» var en gave, så langt kun til de som så første Oslo-konsert i høst, mens «All or Nothing at All» fra da av fikk fast plass. Senere er også den obskure swinglåten «Melancholy Mood», b-siden fra Sinatras første singel, innarbeidet. Og det er ingen grunn til å tro at låtene er valgt tilfeldig. Dette er håndplukket materiale, ikke minst på grunn av tekstene. De blander seg nesten sømløst med hans egne, se bare på følgende romantiske miks av standard-linjer og Dylan-linjer:

What’ll I do without you?

You’re the only love I’ve ever known.

Where are you, where have you gone without me?

Take me back, I love you.

I’d do anything to be with you.

It was written in my soul from me to you, tangled up in blue.

Men hvilken låtskriver har skrevet hvilken tekst? Jo, fasiten sier: Irving Berlin, så Dylan, Harold Adamson, Frank Sinatra, Dylan og Dylan igjen, uten at skillene er så åpenbare.

I år er det femti år siden Bob Dylan beskrev seg selv på følgende vis: «I think of myself as a song-and-dance man.» (Kuriøst nok de samme ordene Sinatra beskrev seg selv med da han mottok sin Oscar-pris mange år tidligere.) I 1965 løftet også Dylan rocken opp til nye høyder med sine sagnomsuste album «Bringing It All Back Home» og «Highway 61 Revisited», og i samme år opptrådte han for første gang i vakre Royal Albert Hall i London. Og når han i høst entrer scenen den første av fem kvelder på rad, er det som en hjemkomst. Dette til tross for at han kun gjentar én låt fra konsertene i 65/66, «She Belongs to Me», der tittelen på filmen fra samme turné, «Don’t Look Back», er hentet fra. Noen ville benyttet jubileet på en annen måte, men altså ikke Dylan. Det ville vært for opplagt. Publikum må forholde seg til Dylan av i dag.

I den mystiske «Scarlet Town», som mer enn noen annen av sangene underbygger Dylans egen teori om at hans musikk kommer fra «Arabian Violins & Strauss Waltzes», flimrer en brokete collage av bilder og figurer forbi i en sterk kommentar om tilværelsen og menneskenaturen, en sang der både country, blues, folk og rock møter dylansk soul. Kun tre sanger er igjen fra tida før 1997.

I det hele tatt er det påfallende mye mer responsivt samspill med salen på de engelske konsertene enn i Oslo. På starten av Sinatra-låtene kommer den samme friske brisen av applaus hver gang, og i lufta dirrer sukkene fra publikum – ah, for noen følsomme tolkninger. Tidligere i år uttalte Dylan om sangene: «You have to believe what the words are saying and the words are as important as the melody. Unless you believe the song and have lived it, there’s little sense in performing it.»

Og publikum tror ham. For – som han har understreket: En skuespiller er en som later som han eller hun er en annen, men det gjør ikke en sanger. Sangeren kan ikke skjule seg bak noe som helst. Og Dylan gjemmer seg heller ikke unna, spesielt ikke live – dette er sanger uten et skjold, sanger fra et nakent hjerte, og det er som om publikum holder pusten for å få med seg hver minste lille detalj i framførelsene.

Det handler om ordene, om smerten, og om et foredrag i vokalen som kun hører mesterne til. Du må sette deg inn i tekstene, studere dem, som Dylan sier, og du må være i stand til å identifisere deg med dem på en meningsfylt måte: «You can hardly sing these songs unless you’re in them. If you want to fake it, go ahead. Fake it if you want. But I’m not that kind of singer.» Så sant som det er sagt. Dylan er sanger først, låtskriver så. Andres sanger har alltid vært viktig for ham, og han har på plate og live levert flere hundre coverversjoner. Det er ingen nyhet i år.

Men plutselig en kveld gjaller det likevel «Judas!» i Royal Albert Hall. Nei, jeg snakker ikke om 1966 (der det samme ropet gjallet i Manchester), men 2015. I pausen etter en strålende og lavmælt «All or Nothing at All» presterer en misfornøyd fan å repetere lavmålet fra snart femti år tilbake. Et talende bevis på det Dylan snakket om i en takketale han holdt tidligere i år, der han påpekte at han alltid har gjort det som føltes naturlig for ham selv. Men at forandringene har delt publikum i flere leire: «Some got angered, others loved them. I didn’t know why my songs had detractors and supporters. A strange environment to have to throw your songs into, but I did it anyway.» Og sånn har klimaet vært mer eller mindre hele veien.

Det underlige er at det er blant blodfansen disse reaksjonene gis det sterkeste uttrykket. Slik var det i 1965 da han tok fram Stratocasteren, og det påfølgende året da han turnerte med The Band. Slik var det da Dylan begynte å synge countrysanger på slutten av sekstitallet og mange ristet uforstående på hodet, og da han totalt omarrangerte låtporteføljen sin på verdensturneen i 1978. Enda mer aggresjon påkalte han i 1979 da han spilte nye gospelsanger, og sannelig – det samme skjer i 2015 når han nå igjen henter fram sanger fra en annen tradisjon. Hans evne til å provosere er forbausende intakt år etter år.

Dette til tross for at den blå tråden i Dylans virke nettopp har vært endring, jakten på nye sanger og nye vinklinger på sangene, å ikke bli stående stille. Det interessante er at det brede publikummet ser ut til å akseptere det nye minst like godt som mer hardcore fans, til tross for at dette ikke er konserter beregnet på å gjenleve ungdommen, seksti- eller syttitallet. Dylan handler uansett aller minst om nostalgi. «I’m not playing campfire meetings», uttalte han i sitt siste større intervju med Rolling Stone. Så blir da også den eneste sangen som antakelig alle i publikum kjenner, maskert og frasert på en måte som behendig unndrar seg alle muligheter for allsang. «Blowing in the Wind» blir likevel – etter hvert – gjenkjent. Men bare så vidt.

Dignity’s never been photographed, sier Dylan i en sang, og til tross for det enorme antallet kjente og ukjente fotografier som finnes, er dette en sport han ikke er begeistret for. Fotoforbud på konsertene har vart lenge, og jakten på selv den mest uskyldige smarttelefonfotograf er ubønnhørlig. Som hauker passer Dylans folk på at lokale vakter ivaretar oppgaven tilfredsstillende.

Storskjerm benyttes konsekvent ikke, uansett arenaens størrelse – og å snakke til publikum driver han knapt med. I lange perioder introduserte han bandet sitt eller mottok velvillig applaus før han forsvant ut i mørket, før han returnerte til ekstranumrene. Ikke lenger. Han introduserer riktignok selv pausen midtveis i konsertene, typisk med et «Thank you. We’ll leave the stage, but will be back in a little while.» Som regel jubler publikum spontant over at han i det hele tatt snakker til dem, ofte så mye at de ikke får med seg hva han sier. Han mottar tålmodig hyllesten etter ekstranumrene, men småprating ... glem det. Men var det en skygge av et smil, tro?

Publikumsfrieriet er redusert til en minimalistisk antydningens kunst, løftede hender mot publikum bak scenen i Royal Albert Hall, semaforering for å understreke teksten, en hånd mot hjertet på riktig sted, forsiktige dansetrinn, som en stolt Pinocchio: «I got no strings!» Dylans stemme, som ikke alltid har vært den mest tilgjengelige, deler ikke publikum denne høsten – alle kommenterer nettopp dét – mange utbryter gledestrålende at de aldri har hørt ham synge bedre. Noen påpeker at han kjærtegner toner som selv Sinatra ikke klarte å nå ved samme alder. Det er kanskje likevel ved pianoet han avslører mest musikkglede. Venstrebeinet virker til tider fylt av helium og stiger høyere enn høyre skulder under strålende og tøffe versjoner av «Early Roman Kings», mens fotarbeidet på «Duquesne Whistle» fortoner seg som et lettbeint og kalvbeint vårslipp i den kalde høstkvelden. Med små nikk dirigerer han det svært kompetente og fleksible bandet, de følger alle spent med på hvor det bærer denne gangen. Selv med en fast ramme av sanger er Dylan fortsatt uberegnelig og spontan i sine krumspring på pianoet.

Det er en misforståelse at årets konserter kun er en hyllest til Sinatra. Om absolutt alle andre låtskrivere rangeres lavere enn Dylan i årets Rolling Stone-liste over de største, så er Dylan raus med dem som har inspirert ham. Han tipper på hatten til Top Notes, Isley Brothers og Beatles med «Twist and Shout»-referansen i «Long and Wasted Years», han synger «High Water» for Charlie Patton, han hyller Muddy Waters med «Early Roman Kings», hinter om Ernest Tubb i «Scarlet Town», om Nina Simone i «Spirit on the Water». Og i den sangen som avslutter hver konsert, «Love Sick», er det vanskelig å ikke tenke på Hank Williams. I årets intervju i AARP er det også denne sangen han spontant trekker fram når han blir spurt om hvilken av hans egne sanger som er den beste han har skrevet om «loss and heartbreak» – dette blir også stående som hovedtemaet i årets sett – sanger fra de brustne hjerters hav.

Og for en monumental avslutning det er – et tordnende og rocka crescendo med stående applaus og trampeklapp hver eneste kveld. Så er han borte i mørket, stadig på vei til neste konsert, snart tretusenfirehundre i tallet, et snitt på over seksti i året i 54 år! Han er en vandrende selvmotsigelse – den introverte og private mannen som, siden han sto på scenen med sitt første skoleband, Shadow Blasters, nærmest kontinuerlig har vært magnetisk dratt mot det å formidle sanger han tror på til et publikum, stort eller lite (riktignok med et lengre avbrudd i småbarnsperioden). Dylan som liveartist er håpløst underkjent, sannsynligvis først og fremst fordi hans egen opplevelse og følelse alltid settes høyere enn publikums. Den som har ører, hør.

Når jeg tar ham igjen i Amsterdam, for tolvte gang denne høsten, og setter meg til rette for hans syttifemte konsert av året, forventer jeg ikke mer enn det jeg allerede har opplevd tidligere i oktober og november, men så skjer det igjen: han overrasker. I det nydelige lille teateret ved elven Amstel er det som om han trigges litt ekstra – og topper seg selv enda en gang. I kveld er det tett mellom smilene, han danser og skyggebokser under «Pay in Blood» og «High Water». Ja, han formelig bobler over av swingende spilleglede og øm formidling gjennom samtlige 20 låter, til slutt med tidenes råeste versjon av «Love Sick». Trampeklappen følger ham ut i natten, på vei mot stadig nye scener.

Om Bob Dylan er en elv, er han «Ol’ Man River» – he must know some-thing, but he don’t say something, he just keeps rolling along. Sideelvene er mange, de lever videre i ham – Jimmie Rodgers, Hank Williams, Howlin’ Wolf, Robert Johnson, Sinatra og mange, mange flere. Han er rockens Buster Keaton og sangens Picasso. Han er fortsatt ustyrlig i trassalderen, heldigvis – det er kanskje det som, på så mange måter, holder ham evig ung? Why try to change him now?

musikk@klassekampen.no