Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20150916/PLUSS/150919860

Norsk film er fremdeles kritthvit. Oslo kommune kan endre dette.

Uhørte historier

Av Ulrik Imtiaz Rolfsen,
regissør

Publiseringsdato: Onsdag 16. september 2015

Seksjon: Fokus

Å bli kneblet er ingen god følelse. Mange skriker opp om manglende mulighet til å uttrykke seg fritt, men de det faktisk gjelder er de vi fremdeles ikke kan høre.

For ti år siden kom min første film, «Izzat», på kino. Samme år kom enda en film fra innvandrermiljøet, «Import Eksport», av Khalid Hussain. I løpet av de påfølgende ti årene frem til i dag har norske spillefilmer fra regissører og manusforfattere med innvandrerbakgrunn begrenset seg til mindre enn om lag 4 prosent av samlet produksjon.

Iram Haq, Leon Bashir, Hisham Zaman og Irasj Asanti er alle spennende filmfortellerstemmer som ikke har annet felles enn at foreldrene innvandret til Norge. Men ti år og nærmere 200 norske spillefilmer senere er det ganske begrenset at det ikke finnes flere filmer fra innvandrerbefolkningen, som nå utgjør nesten 15 prosent av Norges befolkning.

Norsk film er en bastion av hvithet. Hvorfor er det sånn? Det er selvfølgelig ulike mekanismer, men det finnes fellesnevnere: ulike muligheter, stengte dører og hemmelige koder.

Jeg mottar en jevn strøm av Facebook-meldinger fra unge mennesker fra Oslo Øst som ønsker å lage film. De har en historie de vil dele, et brennende engasjement for en sak, eller bare et ønske om å skape noe for den store skjermen.

Men hvor skal de henvende seg?

Film-Norge har én offisiell inngangsport, Den norske filmskolen i Lillehammer. Der tas det inn seks regissører og manusforfattere annethvert år, og konkurransen er stor. Den andre veien er bredere, men porten inn er nesten umulig å finne: via bekjentskaper kan unge få seg en jobb på gulvet – som produksjonsassistent eller lignende – og så jobbe seg opp. Men hvis man ikke kjenner noen i bransjen kan man nesten bare glemme denne inngangen.

Norsk films store suksess i år er «Bølgen» av regissør Roar Uthaug. Filmen er både spennende, aktuell og ikke minst godt laget. En kinovinner som denne uken passerte 500.000 solgte billetter.

Uthaug startet sin filmutdannelse et sted som heter Mediefabrikken, som er en del av kulturvirksomheten i Akershus fylke. Der kan unge filmskapere få prøve seg med utstyr og veiledning og komme i gang med å skrive manus, lage kortfilm, musikkvideo, eller få annen erfaring.

Over hele landet finnes lignende steder: regionale filmsentre som bygger en bro mellom amatører, halvprofesjonelle og profesjonelle.

Bortsett fra i Oslo.

Oslo kommune har i alle år nektet å opprette et regionalt filmsenter. Det alene er hovedgrunnen til at så få med innvandrerbakgrunn finnes i norsk film. For det stedet disse unge som er interessert i å fortelle sine historier kunne gå, finnes ikke.

Høsten 2013 ønsket jeg å starte med å lære opp noen av disse østkantungdommene til å lage film. Jeg ville dele av min erfaring. Men Oslo kommune hadde ingenting å tilby. Norsk filminstitutt kunne heller ikke hjelpe, deres støtteordninger er forbeholdt profesjonelle (som mine kursdeltakere ikke var).

Svaret ble Mediefabrikken i Akershus. Sammen inviterte vi til et kurs hvor jeg underviste en gruppe unge med innvandrerbakgrunn om å lage film. Og etter endt kurs ble nesten alle på kurset med og laget min siste spillefilm «Haram». Flere av kursdeltakerne har i dag jobb i film- og tv-bransjen.

Ironien er at i en film om Oslo Øst kunne ikke unge fra Oslo Øst delta for å lære, for alle kursdeltakerne måtte ha bostedsadresse i Akershus.

Dét ønsker jeg å endre. For noen historier bør fortelles fra innsiden.

ulrikimtiaz@gmail.com / @ulrikimtiaz