Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20150430/PLUSS/150439995

Morgendagen gir oss krefter til å fortsette der de som gikk før oss slapp.

Kampen fortsetter

Av Ommund Stokka,
områdeansvarlig arbeidslivsavdeling
LO-forbundet Industri Energi

Publiseringsdato: Torsdag 30. april 2015

Seksjon: Meninger

8illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

Første mai er arbeiderbevegelsens dag for kamp og ettertanke. Vi feirer våre seire og samler oss under paroler. Av og til er det greit å minne oss selv om hvor vi kommer fra.

Vår historie er seierrik. Våre historiebøker har historier om rallarer som bygde demninger, veier og fabrikker. Slitets adelsmenn som temma fosser med bare nevene. Generasjonene som ga oss landsdekkende tariffavtaler. Åtte timers arbeidsdag. Bøkene har også historier om arbeidsulykker. Om utslitte kropper. Arbeidsmiljø så forurensa at det rant blod ut av nasen når de vaska seg. Om verneombud som truer med å binde sauer til elektrolyseceller. Sauen skulle få mat, drikke og godt stell. Men det ville vært ulovlig, han ville fått dyrebeskyttelsen på nakken for å sette en sau inn i det arbeidsmiljøet tusener jobba i hver dag.

Historier som vi minnes og som virker fjerne for oss i dag. Vi har en materiell velstand som mine besteforeldre bare kunne drømme om. Arbeiderbevegelsens største seier er likevel ikke at mange har penger i banken eller en flatskjerm på hytta. Vår største seier er at bevegelsen har sørga for å gi verdighet til folk flest. Vi er historiens seierherrer.

Vår historie er omtrent uten navn. Jo, det står noen navn på protokollene. Det reises bautaer for dem som har gitt noe ekstra. Likevel er dette bevegelsens seier. Uten medlemmer er det fint lite lederne kunne ha gjort. De reduseres til folk som sier fine ord fra en talerstol. Uten medlemmer er overenskomsten kun bokstaver på et papir. Uten medlemmer er det ingen bevegelse.

Vi skal reise bautasteiner. Legge ned kranser for arbeiderheltene våre. Den beste måten å sette mening bak ordene, er likevel å fortsette der de slapp. Da lever minnet om de som bygde bevegelsen videre i våre handlinger, i våre ord.

Kjæresten min jobber i kommunen. Hun jobber med dem som hun kaller ekstra fine. Vi andre reduserer dem til psykisk utviklingshemma. Vernepleier. I går kveld kom hun hjem med et tomt blikk. Kaos på jobb. Når vi legger oss ser jeg blåmerker på kroppen. Hun gruer seg til tolvtimersvaktene i helga.

Svigerinnen min er sykepleier. Kommer hjem sliten på en annen måten enn når du er trøtt. Sliten på en måte som gjør at du ikke får sove. Øynene er våte. Hun forteller at barnefødsler ikke alltid ender godt.

Damer i kvinneyrker. De som har til yrke å stille opp for andre taper i lønnsutviklingen. Hvorfor viser ikke samfunnet tydeligere at vi setter mer pris på dem som alltid er der for oss? Likelønn er en parole på første mai like mye som åttende mars.

Jeg skulle vise mine svigerforeldre jærstrendene. En traktor svingte ut på veien fra et jorde. Bak traktoren hang en container som frakta mennesker som hadde vært på jobb. Slitte dongeribukser og tomme blikk. Hadde det vært hest og kjerre som dro containeren, ville det vært et bilde fra en annen tid.

En underklasse har fått utvikle seg systematisk i landet vårt. Der joggebukse er arbeidstøy og HMS et fremmedord. Styrt av kriminelle menneskehandlere. Styrt med vold, styrt med trusler. Jobb tolv timer om dagen, men betalt for åtte. Syv dagers uke, for femti kroner timen. Eller faktiske slaver, som jobber uten betaling. Bur tettpakka og har en tilitersbøtte å drite på. Styrt av mafia.

Det kommer avsløringer. Toppen av isfjellet. Vi snakker om det en stund. Fagforeningene i disse bransjene ser ting som får deg til å ikke ville sove om natta. Vi ser et arbeidsliv i endring.

Da jeg var liten var jeg overbevist om at alt skulle bli bedre. Slavetilstandene i arbeidslivet har fått utvikle seg de siste ti-femten åra. Slavetilstandane er resultatet av en nådeløs politikk styrt fra Brussel. Friheten til arbeidsgiverne går på bekostning av friheten til de som jobber. Griskheten til arbeidsgiverne tar helsa fra arbeidstakerne. Ingen kjemper mot slaveri og sosial dumping i Norge mer systematisk enn fagbevegelsen. Ingen.

Vi skal feire første mai. Dagen gir oss krefter til å fortsette der de som gikk før oss slapp.

ommund.stokka@industrienergi.no