Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20140513/ARTICLE/140519978

Grunnlov i ny drakt

Av Bjørgulv Braanen

Publiseringsdato: Tirsdag 13. mai 2014

Seksjon: Meninger

"Eidsvold 1814" av Oscar Wergeland

RETTIGHETER: Bør vi grunnlovsfeste retten til en tilfredsstillende levestandard?

FOKUS

I dag avgjør Stortinget hvilke menneskerettigheter som skal inn i den norske Grunnloven. Dette har lenge vært et svært omstridt tema. Den norske Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg mente for eksempel i en høringsuttalelse i 2010 at dette ikke var nødvendig i det hele tatt. I stedet gikk Advokatforeningen inn for at det skulle stå: «Bestemmelser i internasjonale menneskerettskonvensjoner som er bindende for Norge, kan ikke innskrenkes ved lov eller annen myndighetsutøvelse.» Det er vel det nærmeste man kan komme et forslag om at Norge skal opphøre å være en selvstendig stat. Lønning-utvalget irettesatte da også Advokatforeningen, og skrev at det ikke er noe prinsipielt betenkelig ved å velge ut noen sentrale rettigheter som gis grunnlovs rang. I dag står striden ikke om menneskerettigheter skal skrives inn i Grunnloven, men om hvilke. Mest uenighet er det om noen «rettigheter» av mer uforpliktende karakter, som «retten til en tilfredsstillende levestandard». Aps Martin Kolberg har her i avisa sagt at dette handler om klassekamp. Venstresida er opptatt av velferdsrettigheter, mens høyresida, representert ved Michael Tetzschner, er imot velferdsstaten. Det enkleste for folk på venstresida er selvfølgelig å si seg enig med Kolberg i at dette er et klassisk høyre/venstre-spørsmål, der venstresida er for økonomiske og sosiale rettigheter, mens høyresida er mot. Jeg tror likevel det er for enkelt. I stedet er det grunn til å gi Høyres Michael Tetzschner anerkjennelse fordi han har reist noen grunnlagsdebatter om hva Grunnloven skal være, og hva den ikke skal være.

Som begrunnelse for å få inn paragrafer, for eksempel om «tilfredsstillende levestandard», sies det at materielle forhold og sosiale og kulturelle rettigheter er forutsetningen for å ta andre friheter i bruk. Det kan det være mye i, men det er ingen tvil om at de politiske og sivile rettigheter, som organisasjonsfrihet og rettssikkerhet, er grunnleggende kjøreregler for det politiske fellesskapet demokratiet er. Det er dette fellesskapet som kan inngå bindende avtaler, som igjen gjør det mulig for et samfunn å gi en tilfredsstillende levestandard og trygge sosiale rettigheter. Grunnloven regulerer hvordan dette fellesskapet skal fungere, men hvilke sosiale mål det er mulig å oppfylle til enhver tid, avgjøres av samfunnsutviklingen. Det er heller ikke slik at for eksempel utdanning er en forutsetning for å utøve sine politiske og sivile rettigheter. Selv mennesker som er analfabeter kan organisere seg og kjempe for sine rettigheter, og slik bidra til å forme samfunnsutviklingen.

En grunnlov er rammeverket for demokratiet, og så er det opp til hver nye generasjon å sette seg politiske mål basert på ressursene som er tilgjengelige. Retten til tilfredsstillende levestandard kan for eksempel ikke garanteres, for eksempel i en krise- eller krigssituasjon. Mer logisk ville det vært å grunnlovsfeste at byrdene skulle fordeles likt når samfunnet kommer i krise. Det ville vært en kjøreregel, et rammeverk, som alltid ville kunne oppfylles, i motsetning til vedtak om levestandardnivå.

I debatten om hvilke rettigheter som skal inn i Grunnloven, sies det ofte (som et argument for å ta inn mest mulig) at det uansett ikke betyr noe, fordi de er uforpliktende, eller at det ikke betyr noe, fordi Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) så allikevel bestemmer alt. Men jeg er enig med Eivind Smith som har sagt at Grunnloven bør inneholde slikt som vi i Norge betrakter som særlig viktig og faktisk mener. Og Grunnloven må gjelde også hvis EMD og andre internasjonale rettsordninger bryter sammen i en situasjon med krise, krig og internasjonale konflikter.