Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20140405/ARTICLE/140409950

Ja, Stortinget – grip sjansen!

Av Anine Kierulf

Publiseringsdato: Lørdag 5. april 2014

Seksjon: Meninger

ALL MAKT: En sentral bestemmelse i moderne grunnlover, er prøvingsretten. Stortinget har nå en gylden mulighet til å grunnlovsfeste denne i Norge, skriver Anine Kierulf. Foto: Cornelius Poppe, Scanpix

I jubileumsåret for Grunnloven bør prøvingsretten bli grunnlovsfestet, skriver Anine Kierulf.

Kronikk

Grip sjansen, ber Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen på lederplass 2. april, i forlengelse av en kronikk av Fredrik Sejersted dagen før. Adressat er Stortinget, og temaet er sjansen til å diskutere domstolenes prøvingsrett.

Oppfordringen er lett å slutte seg til.

Prøvingsretten er norske domstolers rett og plikt til å påse at den makt Stortinget har fått ved Grunnloven ikke utøves i strid med den makt Stortinget har fått ved Grunnloven. Den har vært en del av norsk statsrett i 150 år, men er lite diskutert. Den fremgår ikke av Grunn­lovens tekst, men har utviklet seg i praksis, på samme måte som parlamentarismen.

Parlamentarismen har vært en del av vår statsskikk siden 1880-tallet, litt kortere enn prøvingsretten. Drøyt hundre år på overtid ble parlamentarismen inntatt i Grunn­loven i 2007. I 2013 foreslo flere partiers representanter at også domstolenes konstitusjonelle kompetanse skulle stå i Grunnloven, fremfor «bare» å finnes i praksis. Det er dette forslaget som diskuteres nå. Ingen «dramatisk endring» eller «teknisk blunder» slik Eivind Smith uforklarlig synes å mene i Klassekampen 4. april.

Det som ikke ligger til vurdering, er å endre eller oppheve prøvingsretten. Ettersom prøvingsretten er såkalt «konstitusjonell sedvanerett», kan den ikke oppheves uten ved grunnlovs­endring. Den kan heller ikke endres dersom Stortinget – slik Braanen ser ut til å ønske – vil begrense den. Vel er slike stortingsdiskusjoner – forarbeider til lovene – en sentral kilde for forståelsen av norsk rett. Men om utsagn i Stortinget nå, som motsier de forarbeidene som ligger til grunn for forslagene fra 2013, skulle bli utslagsgivende, ville det undergrave et hensyn Braanen ellers virker opptatt av: det direkte demokrati.

Grunnlovsendringer etter Grunnlovens paragraf 112 krever nemlig ikke bare to tredjedels flertall i Stortinget, men også et mellomliggende valg. Poenget med at forslag må fremsettes før et valg, og vedtas etterpå, er nettopp at folket, direkte, skal ha sjansen til å si sitt om hvordan Grunnloven bør se ut. Endres forutsetningene for et grunnlovsforslag fra før til etter valget, over­kjøres dette prinsippet. En slik bevisst forakt for den sentrale folkedeltakelsesbestemmelsen i paragraf 112 ville være en underlig måte å feire 200 års folke­suverenitet på.

Men Stortinget kan selvsagt oppheve prøvingsretten ved et nytt grunnlovsforslag, om domstolene skulle «løpe løpsk». Faren for dette synes ikke umiddelbart overhengende. Norske domstoler har utøvd prøvingsrett i 150 år på en måte som i internasjonal sammenligning fremstår sindig, og som godt integrert i det politiske system.

Den «kraftige intensiveringen» av over­prøving som Klassekampen mener har funnet sted, består i at Høyesterett i perioden 2000–2010 i snitt overprøvde lover i cirka 1,7 saker årlig, mot 0,8 i tiåret før. I denne perioden økte imidlertid også antall saker om Grunnloven totalt, fra 87 til 118. Av de rundt 500 sakene Høyesterett avgjør årlig, fremstår antallet overprøvingssaker ikke alarmerende.

Forslag om å oppheve prøvingsretten er blitt fremsatt, fra venstresiden, i mellomkrigstiden. Da sammen med forslag om også å oppheve de to virksomme rettighetene i Grunnloven, nemlig eiendomsbeskyttelsen i paragraf 105 og tilbakevirkningsforbudet i paragraf 97. I motsetning til årets hyllest til Grunnloven, er denne perioden altså preget av en motstand ikke primært mot prøvingsretten, men mot Grunnloven selv som individvern mot flertallsmakt.

For den egentlige kilden til flertallets grenser er det konstitusjonelle paradoks: Grunnloven både konstituerer og begrenser folkevalgt makt. At ikke-valgte dommere skal kunne overprøve folkeflertall med Grunnloven i hånd, gir grunn for uro i en demokratiforståelse som bare har rom for flertallsstyre. Men slik er altså ikke vårt demokrati. Helt sentralt i den grunnloven vi i år feirer, er at den i tillegg til å gi Stortinget den lovgivende makt, også begrenser denne makten. Den prøvingsrettslige uro ligger dermed i ordningens fullbyrdelse av det konstitusjonelle paradoks.

I år, frem mot 17. mai, vurderes Grunnloven oppdatert på flere måter. Én begrunnelse er at det skal være lettere for folket å orientere seg om vår statsskikk enn det hittil har vært: De prinsipper som gjelder, men som nå finnes spredt i lover, konvensjoner og dommer, kan etter mai 2014 bli å finne samlet i vår grunnlov. Slik vil Norges formelle konstitusjon komme mer i takt med den reelle. Som en av verdens ledende grunnlovsforskere, Tom Ginsburg, beskrev under et foredrag i Oslo forleden: Norge beskytter reelt alt moderne konstitusjoner beskytter, men formelt ligger den norske Grunnloven nå langt etter sammenlignbare land.

Det er ikke rart, Grunnlovens alder tatt i betraktning. Men i jubileumsåret kan våre folkevalgte altså gjøre noe med dette. En sentral bestemmelse i moderne grunnlover, er prøvingsretten. Det er den som gjør at de øvrige rettigheter kan håndheves, om et simpelt flertall skulle ønske å omgå rettighetene uten først selv å endre grunnloven.

Slik er forslaget om å grunnlovsfeste prøvingsretten nærliggende i en reform foreslått for å styrke menneskerettsvernet i Grunnloven. Rettslig sett spiller det liten rolle om prøvingsretten grunnlovsfestes i Norge eller «bare» finnes i praksis. Om våre stortingspolitikere ønsker å samle våre konstitusjonelle regler i Grunnloven, bør de imidlertid gripe sjansen til å grunnlovsfeste også prøvingsretten nå.

Anine Kierulf er stipendiat ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

anine.kierulf@jus.uio.no