Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20131220/ARTICLE/999999984

Oppdraget i Helsedepartementet ville gi ro til å jobbe, trodde Vanessa Baird. Slik gikk det ikke.

Kunsten som berører

Av Ellen Engelstad (tekst) og Linda Bournane Engelberth (foto)

Publiseringsdato: Fredag 20. desember 2013

Seksjon: Kultur og medier

PRISVINNER: Vanessa Baird er tildelt Neshornprisen fordi hun viser oss at kunsten er til for å engasjere og berøre oss.

Vanessa Baird har laget en storslått fortelling om vårt samfunn. Men det gjenstår å se om vi har plass til den.

Vanessa Baird

Det har vært en turbulent høst for Vanessa Baird. Hun hadde aldri trodd det da hun takket ja til å utsmykke Regjeringsbygg 6. Kunstneren liker å være alene og arbeide, og da hun takket ja til å lage et så stort verk for det offentlige, regnet hun med å forsvinne i tre konsentrerte år. Slik gikk det ikke.

I sommer sprakk nyheten om at Helsedepartementet ikke likte de to veggene i verket «Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene», som alt var montert. Den tredje veggen ble avbestilt. Baird jobber fortsatt med den. I første omgang skal den plasseres i Kulturrådets lokaler i Mølleparken i Oslo – mens en venter på at verket en dag kan samles.

FAKTA

Vanessa Baird:

• Bildekunstner, født i 1963.

• Har særlig jobbet med tegning og er inspirert av eventyr.

• Utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Royal College of Art i London og Statens Kunstakademi.

• Verket «Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene» ble bestilt til Helsedepartementet og Landbruksdepartementet.

• Da to av tre vegger var ferdig montert, ble siste del av verket avbestilt.


I oppløsning

– Det var dette jeg var redd for. Jeg tenkte at jeg ikke vil forsvinne ned i en kjeller i tre år for å lage noe som skal henge på et sted som ikke synes; det er jo helt meningsløst, sier Baird.

Hun føler seg oppløst av prosessen.

– Jeg har ikke jobbet godt i høst, det er blitt så fragmentert. Jeg har jobbet godt hjemme med å lage ideer til alt det kule jeg skal gjøre etter dette, men for å jobbe trenger jeg kontinuitet, og det har jeg ikke hatt.

– Har det vært forstyrrende å male siste veggen når du ikke vet hvor den ender opp?

– Nei, det er mer forstyrrende på den måten at arbeidet er veldig «langdistanse», det tar lang tid. Jeg har ikke noen plan om hvordan det skal bli når jeg begynner, men jeg vet hvor langt strekket er. Og i det strekket må man bare fokusere. Men når jeg fikk det oppholdet i høst, mistet jeg litt retningen, sier Baird.


Verdens beste yrke

Vi møter Baird i hennes mildt sagt oppsiktsvekkende atelier i Møllergata. For dem som kan huske litt tilbake, er adressen kjent som Oslos gamle kretsfengsel, «Nummer 19» på folkemunne. Her satt forbrytere og politiske fanger i det som var Oslos hovedpolitistasjon fra 1866 til 1978. Under krigen ble fengselet brukt av Gestapo, og norske fanger måtte innom før de ble sendt videre til tortur i Victoria terrasse eller konsentrasjonsleirer, om de ikke heldige og slapp ut. Etter at fengselet flyttet til Grønland, ble bygget del av regjeringskvartalet, og i dag går det en korridor fra Bairds atelier til nettopp Helsedepartementet. Den er hun selvsagt ikke klarert til å bruke.

– Faren ved å gå inn i et sånt prosjekt er at det er så stille; du er helt alene i tre år. Men det er jo bra, det ligger i hele profesjonen. Man er privilegert om man finner et rom eller hjørne hvor en kan jobbe konsentrert.

– Finnes det negative sider ved kunstneryrket også?

– Nei, aldri. Det er klart det er kjedelige dager og vanskelige greier. Men alt ved det å lage kunsten går greit, så selv om det er vanskelig, er det noe jeg behersker, og jeg liker alt ved det. Det jeg ikke liker, er alt det som omgir kunsten. Jeg har hatt gallerister som var så skadelige og griske at jeg måtte oppsøke hjelp etterpå. Det var som å levere manuskripter til en forlegger som ikke kan lese. Derfor trives jeg i de offentlige rommene; der kan man snakke.


I skyggen av høyblokka

Møllergata 19 ligger rett bak høyblokka og ble rammet da bomben smalt i regjeringskvartalet den 22. juli 2011. Vinduer ble slått ut, det karakteristiske uret i klokketårnet ble knust og i etterkant flyttet departementene som holdt til der ut. I kjelleren står rester av et byråkratliv: kontorstoler, bord, printere og innmaten i en kantine som aldri er blitt pakket ut. Oppover i etasjene går av og til noen bygningsarbeidere rundt og stripper rommene for armaturer og ledninger; ellers er det helt stille. Vanessa Baird jobber alene i en gigantisk 22. juli-ruin. Hun skulle egentlig ha flyttet inn på et nytt atelier med kollega og venninne Mette Hellenes, men så lenge den tredje veggen ikke er ferdig, er hun selv fanget i det gamle, iskalde fengselet. Men sett bort fra temperaturen er hun fornøyd med stedet:

– Det var oppdragskomiteen som flyttet meg hit for rundt et år siden; høyblokka hadde jeg malt inn i bildet lenge før. Jeg tok den med fordi det er en bygning de fleste har et forhold til. Da jeg var liten, syntes jeg den var veldig stygg. Nå synes jeg arbeidet til Erling Viksjø, høyblokkas arkitekt, er jævlig kult. Bygningene har ikke forandret seg, men jeg har, det tok litt tid bare.


Overraskende trykk

I løpet av høsten har debatten om Bairds verk rullet i mediene. Hun ble plutselig kjent; også på den lokale Joker-butikken, hvor folk stoppet opp og sa de heiet på henne.

– Det er helt sprøtt. På en måte blir du veldig fort vant til det, å være et sånt menneske som mener. Men jeg prøvde å holde meg i bakgrunnen, jeg hadde en dag hvor jeg snakket med pressen, og så trakk jeg meg tilbake igjen, sier Baird, som til sin overraskelse så at medieoppslagene fortsatte.

– Det var uendelig mye. Jeg tenker at det er et spill, og så tar det rare retninger. Men det var gøy å se at visuelle ting faktisk betyr noe, det var veldig rart og bra; folk sa at her passer vi litt på. Man prøver å lage noe som er litt fint, og så passer folk på de tingene.

– Hva har vært det rareste med prosessen?

– Det at jeg ikke kunne bruke det mediale trøkket til noe. Jeg går ikke på byen, så jeg får ikke noe glede av det, får ikke flere penger av det, det er ingenting som løsner av det; jeg ble bare mer selvopptatt på en litt guffen måte. Man må passe seg for å tenke for bevisst på seg selv; det er et kvalmt trekk. Man må holde seg nok alene og opprettholde en minimumsstandard for seg selv.

– Du sa til Klassekampen i høst at du var forbanna og fortvilet. Er du fortsatt det?

– Nei, men det var ikke så artig som det perifere livet, for å si det sånn. Jeg foretrekker å sitte helt stille og jobbe for meg sjøl. Det er der det skjer nok til at jeg kan oppleve det som meningsfylt, for det er jo dette jeg liker best å gjøre. Egentlig var jeg ikke så forbanna; jeg var mer overrasket, jeg trodde ikke helt på det. Og så var jeg er overrasket over at jeg ikke var frustrert, jeg kjente meg ikke igjen. Hadde det skjedd for ti år siden, hadde jeg vært helt rasende, men nå er jeg mer sliten av å snakke om det. Jeg vil bare lage nye ting.

ellen.engelstad@klassekampen.no


UNDERSAK

Juryens begrunnelse: Vanessa Baird

Klassekampens kulturpris, Neshornet, går i år til Vanessa Baird (f. 1963) for hennes sterke og samfunnsengasjerte kunstnerskap. De tre siste årene har hun jobbet med utsmykkingen av det nye regjeringskvartalet, et av de største offentlige kunstoppdragene i Norge. Bairds storslagne og eventyraktige malerier har blitt en praktfull og episk fortelling om vårt samfunn, om det moderne Norge, våre personlige og kollektive forestillinger, om demokratiet og det vi har felles. Det er et kunstverk som vil bli stående i vår kollektive hukommelse.

Vanessa Baird framstår som en særegen og selvstendig kunstner som i liten grad har latt seg inn­fange av institusjons- og kuratorverdenens skiftende trender. Baird har i hele kunstner­skapet hentet inspirasjon fra Lewis Carrolls «Alice i eventyrland», som i likhet med Bairds kunst tilhører­ drømmesjangeren, med sin egen absurde logikk og sans for ordspill, parodier og overdrivelser. En like trofast følgesvenn har vært brødrene Grimms eventyr. Baird har også vært opptatt av Theodor Kittelsens trolske og naturmystiske verden. I hennes kunst, der kvinner i eventyraktige tablåer ofte utgjør hovedmotivet, blandes det realistiske og fabulerende i bilder som både i motiv, fargevalg og form framstår som utpreget norske og nordiske. «Hun tar fra hjemmesituasjoner og våre felles fortellinger om hverandre. Det er omtrent slik vi forstår og lever våre egne liv, vi ser de store fortellingene og våre veldig små historier om hverandre, og trenger begge deler til både å plassere oss selv og få et begrep om helheten», som hennes kunstnerkollega Lotte Konow Lund har beskrevet det.

Baird løfter fram allmennmenneskelige følelser og forestillinger, om ensomhet, begjær, sjalusi, aggresjon, død og avhengighet. Og hun gjør det i en enkel og slående form, som vi alle er nødt til å forholde oss til, eller som hun sa til Dagbladet i 1996: «Hvorfor skal ikke kunst være enkelt? Når noen mener at kunst skal være så jævla vanskelig, blir jeg provosert. Eller nei – ikke provosert, bare drittlei.» Vanessa Baird får årets neshornpris fordi hun viser oss at kunsten er til for å engasjere og berøre oss.