Torsdag 19. februar 2004
Det smeller i diktene også
Torild Wardenær mener fortsatt at poeten er en opprører, en språkrevolusjonær, en ildpåsetter.

I Lyrikkmagasinet nummer 6, 1995, finner du en liten poetikk signert poet Torild Wardenær hvor hun blant annet skriver at «poeten er en opprører og en ildpåsetter og vil alltid være utsatt for maktspråkets automatiske overrislingsanlegg.» På den tiden hadde Wardenær gitt ut og markert seg sterkt med to diktsamlinger: Debuten «I pionértiden» fra 1994 og oppfølgeren «null komma to lux» året etter.

Opprører?

Etter den siterte poetikken har hun gitt ut samlingene «Houdini til minne» (1997), «Døgndrift» (1998), «Titanporten» (2001) og nå i vår: «Paradiseffekten». Ei diktsamling som egentlig var klar sent i høst, men som forlaget utsatte noen måneder. Klassekampen snakket med Wardenær og begynte med den gamle poetikken, den ene flammende linja – i spørsmålsform:

– Er du fortsatt en opprører, Torild Wardenær?

Wardenær smiler:

– Ja, jeg mener da det. Jeg er en slags opprører i og med min virksomhet. Poesi er en opprørsk diskurs. Det er et språk i språket som på en eller flere måter blir en korreks til den ofte overveldende strømmen av dagligspråk som legger vår persepsjon brakk.

– Legger vår persepsjon brakk?

– Sløver sinnet og sansene. Poesien er, eller kan være, veldig komprimert og har sånn sett en viktig funksjon som sjanger, som spydspiss for språket.

– Men vi kan tenke oss en leser som ikke leser dikt som en type korreks, som ikke har den refleksjonen inne, som leser mer i øyeblikket for å si det litt banalt, tror du denne leseren ser det opprørske i «Paradiseffekten»?

– Hm. Det første: Opprøreren og det opprørske er egentlig en veldig subjektiv opplevelse av det jeg driver på med. Hvis denne leseren med opprører og opprør forventer seg samfunnsmessig relevans eller aktualitet, så kan ikke mine dikt sies å være opprørske. Men på den annen side: Jeg anser det ikke som poesiens oppgave å være samfunnskommenterende. Jeg har i hvert fall ikke noe behov for det. På samme måte som jeg ikke føler meg forplikta på noe som helst slags vis ovenfor leseren, til å produsere noe i hans eller hennes favør. Min eneste lojalitet er mot verket. Eller høres det for flott ut? Og i tråd med det mener jeg at god poesi er språkrevolusjonær. Den er politisk i sin opptatthet av å være en spydspiss på både eksistensielle og språklige områder. I «Paradiseffekten» skriver jeg et sted om språkarbeideren som «en sann revolusjonær mellom verden og verden» [i diktet «jeg holder meg levende»].

Hvor er det?

– Mellom verden og verden … hvor blir det da?

– Hvor det er? Ja, si det. Kanskje mellom de to ytterpunktene i språket som vi nettopp snakka om: det poetiske og det hverdagslige.

– «All god diktning handler til syvende og sist om å dikte», sier mange, er du enig i påstanden?

– Ja, hvis du med det mener har i seg en poetikk eller i det minste en poetisk refleksjon, så ja. For uten den refleksjonen vet i hvert fall ikke jeg hva det ville blitt til. Den er et nødvendig grunnlag for det å skrive i det hele tatt.

– Ble ikke det litt voldsomt? Poeter snakka ikke sånn for tredve år siden, og det er ikke sikkert de snakker slik om tredve år …

– Det kan du ha rett i. Litteraturvitenskap er ikke gamle faget. Og det er fortsatt i sterk forandring og utvikling. Men det betyr ikke at det jeg sier er tendensiøst, eller noe moteriktig, som kommer til å bli uaktuelt etter en viss tid. Jeg tror mer det er et forskningsresultat, om man kan bruke et sånt ord.

Uten ende

– I «Paradiseffekten» handler det mye om forføring, forræderi, skinn og ikke-steder; prøver du med det å si noe om diktets vanskeligheter med å utsi det hinsidige eller overskridende ved hjelp av dennesidige og ikke-overskridende redskaper som språket, menneskekroppen, verden?

– Ja. Allerede tittelen fanger inn to verdener. En metafysisk (paradis) og en vitenskapelig (effekt). Og kanskje denne dobbeltheten går igjen i hele boka, omtrent som du foreslår. For det er helt klart at det er den faktiske splittelsen mellom ordene og verden poeten prøver å forene gjennom sin skrivevirksomhet. Uten nødvendigvis å lykkes.

– «Paradiseffekt» blir på en måte et ord uten ende. I motsetning til for eksempel «glass», som må sies å ha en ende i glasset på bordet, eller et annet glass på et annet bord. Så kanskje anser du diktene dine for på samme måte å være språk uten ende?

– Det høres ut som en rimelig påstand.

Vi ler.

Før journalisten avslutter med en kommentar om poetens vokabular. Torild Wardenær har nemlig alltid vært en, i ordets rette forstand, patetisk poet. Høystemt. Og det er hun også i sin nye samling. Allerede i åpningsdiktet møter du ord som søvngjengeraktig, allmakt, utkant, decenniet, asurøyne, gulloblater, umælende fårene, varmekjære sikadene og offerstedet.

– Ja, patosen og det litt høystemte er en naturlig del av uttrykket mitt. Det ligger nærmest i blodet. Og jeg har ikke til hensikt å modifisere det. Jeg gir egentlig blanke f i hvordan dette tar seg ut innenfor dagens litterære debatter. Det er mer interessant, for meg, å se på måten jeg behandler denne patosen på. Og hvis du gjør det, i «Paradiseffekten», så ser du – igjen – at jeg trekker inn og blander elementer fra både en vitenskapelig og en metafysisk verden eller diskurs. Og at det, denne blandingen, kanskje kan være med på å likevel modifisere opplevelsen av et ellers veldig reint poetisk uttrykk.

@sitat:Jeg er en opprører i og med min virksomhet

Torild Wardenær

@

I Lyrikkmagasinet nummer 6, 1995, finner du en liten poetikk signert poet Torild Wardenær hvor hun blant annet skriver at «poeten er en opprører og en ildpåsetter og vil alltid være utsatt for maktspråkets automatiske overrislingsanlegg.» På den tiden hadde Wardenær gitt ut og markert seg sterkt med to diktsamlinger: Debuten «I pionértiden» fra 1994 og oppfølgeren «null komma to lux» året etter.

Opprører?
Etter den siterte poetikken har hun gitt ut samlingene «Houdini til minne» (1997), «Døgndrift» (1998), «Titanporten» (2001) og nå i vår: «Paradiseffekten». Ei diktsamling som egentlig var klar sent i høst, men som forlaget utsatte noen måneder. Klassekampen snakket med Wardenær og begynte med den gamle poetikken, den ene flammende linja – i spørsmålsform:

– Er du fortsatt en opprører, Torild Wardenær?

Wardenær smiler:

– Ja, jeg mener da det. Jeg er en slags opprører i og med min virksomhet. Poesi er en opprørsk diskurs. Det er et språk i språket som på en eller flere måter blir en korreks til den ofte overveldende strømmen av dagligspråk som legger vår persepsjon brakk.

– Legger vår persepsjon brakk?

– Sløver sinnet og sansene. Poesien er, eller kan være, veldig komprimert og har sånn sett en viktig funksjon som sjanger, som spydspiss for språket.

– Men vi kan tenke oss en leser som ikke leser dikt som en type korreks, som ikke har den refleksjonen inne, som leser mer i øyeblikket for å si det litt banalt, tror du denne leseren ser det opprørske i «Paradiseffekten»?

– Hm. Det første: Opprøreren og det opprørske er egentlig en veldig subjektiv opplevelse av det jeg driver på med. Hvis denne leseren med opprører og opprør forventer seg samfunnsmessig relevans eller aktualitet, så kan ikke mine dikt sies å være opprørske. Men på den annen side: Jeg anser det ikke som poesiens oppgave å være samfunnskommenterende. Jeg har i hvert fall ikke noe behov for det. På samme måte som jeg ikke føler meg forplikta på noe som helst slags vis ovenfor leseren, til å produsere noe i hans eller hennes favør. Min eneste lojalitet er mot verket. Eller høres det for flott ut? Og i tråd med det mener jeg at god poesi er språkrevolusjonær. Den er politisk i sin opptatthet av å være en spydspiss på både eksistensielle og språklige områder. I «Paradiseffekten» skriver jeg et sted om språkarbeideren som «en sann revolusjonær mellom verden og verden» [i diktet «jeg holder meg levende»].

Hvor er det?
– Mellom verden og verden … hvor blir det da?

– Hvor det er? Ja, si det. Kanskje mellom de to ytterpunktene i språket som vi nettopp snakka om: det poetiske og det hverdagslige.

– «All god diktning handler til syvende og sist om å dikte», sier mange, er du enig i påstanden?

– Ja, hvis du med det mener har i seg en poetikk eller i det minste en poetisk refleksjon, så ja. For uten den refleksjonen vet i hvert fall ikke jeg hva det ville blitt til. Den er et nødvendig grunnlag for det å skrive i det hele tatt.

– Ble ikke det litt voldsomt? Poeter snakka ikke sånn for tredve år siden, og det er ikke sikkert de snakker slik om tredve år …

– Det kan du ha rett i. Litteraturvitenskap er ikke gamle faget. Og det er fortsatt i sterk forandring og utvikling. Men det betyr ikke at det jeg sier er tendensiøst, eller noe moteriktig, som kommer til å bli uaktuelt etter en viss tid. Jeg tror mer det er et forskningsresultat, om man kan bruke et sånt ord.

Uten ende
– I «Paradiseffekten» handler det mye om forføring, forræderi, skinn og ikke-steder; prøver du med det å si noe om diktets vanskeligheter med å utsi det hinsidige eller overskridende ved hjelp av dennesidige og ikke-overskridende redskaper som språket, menneskekroppen, verden?

– Ja. Allerede tittelen fanger inn to verdener. En metafysisk (paradis) og en vitenskapelig (effekt). Og kanskje denne dobbeltheten går igjen i hele boka, omtrent som du foreslår. For det er helt klart at det er den faktiske splittelsen mellom ordene og verden poeten prøver å forene gjennom sin skrivevirksomhet. Uten nødvendigvis å lykkes.

– «Paradiseffekt» blir på en måte et ord uten ende. I motsetning til for eksempel «glass», som må sies å ha en ende i glasset på bordet, eller et annet glass på et annet bord. Så kanskje anser du diktene dine for på samme måte å være språk uten ende?

– Det høres ut som en rimelig påstand.

Vi ler.

Før journalisten avslutter med en kommentar om poetens vokabular. Torild Wardenær har nemlig alltid vært en, i ordets rette forstand, patetisk poet. Høystemt. Og det er hun også i sin nye samling. Allerede i åpningsdiktet møter du ord som søvngjengeraktig, allmakt, utkant, decenniet, asurøyne, gulloblater, umælende fårene, varmekjære sikadene og offerstedet.

– Ja, patosen og det litt høystemte er en naturlig del av uttrykket mitt. Det ligger nærmest i blodet. Og jeg har ikke til hensikt å modifisere det. Jeg gir egentlig blanke f i hvordan dette tar seg ut innenfor dagens litterære debatter. Det er mer interessant, for meg, å se på måten jeg behandler denne patosen på. Og hvis du gjør det, i «Paradiseffekten», så ser du – igjen – at jeg trekker inn og blander elementer fra både en vitenskapelig og en metafysisk verden eller diskurs. Og at det, denne blandingen, kanskje kan være med på å likevel modifisere opplevelsen av et ellers veldig reint poetisk uttrykk.
@sitat:Jeg er en opprører i og med min virksomhet
Torild Wardenær
@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.26
Lørdag 23. juni 2018
Minst én av fire elever ved St. Sunniva skole går på kulturskolen, mens andelen er 0 ved andre skoler i Oslo. – Vi må ta skeivfordelingen på alvor, sier Anders Rønningen i Norsk kulturskoleråd.
Fredag 22. juni 2018
I bydel Sagene i Oslo går rundt én av fire elever på kultur­skolen. På Stovner er andelen én av tjue.
Torsdag 21. juni 2018
Pedagogikkforsker Kirsten Sivesind mener de nye læreplanene i norsk skole er altfor ­opptatt av å teste elevene.
Onsdag 20. juni 2018
Både Vårt Land og Dagsavisen går trolig på milliontap i årets fordeling av pressestøtten. Nå skal de gjøre seg mindre avhengig av statlige midler.
Tirsdag 19. juni 2018
Opposisjonen på Stortinget er kritiske til at Lovdata tar 12.500 kroner for tilgang til alle høyesterettsdommer på nett. – Vi ber regjeringen utrede hva det vil koste å få tjenesten gratis, sier Jenny Klinge (Sp).
Mandag 18. juni 2018
Litteratur- og ­kulturdelen i engelskfaget skal reduseres. Professor Aud Solbjørg Skulstad frykter at tanken om engelsk som et dannelsesfag er i ferd med å forsvinne.
Lørdag 16. juni 2018
Jakob Weidemann lot seg tydelig begeistre av modernismens helter. I en ny utstilling følger vi hans reise fra prøvende aktmaler til abstraksjonens pioner.
Fredag 15. juni 2018
Skal Høyesteretts avgjørelser være gratis tilgjengelig på nett? Det er kjernen i en konflikt mellom Lovdata og ytringsfrihetsaktivister.
Torsdag 14. juni 2018
Frustrasjonen over de store forlagenes markedsmakt vokser. Arve Juritzen og flere andre mindre forleggere opplever at det ikke er likebehandling.
Onsdag 13. juni 2018
Nesten halvparten av barne- og ungdomsbøkene som løftes fram som nye og populære på Ark.no, kommer fra eierforlaget Gyldendal.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk