Torsdag 19. februar 2004
Det smeller i diktene også
Torild Wardenær mener fortsatt at poeten er en opprører, en språkrevolusjonær, en ildpåsetter.

I Lyrikkmagasinet nummer 6, 1995, finner du en liten poetikk signert poet Torild Wardenær hvor hun blant annet skriver at «poeten er en opprører og en ildpåsetter og vil alltid være utsatt for maktspråkets automatiske overrislingsanlegg.» På den tiden hadde Wardenær gitt ut og markert seg sterkt med to diktsamlinger: Debuten «I pionértiden» fra 1994 og oppfølgeren «null komma to lux» året etter.

Opprører?

Etter den siterte poetikken har hun gitt ut samlingene «Houdini til minne» (1997), «Døgndrift» (1998), «Titanporten» (2001) og nå i vår: «Paradiseffekten». Ei diktsamling som egentlig var klar sent i høst, men som forlaget utsatte noen måneder. Klassekampen snakket med Wardenær og begynte med den gamle poetikken, den ene flammende linja – i spørsmålsform:

– Er du fortsatt en opprører, Torild Wardenær?

Wardenær smiler:

– Ja, jeg mener da det. Jeg er en slags opprører i og med min virksomhet. Poesi er en opprørsk diskurs. Det er et språk i språket som på en eller flere måter blir en korreks til den ofte overveldende strømmen av dagligspråk som legger vår persepsjon brakk.

– Legger vår persepsjon brakk?

– Sløver sinnet og sansene. Poesien er, eller kan være, veldig komprimert og har sånn sett en viktig funksjon som sjanger, som spydspiss for språket.

– Men vi kan tenke oss en leser som ikke leser dikt som en type korreks, som ikke har den refleksjonen inne, som leser mer i øyeblikket for å si det litt banalt, tror du denne leseren ser det opprørske i «Paradiseffekten»?

– Hm. Det første: Opprøreren og det opprørske er egentlig en veldig subjektiv opplevelse av det jeg driver på med. Hvis denne leseren med opprører og opprør forventer seg samfunnsmessig relevans eller aktualitet, så kan ikke mine dikt sies å være opprørske. Men på den annen side: Jeg anser det ikke som poesiens oppgave å være samfunnskommenterende. Jeg har i hvert fall ikke noe behov for det. På samme måte som jeg ikke føler meg forplikta på noe som helst slags vis ovenfor leseren, til å produsere noe i hans eller hennes favør. Min eneste lojalitet er mot verket. Eller høres det for flott ut? Og i tråd med det mener jeg at god poesi er språkrevolusjonær. Den er politisk i sin opptatthet av å være en spydspiss på både eksistensielle og språklige områder. I «Paradiseffekten» skriver jeg et sted om språkarbeideren som «en sann revolusjonær mellom verden og verden» [i diktet «jeg holder meg levende»].

Hvor er det?

– Mellom verden og verden … hvor blir det da?

– Hvor det er? Ja, si det. Kanskje mellom de to ytterpunktene i språket som vi nettopp snakka om: det poetiske og det hverdagslige.

– «All god diktning handler til syvende og sist om å dikte», sier mange, er du enig i påstanden?

– Ja, hvis du med det mener har i seg en poetikk eller i det minste en poetisk refleksjon, så ja. For uten den refleksjonen vet i hvert fall ikke jeg hva det ville blitt til. Den er et nødvendig grunnlag for det å skrive i det hele tatt.

– Ble ikke det litt voldsomt? Poeter snakka ikke sånn for tredve år siden, og det er ikke sikkert de snakker slik om tredve år …

– Det kan du ha rett i. Litteraturvitenskap er ikke gamle faget. Og det er fortsatt i sterk forandring og utvikling. Men det betyr ikke at det jeg sier er tendensiøst, eller noe moteriktig, som kommer til å bli uaktuelt etter en viss tid. Jeg tror mer det er et forskningsresultat, om man kan bruke et sånt ord.

Uten ende

– I «Paradiseffekten» handler det mye om forføring, forræderi, skinn og ikke-steder; prøver du med det å si noe om diktets vanskeligheter med å utsi det hinsidige eller overskridende ved hjelp av dennesidige og ikke-overskridende redskaper som språket, menneskekroppen, verden?

– Ja. Allerede tittelen fanger inn to verdener. En metafysisk (paradis) og en vitenskapelig (effekt). Og kanskje denne dobbeltheten går igjen i hele boka, omtrent som du foreslår. For det er helt klart at det er den faktiske splittelsen mellom ordene og verden poeten prøver å forene gjennom sin skrivevirksomhet. Uten nødvendigvis å lykkes.

– «Paradiseffekt» blir på en måte et ord uten ende. I motsetning til for eksempel «glass», som må sies å ha en ende i glasset på bordet, eller et annet glass på et annet bord. Så kanskje anser du diktene dine for på samme måte å være språk uten ende?

– Det høres ut som en rimelig påstand.

Vi ler.

Før journalisten avslutter med en kommentar om poetens vokabular. Torild Wardenær har nemlig alltid vært en, i ordets rette forstand, patetisk poet. Høystemt. Og det er hun også i sin nye samling. Allerede i åpningsdiktet møter du ord som søvngjengeraktig, allmakt, utkant, decenniet, asurøyne, gulloblater, umælende fårene, varmekjære sikadene og offerstedet.

– Ja, patosen og det litt høystemte er en naturlig del av uttrykket mitt. Det ligger nærmest i blodet. Og jeg har ikke til hensikt å modifisere det. Jeg gir egentlig blanke f i hvordan dette tar seg ut innenfor dagens litterære debatter. Det er mer interessant, for meg, å se på måten jeg behandler denne patosen på. Og hvis du gjør det, i «Paradiseffekten», så ser du – igjen – at jeg trekker inn og blander elementer fra både en vitenskapelig og en metafysisk verden eller diskurs. Og at det, denne blandingen, kanskje kan være med på å likevel modifisere opplevelsen av et ellers veldig reint poetisk uttrykk.

@sitat:Jeg er en opprører i og med min virksomhet

Torild Wardenær

@

I Lyrikkmagasinet nummer 6, 1995, finner du en liten poetikk signert poet Torild Wardenær hvor hun blant annet skriver at «poeten er en opprører og en ildpåsetter og vil alltid være utsatt for maktspråkets automatiske overrislingsanlegg.» På den tiden hadde Wardenær gitt ut og markert seg sterkt med to diktsamlinger: Debuten «I pionértiden» fra 1994 og oppfølgeren «null komma to lux» året etter.

Opprører?
Etter den siterte poetikken har hun gitt ut samlingene «Houdini til minne» (1997), «Døgndrift» (1998), «Titanporten» (2001) og nå i vår: «Paradiseffekten». Ei diktsamling som egentlig var klar sent i høst, men som forlaget utsatte noen måneder. Klassekampen snakket med Wardenær og begynte med den gamle poetikken, den ene flammende linja – i spørsmålsform:

– Er du fortsatt en opprører, Torild Wardenær?

Wardenær smiler:

– Ja, jeg mener da det. Jeg er en slags opprører i og med min virksomhet. Poesi er en opprørsk diskurs. Det er et språk i språket som på en eller flere måter blir en korreks til den ofte overveldende strømmen av dagligspråk som legger vår persepsjon brakk.

– Legger vår persepsjon brakk?

– Sløver sinnet og sansene. Poesien er, eller kan være, veldig komprimert og har sånn sett en viktig funksjon som sjanger, som spydspiss for språket.

– Men vi kan tenke oss en leser som ikke leser dikt som en type korreks, som ikke har den refleksjonen inne, som leser mer i øyeblikket for å si det litt banalt, tror du denne leseren ser det opprørske i «Paradiseffekten»?

– Hm. Det første: Opprøreren og det opprørske er egentlig en veldig subjektiv opplevelse av det jeg driver på med. Hvis denne leseren med opprører og opprør forventer seg samfunnsmessig relevans eller aktualitet, så kan ikke mine dikt sies å være opprørske. Men på den annen side: Jeg anser det ikke som poesiens oppgave å være samfunnskommenterende. Jeg har i hvert fall ikke noe behov for det. På samme måte som jeg ikke føler meg forplikta på noe som helst slags vis ovenfor leseren, til å produsere noe i hans eller hennes favør. Min eneste lojalitet er mot verket. Eller høres det for flott ut? Og i tråd med det mener jeg at god poesi er språkrevolusjonær. Den er politisk i sin opptatthet av å være en spydspiss på både eksistensielle og språklige områder. I «Paradiseffekten» skriver jeg et sted om språkarbeideren som «en sann revolusjonær mellom verden og verden» [i diktet «jeg holder meg levende»].

Hvor er det?
– Mellom verden og verden … hvor blir det da?

– Hvor det er? Ja, si det. Kanskje mellom de to ytterpunktene i språket som vi nettopp snakka om: det poetiske og det hverdagslige.

– «All god diktning handler til syvende og sist om å dikte», sier mange, er du enig i påstanden?

– Ja, hvis du med det mener har i seg en poetikk eller i det minste en poetisk refleksjon, så ja. For uten den refleksjonen vet i hvert fall ikke jeg hva det ville blitt til. Den er et nødvendig grunnlag for det å skrive i det hele tatt.

– Ble ikke det litt voldsomt? Poeter snakka ikke sånn for tredve år siden, og det er ikke sikkert de snakker slik om tredve år …

– Det kan du ha rett i. Litteraturvitenskap er ikke gamle faget. Og det er fortsatt i sterk forandring og utvikling. Men det betyr ikke at det jeg sier er tendensiøst, eller noe moteriktig, som kommer til å bli uaktuelt etter en viss tid. Jeg tror mer det er et forskningsresultat, om man kan bruke et sånt ord.

Uten ende
– I «Paradiseffekten» handler det mye om forføring, forræderi, skinn og ikke-steder; prøver du med det å si noe om diktets vanskeligheter med å utsi det hinsidige eller overskridende ved hjelp av dennesidige og ikke-overskridende redskaper som språket, menneskekroppen, verden?

– Ja. Allerede tittelen fanger inn to verdener. En metafysisk (paradis) og en vitenskapelig (effekt). Og kanskje denne dobbeltheten går igjen i hele boka, omtrent som du foreslår. For det er helt klart at det er den faktiske splittelsen mellom ordene og verden poeten prøver å forene gjennom sin skrivevirksomhet. Uten nødvendigvis å lykkes.

– «Paradiseffekt» blir på en måte et ord uten ende. I motsetning til for eksempel «glass», som må sies å ha en ende i glasset på bordet, eller et annet glass på et annet bord. Så kanskje anser du diktene dine for på samme måte å være språk uten ende?

– Det høres ut som en rimelig påstand.

Vi ler.

Før journalisten avslutter med en kommentar om poetens vokabular. Torild Wardenær har nemlig alltid vært en, i ordets rette forstand, patetisk poet. Høystemt. Og det er hun også i sin nye samling. Allerede i åpningsdiktet møter du ord som søvngjengeraktig, allmakt, utkant, decenniet, asurøyne, gulloblater, umælende fårene, varmekjære sikadene og offerstedet.

– Ja, patosen og det litt høystemte er en naturlig del av uttrykket mitt. Det ligger nærmest i blodet. Og jeg har ikke til hensikt å modifisere det. Jeg gir egentlig blanke f i hvordan dette tar seg ut innenfor dagens litterære debatter. Det er mer interessant, for meg, å se på måten jeg behandler denne patosen på. Og hvis du gjør det, i «Paradiseffekten», så ser du – igjen – at jeg trekker inn og blander elementer fra både en vitenskapelig og en metafysisk verden eller diskurs. Og at det, denne blandingen, kanskje kan være med på å likevel modifisere opplevelsen av et ellers veldig reint poetisk uttrykk.
@sitat:Jeg er en opprører i og med min virksomhet
Torild Wardenær
@


Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.26
Fredag 26. august 2016
Den norske mediebransjen går nå gjennom dramatiske og radikale endringer, sier Knut Olav Åmås i Mediemangfoldsutvalget.
Torsdag 25. august 2016
Skuespillere får betalt for en film i en mye kortere periode enn manusforfattere. Dette må endres, fastslår ny doktorgrad.
Onsdag 24. august 2016
Prislappen for å bevare Nasjonalgalleriet blir ikke nødvendigvis høyere enn å overlate bygget til Kulturhistorisk museum, bekrefter Statsbygg.
Tirsdag 23. august 2016
Titusenvis av abonnenter over hele landet risikerer å miste lørdagsavisa når Kvikkas overtar som distributør 1. november. Nationens sjefredaktør Irene Halvorsen er dypt bekymret.
Mandag 22. august 2016
Det svenske medie­konsernet Mitt­media vurderer å gå over til gratis­aviser og å kutte tre av fire journaliststillingar. Sveriges kulturminister fryktar at lokalmedium står på kanten av eit stup.
Lørdag 20. august 2016
På Stortinget er det nå flertall for å bevare Nasjonalgalleriet under Nasjonalmuseets vinger. Også Arbeiderpartiet og KrF føyer seg til rekken av galleriets venner.
Fredag 19. august 2016
En ny undersøkelse avdekker nedslående oppfatninger om ytringsfriheten blant offentlig ansatte.
Torsdag 18. august 2016
I løpet av høsten blir det fritt fram for å bare kjøpe internett og ikke kabel-tv fra Get og Canal Digital. Om noen år vil kabel-tv forsvinne helt, spår eksperter.
Onsdag 17. august 2016
Et eget selskap fikk ansvar for å arrangere 1000-årsjubileet i Sarpsborg. Nå møter det krass kritikk for å tjene næringslivet framfor byens lokale kulturliv.
Tirsdag 16. august 2016
Norske avislesere er tre ganger mer villige til å betale for nettaviser enn avislesere i engelskspråklige land, viser to nye undersøkelser.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk