Facebook
Twitter
Digg
Skriv ut
Torild Wardenær mener fortsatt at poeten er en opprører, en språkrevolusjonær, en ildpåsetter.

I Lyrikkmagasinet nummer 6, 1995, finner du en liten poetikk signert poet Torild Wardenær hvor hun blant annet skriver at «poeten er en opprører og en ildpåsetter og vil alltid være utsatt for maktspråkets automatiske overrislingsanlegg.» På den tiden hadde Wardenær gitt ut og markert seg sterkt med to diktsamlinger: Debuten «I pionértiden» fra 1994 og oppfølgeren «null komma to lux» året etter.

Opprører?

Etter den siterte poetikken har hun gitt ut samlingene «Houdini til minne» (1997), «Døgndrift» (1998), «Titanporten» (2001) og nå i vår: «Paradiseffekten». Ei diktsamling som egentlig var klar sent i høst, men som forlaget utsatte noen måneder. Klassekampen snakket med Wardenær og begynte med den gamle poetikken, den ene flammende linja – i spørsmålsform:

– Er du fortsatt en opprører, Torild Wardenær?

Wardenær smiler:

– Ja, jeg mener da det. Jeg er en slags opprører i og med min virksomhet. Poesi er en opprørsk diskurs. Det er et språk i språket som på en eller flere måter blir en korreks til den ofte overveldende strømmen av dagligspråk som legger vår persepsjon brakk.

– Legger vår persepsjon brakk?

– Sløver sinnet og sansene. Poesien er, eller kan være, veldig komprimert og har sånn sett en viktig funksjon som sjanger, som spydspiss for språket.

– Men vi kan tenke oss en leser som ikke leser dikt som en type korreks, som ikke har den refleksjonen inne, som leser mer i øyeblikket for å si det litt banalt, tror du denne leseren ser det opprørske i «Paradiseffekten»?

– Hm. Det første: Opprøreren og det opprørske er egentlig en veldig subjektiv opplevelse av det jeg driver på med. Hvis denne leseren med opprører og opprør forventer seg samfunnsmessig relevans eller aktualitet, så kan ikke mine dikt sies å være opprørske. Men på den annen side: Jeg anser det ikke som poesiens oppgave å være samfunnskommenterende. Jeg har i hvert fall ikke noe behov for det. På samme måte som jeg ikke føler meg forplikta på noe som helst slags vis ovenfor leseren, til å produsere noe i hans eller hennes favør. Min eneste lojalitet er mot verket. Eller høres det for flott ut? Og i tråd med det mener jeg at god poesi er språkrevolusjonær. Den er politisk i sin opptatthet av å være en spydspiss på både eksistensielle og språklige områder. I «Paradiseffekten» skriver jeg et sted om språkarbeideren som «en sann revolusjonær mellom verden og verden» [i diktet «jeg holder meg levende»].

Hvor er det?

– Mellom verden og verden … hvor blir det da?

– Hvor det er? Ja, si det. Kanskje mellom de to ytterpunktene i språket som vi nettopp snakka om: det poetiske og det hverdagslige.

– «All god diktning handler til syvende og sist om å dikte», sier mange, er du enig i påstanden?

– Ja, hvis du med det mener har i seg en poetikk eller i det minste en poetisk refleksjon, så ja. For uten den refleksjonen vet i hvert fall ikke jeg hva det ville blitt til. Den er et nødvendig grunnlag for det å skrive i det hele tatt.

– Ble ikke det litt voldsomt? Poeter snakka ikke sånn for tredve år siden, og det er ikke sikkert de snakker slik om tredve år …

– Det kan du ha rett i. Litteraturvitenskap er ikke gamle faget. Og det er fortsatt i sterk forandring og utvikling. Men det betyr ikke at det jeg sier er tendensiøst, eller noe moteriktig, som kommer til å bli uaktuelt etter en viss tid. Jeg tror mer det er et forskningsresultat, om man kan bruke et sånt ord.

Uten ende

– I «Paradiseffekten» handler det mye om forføring, forræderi, skinn og ikke-steder; prøver du med det å si noe om diktets vanskeligheter med å utsi det hinsidige eller overskridende ved hjelp av dennesidige og ikke-overskridende redskaper som språket, menneskekroppen, verden?

– Ja. Allerede tittelen fanger inn to verdener. En metafysisk (paradis) og en vitenskapelig (effekt). Og kanskje denne dobbeltheten går igjen i hele boka, omtrent som du foreslår. For det er helt klart at det er den faktiske splittelsen mellom ordene og verden poeten prøver å forene gjennom sin skrivevirksomhet. Uten nødvendigvis å lykkes.

– «Paradiseffekt» blir på en måte et ord uten ende. I motsetning til for eksempel «glass», som må sies å ha en ende i glasset på bordet, eller et annet glass på et annet bord. Så kanskje anser du diktene dine for på samme måte å være språk uten ende?

– Det høres ut som en rimelig påstand.

Vi ler.

Før journalisten avslutter med en kommentar om poetens vokabular. Torild Wardenær har nemlig alltid vært en, i ordets rette forstand, patetisk poet. Høystemt. Og det er hun også i sin nye samling. Allerede i åpningsdiktet møter du ord som søvngjengeraktig, allmakt, utkant, decenniet, asurøyne, gulloblater, umælende fårene, varmekjære sikadene og offerstedet.

– Ja, patosen og det litt høystemte er en naturlig del av uttrykket mitt. Det ligger nærmest i blodet. Og jeg har ikke til hensikt å modifisere det. Jeg gir egentlig blanke f i hvordan dette tar seg ut innenfor dagens litterære debatter. Det er mer interessant, for meg, å se på måten jeg behandler denne patosen på. Og hvis du gjør det, i «Paradiseffekten», så ser du – igjen – at jeg trekker inn og blander elementer fra både en vitenskapelig og en metafysisk verden eller diskurs. Og at det, denne blandingen, kanskje kan være med på å likevel modifisere opplevelsen av et ellers veldig reint poetisk uttrykk.

@sitat:Jeg er en opprører i og med min virksomhet

Torild Wardenær

@

I Lyrikkmagasinet nummer 6, 1995, finner du en liten poetikk signert poet Torild Wardenær hvor hun blant annet skriver at «poeten er en opprører og en ildpåsetter og vil alltid være utsatt for maktspråkets automatiske overrislingsanlegg.» På den tiden hadde Wardenær gitt ut og markert seg sterkt med to diktsamlinger: Debuten «I pionértiden» fra 1994 og oppfølgeren «null komma to lux» året etter.

Opprører?
Etter den siterte poetikken har hun gitt ut samlingene «Houdini til minne» (1997), «Døgndrift» (1998), «Titanporten» (2001) og nå i vår: «Paradiseffekten». Ei diktsamling som egentlig var klar sent i høst, men som forlaget utsatte noen måneder. Klassekampen snakket med Wardenær og begynte med den gamle poetikken, den ene flammende linja – i spørsmålsform:

– Er du fortsatt en opprører, Torild Wardenær?

Wardenær smiler:

– Ja, jeg mener da det. Jeg er en slags opprører i og med min virksomhet. Poesi er en opprørsk diskurs. Det er et språk i språket som på en eller flere måter blir en korreks til den ofte overveldende strømmen av dagligspråk som legger vår persepsjon brakk.

– Legger vår persepsjon brakk?

– Sløver sinnet og sansene. Poesien er, eller kan være, veldig komprimert og har sånn sett en viktig funksjon som sjanger, som spydspiss for språket.

– Men vi kan tenke oss en leser som ikke leser dikt som en type korreks, som ikke har den refleksjonen inne, som leser mer i øyeblikket for å si det litt banalt, tror du denne leseren ser det opprørske i «Paradiseffekten»?

– Hm. Det første: Opprøreren og det opprørske er egentlig en veldig subjektiv opplevelse av det jeg driver på med. Hvis denne leseren med opprører og opprør forventer seg samfunnsmessig relevans eller aktualitet, så kan ikke mine dikt sies å være opprørske. Men på den annen side: Jeg anser det ikke som poesiens oppgave å være samfunnskommenterende. Jeg har i hvert fall ikke noe behov for det. På samme måte som jeg ikke føler meg forplikta på noe som helst slags vis ovenfor leseren, til å produsere noe i hans eller hennes favør. Min eneste lojalitet er mot verket. Eller høres det for flott ut? Og i tråd med det mener jeg at god poesi er språkrevolusjonær. Den er politisk i sin opptatthet av å være en spydspiss på både eksistensielle og språklige områder. I «Paradiseffekten» skriver jeg et sted om språkarbeideren som «en sann revolusjonær mellom verden og verden» [i diktet «jeg holder meg levende»].

Hvor er det?
– Mellom verden og verden … hvor blir det da?

– Hvor det er? Ja, si det. Kanskje mellom de to ytterpunktene i språket som vi nettopp snakka om: det poetiske og det hverdagslige.

– «All god diktning handler til syvende og sist om å dikte», sier mange, er du enig i påstanden?

– Ja, hvis du med det mener har i seg en poetikk eller i det minste en poetisk refleksjon, så ja. For uten den refleksjonen vet i hvert fall ikke jeg hva det ville blitt til. Den er et nødvendig grunnlag for det å skrive i det hele tatt.

– Ble ikke det litt voldsomt? Poeter snakka ikke sånn for tredve år siden, og det er ikke sikkert de snakker slik om tredve år …

– Det kan du ha rett i. Litteraturvitenskap er ikke gamle faget. Og det er fortsatt i sterk forandring og utvikling. Men det betyr ikke at det jeg sier er tendensiøst, eller noe moteriktig, som kommer til å bli uaktuelt etter en viss tid. Jeg tror mer det er et forskningsresultat, om man kan bruke et sånt ord.

Uten ende
– I «Paradiseffekten» handler det mye om forføring, forræderi, skinn og ikke-steder; prøver du med det å si noe om diktets vanskeligheter med å utsi det hinsidige eller overskridende ved hjelp av dennesidige og ikke-overskridende redskaper som språket, menneskekroppen, verden?

– Ja. Allerede tittelen fanger inn to verdener. En metafysisk (paradis) og en vitenskapelig (effekt). Og kanskje denne dobbeltheten går igjen i hele boka, omtrent som du foreslår. For det er helt klart at det er den faktiske splittelsen mellom ordene og verden poeten prøver å forene gjennom sin skrivevirksomhet. Uten nødvendigvis å lykkes.

– «Paradiseffekt» blir på en måte et ord uten ende. I motsetning til for eksempel «glass», som må sies å ha en ende i glasset på bordet, eller et annet glass på et annet bord. Så kanskje anser du diktene dine for på samme måte å være språk uten ende?

– Det høres ut som en rimelig påstand.

Vi ler.

Før journalisten avslutter med en kommentar om poetens vokabular. Torild Wardenær har nemlig alltid vært en, i ordets rette forstand, patetisk poet. Høystemt. Og det er hun også i sin nye samling. Allerede i åpningsdiktet møter du ord som søvngjengeraktig, allmakt, utkant, decenniet, asurøyne, gulloblater, umælende fårene, varmekjære sikadene og offerstedet.

– Ja, patosen og det litt høystemte er en naturlig del av uttrykket mitt. Det ligger nærmest i blodet. Og jeg har ikke til hensikt å modifisere det. Jeg gir egentlig blanke f i hvordan dette tar seg ut innenfor dagens litterære debatter. Det er mer interessant, for meg, å se på måten jeg behandler denne patosen på. Og hvis du gjør det, i «Paradiseffekten», så ser du – igjen – at jeg trekker inn og blander elementer fra både en vitenskapelig og en metafysisk verden eller diskurs. Og at det, denne blandingen, kanskje kan være med på å likevel modifisere opplevelsen av et ellers veldig reint poetisk uttrykk.
@sitat:Jeg er en opprører i og med min virksomhet
Torild Wardenær
@


Lørdag 22. november 2014
Møre-Nytt er en av mange aviser som slipper unna millionregning når regjeringen går tilbake på sitt forslag om moms på papiraviser. Pressestøtten blir også reddet fra gigantkutt.
Fredag 21. november 2014
Kunstner Amina Sahan har irakisk far og ble provosert da maleriet hennes ble omtalt som «pakistansk». Hennes reaksjon kan ødelegge for andre flerkulturelle kunstnere, sier utstillingslederen.
Torsdag 20. november 2014
Minst 200 ganger det siste året har regjeringens statssekretærer svart journalister på e-post i stedet for å la seg intervjue. – Et forsøk på å skjerme seg mot kritiske spørsmål, mener leder Thomas Spence i Norsk Journalistlag.
Onsdag 19. november 2014
I januar løper opphavsretten på ­Edvard Munchs kunst ut, men Munch-museet får likevel trolig enerett på å utvikle Munch-produkter.
Tirsdag 18. november 2014
Regjeringen nekter å gi etter for krav fra Venstre og KrF om nullmoms på digitale medier. Men papiravisa kan få beholde momsfritaket på ubestemt tid.
Mandag 17. november 2014
Kunstnere bør ikke ukritisk ta imot penger fra private givere, sier musiker Synne Øverland Knudsen. Hun vil nå få på plass et etisk regelverk for kulturlivet.
Lørdag 15. november 2014
Styret i Dagens Næringsliv har vedtatt å kutte 25 millioner kroner i budsjettet for neste år. Avisas korrespondentkontor i New York legges ned.
Fredag 14. november 2014
Amedia legger ned alle sine nasjonale rubrikktjenester. Siden 2000 har konsernet gjort fem forsøk på å konkurrere med Finn – alle har mislyktes.
Torsdag 13. november 2014
Én av tre norske kunstnere sier at de har opplevd å få ytringsfriheten innskrenket, ifølge en ny undersøkelse. – Det er enklere å kritisere sin egen kultur enn andres, mener kunstner Gitte Sætre.
Onsdag 12. november 2014
Fire institusjoner på Vestlandet jobber nå sammen for å redde norsk språk­arv og verket Norsk Ordbok, som Universitetet i Oslo vil kvitte seg med.
­

TV-guiden er levert av TimeFor.TV

TV-guide