Nylig omtalte jeg Arne Haugestads «Kappefall. Et varslet justismord.» Konklusjonen var klar: Treholtsaken må gjenopptas. Etter det satte jeg meg til med Treholts egen «Gråsoner». Selvbiografi (Gyldendal 2004, 511 s.). Jeg greide ikke å si noe til noen på flere dager om det jeg hadde lest. Det var rett og slett for jævlig.Boka begynner med Arne Treholts oppvekst på Brandbu og slutter i 2004. Intrigene på Youngstorget, juntaen i Hellas, Praha-våren, havrettsforhandlingene med Jens Evensen, situasjonen i Russland nå; boka gir nye detaljer om mer enn isfronten mellom brødrene Gerhardsen og Haakon Lie. Treholt er en dyktig retoriker. Han utnytter bedre enn de fleste det grepet genren sjølbiografi avhenger av: «dette er sikkert utrulig, men sant, for jeg har sjøl opplevd det!»Det utrulige her er, at det utrulige er sant.«Justismordet benytter selve rettsvesenet som medium til å utføre forbrytelsen», skriver den danske jusprofessoren Ole Krarup i Retten, magten og moralen, 1996. Forbryteren i Treholtsaken, er rettsvesenet.Uten bevis blei Arne Treholt i 1985 dømt til tjue års fengsel for spionasje. Han sona åtte og et halvt. Treholt blei overvåka fra 1977 til 1984 av POT, FBI, CIA og MI5. I 1982 forelå det ingenting som gjorde pågripelse mulig. Da fikk sakens bakmenn den lyse ideen å få den spionmistenkte inn på Forsvarets Høyskole; statsminister Willoch, utenriksminister Stray, forsvarsminister Sjaastad og justisminister Røkke, alle fra Høyre. Anbefalinga kom fra Ørnulf Tofte, overvåkningstjenestens sjef. Helst ville han ha spionen inn på Nato-kontoret, der landets høyest sikkerhetsgraderte dokumenter befant seg. Treholt sjøl var lite interessert. En nedtur i karrieren for en som noen hadde begynt å mumle om som mulig ny utenriksminister.Lovstridig fikk Høyreregjeringa sikkerhetsklarert Treholt for opptak på høyskolen. Det Treholt blei dømt for, var «militær spionasje» under oppholdet der. Omfanget av skaden blei anslått av forsvarssjef Bull-Hansen til verdien av flere statsbudsjetter. Bevis? Treholts slurvete notater i ringpermene sine. Opplysningene der måtte han jo ha «kompromittert til KGB»? Han var jo spion?! Treholt benekta fra første stund. Og til tross for samarbeid mellom minst tre lands etterretningstjenester, som fotfulgte han døgnet rundt i flere år, avlytta alt han sa og så alt han gjorde, blei det ikke lagt fram et eneste holdbart bevis i retten. POT aleine hadde daglig 21 mann som overvåka han overalt alltid. Som Treholt syrlig skriver, ga han mange godt levebrød.Verdenslitteraturen rommer et imponerende galleri av frastøtende advokater med lav sosial intelligens og narraktig selvtilfredshet. Men en kan vanskelig forestille seg en verre gjeng av lovens voktere enn den som på påtalemaktas side var på ferde i Treholtsaken. Merittlista over lovbruddene lovens håndhevere begikk, er lang. Ulovlige innbrudd, ulovlig tyveri, romavlytting fra loftet, bestikkelser av vitner, planting av falskt bevis, sletting og hindring av bevisopptak for forsvaret.Om politirapporten som lå til grunn for arrestasjonen, skriver Treholt: «etter to års etterforskning konkluderte POT med at jeg var rastløs, virket konspirativ og spilte på hester.»Etter anholdelsen blei Treholt ikke tilbudt advokat. Avhørene blei ikke protokollført i tråd med reglementet. FBI fikk avhøre mistenkte om norske forhold: De to agentene viste seg å være bestevennene fra åra i New York, et fingert ektepar med fritt leide til Treholts leilighet. Det avgjørende «pengebeviset» blei først presentert halvannen måned etter at retten var satt. Treholt skulle ha mottatt store summer fra KGB. Ifølge tiltalte stamma dollarene fra salg av to biler i New York. Men de pengene, mente statsadvokaten å vite at Treholt hadde ødsla på veddeløp. Fotobevis blei lagt fram: sedler på svart bakgrunn, og noen i en konvolutt i en koffert. Merkelig nok var dette ikke protokollert før to år etter funnet. Og merkelig nok var det ikke plass til så mange sedler verken i den angivelige konvolutten eller i Treholts taske. Retten og mediene gikk like fullt på limpinnen. «Den siktede anses for skyldig – alene i kraft av forbrytelsens karakter – med mindre han kan bevise sin uskyld», skriver Krarup. Også rettens ledelse brøt reglementet. Prosessen var politisk styrt. De oppnevnte sakkyndige var politisk konservative; forsvaret foreslo Johan Galtung. Å, nei takk! Meddommerne skulle som vanlig trekkes ut tilfeldig. To av dem valget falt på, var medlemmer av Bygdøy Høyre. Ifølge eksperter var det 0,02 prosents sjanse for at slikt skulle kunne skje. Like liten promilles sjanse kanskje, for at slike riddere av den kalde krigen skulle tenke seg at Treholts eventuelle motiv kunne vært å bedre forholdet til Sovjet?«Makta er som en elefant. Den er vanskelig å definere, men en gjenkjenner den når en møter den», skriver Krarup. Treholt møtte elefanten. I alle fall noe som var større enn han. Han beskriver sjokket da han etter 18 måneders varetekt fikk se hva alle lenge hadde sett. POTs første pressemelding var falsk; Treholt skulle ha erkjent spionasje. Om dette blei ti tusen avisartikler publisert fra arrestasjonen og fram til rettssaken starta. Påtalemakta fortsatte med lekkasjer om storspionens meritter. Mens forsvaret fulgte rettsreglene. Og tiltalte i sin isolasjon under varetekten ikke fikk forberede seg på hva han hadde i vente.Myndighetene bidro massivt til massiv forhåndsdømming. Ett år før rettssaken tok til, fratok storting og regjering han både stilling i UD og lønn. Fullstendig rettsstridig. To stemte imot: Åge Hovengen fra AP og Georg Apenes fra Høyre. Alle øvrige norske politikere mangla bevissthet om den mest elementære rettssikkerhet.«Overvåkning og straff» var tittelen på Michel Foucaults bok fra 1975, på norsk med tittelen «Det moderne fengsels historie» i 1977. Boka til Foucault handler om endringene i straffemetodene. I den før-moderne verden var straffen korporlig, bokstavelig talt lemlestelse. I moderne tid er dette i vestlige samfunn erstatta av frihetsberøvelse. Folk sperres inne. Fysisk mishandling erstattes av psykisk.Treholts fengselshistorie er ei historie om overgrep. Da han på et tidspunkt nekter videre avhør, blir han overflytta til Drammen kretsfengsel og satt i isolat. Han får forbud mot å snakke med noen, også i fengselet. Blir bedt om å holde seg minst en meter fra gittervinduet, han skal ikke få se ut. Til og med fengselsbetjentene reagerte. Strengere soningsforhold hadde de aldri sett. Treholt skulle brytes ned. Myndighetene greide det nesten. Da han var på randen av psykisk sammenbrudd, trenerte POT psykiatrisk hjelp. Men den kvinnelige fengselslegen fikk forhindra sjølmordet. Slik også fengselsbetjentene var menneskelige mot han: imot den umenneskelige instruksen. Ureglementert ribbe, øl og akevitt på julaften – etter tre og et halvt år i isolat.Men: Hvorfor nektes han besøk av familien? Hvorfor ikke få se sønnen: «han kan du bare glemme!» sier forhørsleder Tofte. Treholt fikk se gutten en gang etter halvannet år. «Er du spion, far?» var sjuåringens første spørsmål. Så spiste de kake. Så sørga også guttens mor for at det gikk mer enn ti år til neste møte. Det verste av alt med å sitte inne, må være å bli fratatt retten til å være far, skriver Treholt.Når familie og venner en sjelden gang får komme, får de ikke ha kroppskontakt. Ikke engang advokat Haugestad får han håndhilse på. Foran hvert besøk: stripping til skinnet og kroppsvisitering. Går du på do, undersøker noen bæsjen din med hvite hansker for å se hva som kan skjule seg der. Fengselsvesenets ydmykende behandling av innsatte er ett av de temaene som gjør Gråsoner viktig. Kriminalpolitikken er feilslått, òg behandlinga av narkomane. De strenge reglene gjør vondt verre, skriver Treholt, solidarisk med medfangene.Den som har sitti lengst inne og under strengest soningsforhold i Norge, er Per Liland. Uskyldig dømt. Treholt er en god nummer to. Etter fire års soning har en rett til 18 dager årlig perm. Treholt satt i seks og et halvt før første fridag. At han fortsatt kan ha latteren i behold, er merkelig. Beskrivelsene hans av hvordan terrorpolitiet tropper opp med skarpskyttere, schæferhunder og eskorte når han skal på piknik med sin far eller nye kjæreste, er fortreffelige. Det vil si: Latteren stivner i halsen. Det er tragikomisk, vitner om ufornuftens overmakt over fornuften. Situasjonskomikken fanges inn i Treholts plutselige latter, på vei til rettssalen: politibil i hundre og tjue med ulende sirener, terrorpoliti rundt Tinghuset, snikskyttere på taket, og så streng bevoktning at til og med forsvarsadvokatene får problemer med å komme seg inn. Budskapet til verden er klart: dette er store saker! Men i den kloke sjølbiografien fra en klok mann, heter det: skuespill, komedie, farse!Men farsen var Treholts tragedie. Og den er vår alles.Mange burde hatt straff i Treholts sted: POT, politi og politikere og mediene som bidro til å dømme han. Avisfotografen som kvelden før rettssaken hang i heisekran utafor cellevinduet for å knipse. Det er skammelig at ingen skammer seg. Men ikke i noen saker er oppklaringsprosenten så lav, som når det gjelder justismord, skriver Ole Krarup. Og ingenting er vanskeligere enn å få gjenopptatt sin sak. Krarup, en av Danmarks mest framtredende jurister, arbeida hardt for å få Treholtsaken inn for menneskerettighetsdomstolen. Han fikk medhold i første rettsinstans. Men norske myndigheter trenerte saken: I spionsaker skulle ikke internasjonal rett gjelde, bare den nasjonale.Hvor mye gir noen for den, etter «Gråsoner»?@sitat:«Ikke i noen saker er oppklaringsprosenten så lav, som når det gjelder justismord»@@sitat:«Det verste av alt med å sitte inne, må være å bli fratatt retten til å være far, skriver Treholt»@
Nylig omtalte jeg Arne Haugestads «Kappefall. Et varslet justismord.» Konklusjonen var klar: Treholtsaken må gjenopptas. Etter det satte jeg meg til med Treholts egen «Gråsoner». Selvbiografi (Gyldendal 2004, 511 s.). Jeg greide ikke å si noe til noen på flere dager om det jeg hadde lest. Det var rett og slett for jævlig.Boka begynner med Arne Treholts oppvekst på Brandbu og slutter i 2004. Intrigene på Youngstorget, juntaen i Hellas, Praha-våren, havrettsforhandlingene med Jens Evensen, situasjonen i Russland nå; boka gir nye detaljer om mer enn isfronten mellom brødrene Gerhardsen og Haakon Lie. Treholt er en dyktig retoriker. Han utnytter bedre enn de fleste det grepet genren sjølbiografi avhenger av: «dette er sikkert utrulig, men sant, for jeg har sjøl opplevd det!»Det utrulige her er, at det utrulige er sant.«Justismordet benytter selve rettsvesenet som medium til å utføre forbrytelsen», skriver den danske jusprofessoren Ole Krarup i Retten, magten og moralen, 1996. Forbryteren i Treholtsaken, er rettsvesenet.Uten bevis blei Arne Treholt i 1985 dømt til tjue års fengsel for spionasje. Han sona åtte og et halvt. Treholt blei overvåka fra 1977 til 1984 av POT, FBI, CIA og MI5. I 1982 forelå det ingenting som gjorde pågripelse mulig. Da fikk sakens bakmenn den lyse ideen å få den spionmistenkte inn på Forsvarets Høyskole; statsminister Willoch, utenriksminister Stray, forsvarsminister Sjaastad og justisminister Røkke, alle fra Høyre. Anbefalinga kom fra Ørnulf Tofte, overvåkningstjenestens sjef. Helst ville han ha spionen inn på Nato-kontoret, der landets høyest sikkerhetsgraderte dokumenter befant seg. Treholt sjøl var lite interessert. En nedtur i karrieren for en som noen hadde begynt å mumle om som mulig ny utenriksminister.Lovstridig fikk Høyreregjeringa sikkerhetsklarert Treholt for opptak på høyskolen. Det Treholt blei dømt for, var «militær spionasje» under oppholdet der. Omfanget av skaden blei anslått av forsvarssjef Bull-Hansen til verdien av flere statsbudsjetter. Bevis? Treholts slurvete notater i ringpermene sine. Opplysningene der måtte han jo ha «kompromittert til KGB»? Han var jo spion?! Treholt benekta fra første stund. Og til tross for samarbeid mellom minst tre lands etterretningstjenester, som fotfulgte han døgnet rundt i flere år, avlytta alt han sa og så alt han gjorde, blei det ikke lagt fram et eneste holdbart bevis i retten. POT aleine hadde daglig 21 mann som overvåka han overalt alltid. Som Treholt syrlig skriver, ga han mange godt levebrød.Verdenslitteraturen rommer et imponerende galleri av frastøtende advokater med lav sosial intelligens og narraktig selvtilfredshet. Men en kan vanskelig forestille seg en verre gjeng av lovens voktere enn den som på påtalemaktas side var på ferde i Treholtsaken. Merittlista over lovbruddene lovens håndhevere begikk, er lang. Ulovlige innbrudd, ulovlig tyveri, romavlytting fra loftet, bestikkelser av vitner, planting av falskt bevis, sletting og hindring av bevisopptak for forsvaret.Om politirapporten som lå til grunn for arrestasjonen, skriver Treholt: «etter to års etterforskning konkluderte POT med at jeg var rastløs, virket konspirativ og spilte på hester.»Etter anholdelsen blei Treholt ikke tilbudt advokat. Avhørene blei ikke protokollført i tråd med reglementet. FBI fikk avhøre mistenkte om norske forhold: De to agentene viste seg å være bestevennene fra åra i New York, et fingert ektepar med fritt leide til Treholts leilighet. Det avgjørende «pengebeviset» blei først presentert halvannen måned etter at retten var satt. Treholt skulle ha mottatt store summer fra KGB. Ifølge tiltalte stamma dollarene fra salg av to biler i New York. Men de pengene, mente statsadvokaten å vite at Treholt hadde ødsla på veddeløp. Fotobevis blei lagt fram: sedler på svart bakgrunn, og noen i en konvolutt i en koffert. Merkelig nok var dette ikke protokollert før to år etter funnet. Og merkelig nok var det ikke plass til så mange sedler verken i den angivelige konvolutten eller i Treholts taske. Retten og mediene gikk like fullt på limpinnen. «Den siktede anses for skyldig – alene i kraft av forbrytelsens karakter – med mindre han kan bevise sin uskyld», skriver Krarup. Også rettens ledelse brøt reglementet. Prosessen var politisk styrt. De oppnevnte sakkyndige var politisk konservative; forsvaret foreslo Johan Galtung. Å, nei takk! Meddommerne skulle som vanlig trekkes ut tilfeldig. To av dem valget falt på, var medlemmer av Bygdøy Høyre. Ifølge eksperter var det 0,02 prosents sjanse for at slikt skulle kunne skje. Like liten promilles sjanse kanskje, for at slike riddere av den kalde krigen skulle tenke seg at Treholts eventuelle motiv kunne vært å bedre forholdet til Sovjet?«Makta er som en elefant. Den er vanskelig å definere, men en gjenkjenner den når en møter den», skriver Krarup. Treholt møtte elefanten. I alle fall noe som var større enn han. Han beskriver sjokket da han etter 18 måneders varetekt fikk se hva alle lenge hadde sett. POTs første pressemelding var falsk; Treholt skulle ha erkjent spionasje. Om dette blei ti tusen avisartikler publisert fra arrestasjonen og fram til rettssaken starta. Påtalemakta fortsatte med lekkasjer om storspionens meritter. Mens forsvaret fulgte rettsreglene. Og tiltalte i sin isolasjon under varetekten ikke fikk forberede seg på hva han hadde i vente.Myndighetene bidro massivt til massiv forhåndsdømming. Ett år før rettssaken tok til, fratok storting og regjering han både stilling i UD og lønn. Fullstendig rettsstridig. To stemte imot: Åge Hovengen fra AP og Georg Apenes fra Høyre. Alle øvrige norske politikere mangla bevissthet om den mest elementære rettssikkerhet.«Overvåkning og straff» var tittelen på Michel Foucaults bok fra 1975, på norsk med tittelen «Det moderne fengsels historie» i 1977. Boka til Foucault handler om endringene i straffemetodene. I den før-moderne verden var straffen korporlig, bokstavelig talt lemlestelse. I moderne tid er dette i vestlige samfunn erstatta av frihetsberøvelse. Folk sperres inne. Fysisk mishandling erstattes av psykisk.Treholts fengselshistorie er ei historie om overgrep. Da han på et tidspunkt nekter videre avhør, blir han overflytta til Drammen kretsfengsel og satt i isolat. Han får forbud mot å snakke med noen, også i fengselet. Blir bedt om å holde seg minst en meter fra gittervinduet, han skal ikke få se ut. Til og med fengselsbetjentene reagerte. Strengere soningsforhold hadde de aldri sett. Treholt skulle brytes ned. Myndighetene greide det nesten. Da han var på randen av psykisk sammenbrudd, trenerte POT psykiatrisk hjelp. Men den kvinnelige fengselslegen fikk forhindra sjølmordet. Slik også fengselsbetjentene var menneskelige mot han: imot den umenneskelige instruksen. Ureglementert ribbe, øl og akevitt på julaften – etter tre og et halvt år i isolat.Men: Hvorfor nektes han besøk av familien? Hvorfor ikke få se sønnen: «han kan du bare glemme!» sier forhørsleder Tofte. Treholt fikk se gutten en gang etter halvannet år. «Er du spion, far?» var sjuåringens første spørsmål. Så spiste de kake. Så sørga også guttens mor for at det gikk mer enn ti år til neste møte. Det verste av alt med å sitte inne, må være å bli fratatt retten til å være far, skriver Treholt.Når familie og venner en sjelden gang får komme, får de ikke ha kroppskontakt. Ikke engang advokat Haugestad får han håndhilse på. Foran hvert besøk: stripping til skinnet og kroppsvisitering. Går du på do, undersøker noen bæsjen din med hvite hansker for å se hva som kan skjule seg der. Fengselsvesenets ydmykende behandling av innsatte er ett av de temaene som gjør Gråsoner viktig. Kriminalpolitikken er feilslått, òg behandlinga av narkomane. De strenge reglene gjør vondt verre, skriver Treholt, solidarisk med medfangene.Den som har sitti lengst inne og under strengest soningsforhold i Norge, er Per Liland. Uskyldig dømt. Treholt er en god nummer to. Etter fire års soning har en rett til 18 dager årlig perm. Treholt satt i seks og et halvt før første fridag. At han fortsatt kan ha latteren i behold, er merkelig. Beskrivelsene hans av hvordan terrorpolitiet tropper opp med skarpskyttere, schæferhunder og eskorte når han skal på piknik med sin far eller nye kjæreste, er fortreffelige. Det vil si: Latteren stivner i halsen. Det er tragikomisk, vitner om ufornuftens overmakt over fornuften. Situasjonskomikken fanges inn i Treholts plutselige latter, på vei til rettssalen: politibil i hundre og tjue med ulende sirener, terrorpoliti rundt Tinghuset, snikskyttere på taket, og så streng bevoktning at til og med forsvarsadvokatene får problemer med å komme seg inn. Budskapet til verden er klart: dette er store saker! Men i den kloke sjølbiografien fra en klok mann, heter det: skuespill, komedie, farse!Men farsen var Treholts tragedie. Og den er vår alles.Mange burde hatt straff i Treholts sted: POT, politi og politikere og mediene som bidro til å dømme han. Avisfotografen som kvelden før rettssaken hang i heisekran utafor cellevinduet for å knipse. Det er skammelig at ingen skammer seg. Men ikke i noen saker er oppklaringsprosenten så lav, som når det gjelder justismord, skriver Ole Krarup. Og ingenting er vanskeligere enn å få gjenopptatt sin sak. Krarup, en av Danmarks mest framtredende jurister, arbeida hardt for å få Treholtsaken inn for menneskerettighetsdomstolen. Han fikk medhold i første rettsinstans. Men norske myndigheter trenerte saken: I spionsaker skulle ikke internasjonal rett gjelde, bare den nasjonale.Hvor mye gir noen for den, etter «Gråsoner»?@sitat:«Ikke i noen saker er oppklaringsprosenten så lav, som når det gjelder justismord»@@sitat:«Det verste av alt med å sitte inne, må være å bli fratatt retten til å være far, skriver Treholt»@
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.