I teorien er du fortsatt kriminell om du morer deg på bekostning av kristne eller andre religiøse grupper. Men støvet ligger tykt over straffelovens paragraf 142, blasfemiparagrafen, som retter seg mot «Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt.»

Kan forsvinne

Det er over 60 år siden man sist vekket den snorksovende paragrafen opp fra dvale. Det var da Arnulf Øverland i 1933 holdt det raljerende foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage» i Studentersamfundet i Oslo. Foranledningen var at Nationaltheatret planla en oppsetning av Marc Conellys skuespill «Guds grønne enger», der Gud Fader selv framstilles på scenen, og det som en «lubben neger». Kristenfolket krevde å få stanset forestillingen, og Øverland tok polemisk til motmæle – med kriminalpolitiet i salen. Forfatteren ble frikjent i retten, men debatten nådde helt til Stortingssalen.

Debatten den gang førte til endring av ordlyden i paragrafen. Denne våren kan vi få et ordskifte som fjerner den helt. Nå ønsker nemlig justisminister Odd Einar Dørum og hans parti Venstre å legge paragrafen død. Dørum får støtte fra Høyre og Kirkerådet. For Kristelig Folkeparti derimot, kan dette bli en vel stor kamel å svelge.

Konfrontasjonen mellom kulturradikalerne og kristenfolket kan se ut til å blusse opp nok en gang. Klassekampen spør derfor Finn Jarle Sæle, redaktør i den konservative kristenavisa Norge idag, om kulturradikalerne (med Høyres støtte) nå er i ferd med å erobre en av de siste skansene?

– Jeg frykter for kulturradikalernes framferd, ja. Kultureliten i Oslo, for ikke å snakke om medieeliten, øver et press som ikke er i takt med holdningene til folk flest, sier Sæle. Han mistenker den kulturelle og politiske eliten for å ville skynde gjennom en lovendring.

– De har hastverk fordi religion er på frammarsj blant folk, ikke minst fordi innvandringen øker. Å oppheve blasfemiparagrafen vil føre til steilere fronter mellom ulike livssynsgrupper, mener han.

Symbolverdi

– Hvordan kan en paragraf som ikke har blitt benyttet siden 1933 gi vern?

– Blasfemiparagrafen har en viktig symbolverdi. Den representerer et minimumsforsvar for noe som betyr svært mye for folk: deres innerste overbevisning og tro. Nevn for meg den kultur som ikke viser respekt for det hellige. Dette handler til syvende og sist om toleranse, om ytrings- og religionsfrihet.

– Ytringsfrihet? De som vil oppheve paragrafen bruker også det argumentet.

– Religiøse symboler og religionsutøvelse er selvfølgelig en form for ytring, eksistensiell ytring, sier Sæle. Han mener respekt for folks overbevisning fungerer som lim i nasjonen.

– Bare se på USA. Hva er det som har skapt det amerikanske demokratiet? Jo, gudsfrykten.

– Ikke alle holder den nordamerikanske kristenfundamentalismen fram som en dyd?

– Jeg mener den grunnleggende respekten for religionen holder samfunnet sammen innenfra. Slik gjøres kontrollmidler utenfra overflødige, sier Sæle med referanse til den konservative teoretikeren Tocqueville sitt verk om demokratiet i Amerika.

– Angående det udefinerte begrepet «fundamentalisme»: Religion som basis for stat og nasjonalt liv er regelen, ikke unntaket. Overbevisningen om Guds eksistens er ikke noe USA er alene om.

Desperate humorister

– Lever vi i et blasfemisk samfunn?

– Nei, det vil jeg ikke påstå. Vi bør absolutt drive religionskritikk og fremme religiøs meningsytring. Intelligent humor må vi også tåle. Det jeg er redd for er at desperate humorister vil gripe etter de siste tabuer. Humorindustrien, som Team Antonsen representerer, vil få vann på mølla. Det er synd, for ondsinnet humor har vi allerede nok av, sier Sæle. Han mener humorister flest har forbløffende stor respekt for den sovende paragrafen.

– Det er stort sett bare Otto Jespersen som har nærmet seg det blasfemiske, hevder han.

– Kristendommen er statsreligion i Norge og øver innflytelse på store deler av samfunnslivet. Er det ikke middelaldersk at det skal være kriminelt å gjøre narr av en slik maktinstitusjon?

– Blasfemiparagrafen hindrer ikke ytringsfriheten. Paragrafen er jo ikke i bruk. Som jeg sa: Den står der som en varsellampe, som et lite symbolsk vern for det hellige.

Monopol

Det holdes gjerne mot blasfemiparagrafen at den beskytter statsreligionen spesielt, og slik gir kristendommen monopolstatus i et flerkulturelt samfunn. Slik argumenterer Kirkerådet, det øverste organet til Den norske kirke, når det går inn for å oppheve paragraf 142.

– Argumentet er problematisk. Det er ingenting i paragrafens ordlyd som tilsier at den spesielt beskytter statsreligionen – selv om paragrafen har vært tolket sånn. I vårt flerkulturelle samfunn må man legge en generell gudsforståelse til grunn, sier Sæle og understreker at han på ingen måte forsvarer statskirkeordningen:

– Den er et privilegium for kirkedød og i strid med religionsfriheten.

Redaktøren av «Norge idag» er forundret over at regjeringspartiet Høyre går inn for å oppheve paragrafen, noe han mener ikke stemmer overens med partiets kulturkonservative grunnholdning.

– Vi har en prest som statsminister og sjef for en regjering som kan komme til å foreslå lovendring. Dette må være en delikat politisk sak for KrF?

– Det har vært spekulert i at partiet vil ta disses, men det er et svakt politisk virkemiddel. Her må sterkere krefter settes i sving. Bondeviks første regjering trakk seg på gasskraftverk. Hva nå? Har Gud blitt mindre vesentlig enn gasskraft, undrer Sæle.

Han fester sin lit til at Fremskrittspartiet vil støtte KrF.

– Arbeiderpartiet kan også ende på riktig side – om Karita Bekkemellem Orheim tar et ti minutters friminutt, sier han.

– Du frykter at blasfemisk humor vil kunne tilspisses om blasfemiparagrafen oppheves. Hva med kunstneriske uttrykk?

– Det skal mye til før et kunstverk blir blasfemisk. Med blasfemiparagrafen i behold har kunstnerne allerede mer eller mindre ubegrenset ytringsfrihet – heldigvis. Respekten for det hellige er grunnleggende menneskelig. Derfor vil det være et kulturelt selvmord å fjerne blasfemiparagrafen.

I teorien er du fortsatt kriminell om du morer deg på bekostning av kristne eller andre religiøse grupper. Men støvet ligger tykt over straffelovens paragraf 142, blasfemiparagrafen, som retter seg mot «Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt.»

Kan forsvinne
Det er over 60 år siden man sist vekket den snorksovende paragrafen opp fra dvale. Det var da Arnulf Øverland i 1933 holdt det raljerende foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage» i Studentersamfundet i Oslo. Foranledningen var at Nationaltheatret planla en oppsetning av Marc Conellys skuespill «Guds grønne enger», der Gud Fader selv framstilles på scenen, og det som en «lubben neger». Kristenfolket krevde å få stanset forestillingen, og Øverland tok polemisk til motmæle – med kriminalpolitiet i salen. Forfatteren ble frikjent i retten, men debatten nådde helt til Stortingssalen.

Debatten den gang førte til endring av ordlyden i paragrafen. Denne våren kan vi få et ordskifte som fjerner den helt. Nå ønsker nemlig justisminister Odd Einar Dørum og hans parti Venstre å legge paragrafen død. Dørum får støtte fra Høyre og Kirkerådet. For Kristelig Folkeparti derimot, kan dette bli en vel stor kamel å svelge.

Konfrontasjonen mellom kulturradikalerne og kristenfolket kan se ut til å blusse opp nok en gang. Klassekampen spør derfor Finn Jarle Sæle, redaktør i den konservative kristenavisa Norge idag, om kulturradikalerne (med Høyres støtte) nå er i ferd med å erobre en av de siste skansene?

– Jeg frykter for kulturradikalernes framferd, ja. Kultureliten i Oslo, for ikke å snakke om medieeliten, øver et press som ikke er i takt med holdningene til folk flest, sier Sæle. Han mistenker den kulturelle og politiske eliten for å ville skynde gjennom en lovendring.

– De har hastverk fordi religion er på frammarsj blant folk, ikke minst fordi innvandringen øker. Å oppheve blasfemiparagrafen vil føre til steilere fronter mellom ulike livssynsgrupper, mener han.

Symbolverdi
– Hvordan kan en paragraf som ikke har blitt benyttet siden 1933 gi vern?

– Blasfemiparagrafen har en viktig symbolverdi. Den representerer et minimumsforsvar for noe som betyr svært mye for folk: deres innerste overbevisning og tro. Nevn for meg den kultur som ikke viser respekt for det hellige. Dette handler til syvende og sist om toleranse, om ytrings- og religionsfrihet.

– Ytringsfrihet? De som vil oppheve paragrafen bruker også det argumentet.

– Religiøse symboler og religionsutøvelse er selvfølgelig en form for ytring, eksistensiell ytring, sier Sæle. Han mener respekt for folks overbevisning fungerer som lim i nasjonen.

– Bare se på USA. Hva er det som har skapt det amerikanske demokratiet? Jo, gudsfrykten.

– Ikke alle holder den nordamerikanske kristenfundamentalismen fram som en dyd?

– Jeg mener den grunnleggende respekten for religionen holder samfunnet sammen innenfra. Slik gjøres kontrollmidler utenfra overflødige, sier Sæle med referanse til den konservative teoretikeren Tocqueville sitt verk om demokratiet i Amerika.

– Angående det udefinerte begrepet «fundamentalisme»: Religion som basis for stat og nasjonalt liv er regelen, ikke unntaket. Overbevisningen om Guds eksistens er ikke noe USA er alene om.

Desperate humorister
– Lever vi i et blasfemisk samfunn?

– Nei, det vil jeg ikke påstå. Vi bør absolutt drive religionskritikk og fremme religiøs meningsytring. Intelligent humor må vi også tåle. Det jeg er redd for er at desperate humorister vil gripe etter de siste tabuer. Humorindustrien, som Team Antonsen representerer, vil få vann på mølla. Det er synd, for ondsinnet humor har vi allerede nok av, sier Sæle. Han mener humorister flest har forbløffende stor respekt for den sovende paragrafen.

– Det er stort sett bare Otto Jespersen som har nærmet seg det blasfemiske, hevder han.

– Kristendommen er statsreligion i Norge og øver innflytelse på store deler av samfunnslivet. Er det ikke middelaldersk at det skal være kriminelt å gjøre narr av en slik maktinstitusjon?

– Blasfemiparagrafen hindrer ikke ytringsfriheten. Paragrafen er jo ikke i bruk. Som jeg sa: Den står der som en varsellampe, som et lite symbolsk vern for det hellige.

Monopol
Det holdes gjerne mot blasfemiparagrafen at den beskytter statsreligionen spesielt, og slik gir kristendommen monopolstatus i et flerkulturelt samfunn. Slik argumenterer Kirkerådet, det øverste organet til Den norske kirke, når det går inn for å oppheve paragraf 142.

– Argumentet er problematisk. Det er ingenting i paragrafens ordlyd som tilsier at den spesielt beskytter statsreligionen – selv om paragrafen har vært tolket sånn. I vårt flerkulturelle samfunn må man legge en generell gudsforståelse til grunn, sier Sæle og understreker at han på ingen måte forsvarer statskirkeordningen:

– Den er et privilegium for kirkedød og i strid med religionsfriheten.

Redaktøren av «Norge idag» er forundret over at regjeringspartiet Høyre går inn for å oppheve paragrafen, noe han mener ikke stemmer overens med partiets kulturkonservative grunnholdning.

– Vi har en prest som statsminister og sjef for en regjering som kan komme til å foreslå lovendring. Dette må være en delikat politisk sak for KrF?

– Det har vært spekulert i at partiet vil ta disses, men det er et svakt politisk virkemiddel. Her må sterkere krefter settes i sving. Bondeviks første regjering trakk seg på gasskraftverk. Hva nå? Har Gud blitt mindre vesentlig enn gasskraft, undrer Sæle.

Han fester sin lit til at Fremskrittspartiet vil støtte KrF.

– Arbeiderpartiet kan også ende på riktig side – om Karita Bekkemellem Orheim tar et ti minutters friminutt, sier han.

– Du frykter at blasfemisk humor vil kunne tilspisses om blasfemiparagrafen oppheves. Hva med kunstneriske uttrykk?

– Det skal mye til før et kunstverk blir blasfemisk. Med blasfemiparagrafen i behold har kunstnerne allerede mer eller mindre ubegrenset ytringsfrihet – heldigvis. Respekten for det hellige er grunnleggende menneskelig. Derfor vil det være et kulturelt selvmord å fjerne blasfemiparagrafen.