Skipsreder Fred. Olsen fikk denne uka solid spalteplass i sin egen avis, Dagens Næringsliv (Fred. Olsen er største aksjonær i Norges Handels og Sjøfartstidende), til en bredside mot norsk skattelovgivning. Hovedårsaken til problemene i norsk næringsliv er ifølge skipsrederen formueskatten, som han karakteriserer som «en kreftlignende erosjon av norsk privat kapital». Fred. Olsen har på sitt beste vært et fargerikt innslag i norsk næringsliv. Spesielt morsomt har hans interesse for de lange bølgene i den økonomiske utviklingen vært. Rederen har sterk tro på bølgeteorien til den russiske økonom Nicolai Kondratjev (1892-1931), men han har også funnet belegg for sin økonomiske tenkning i Bibelens fortelling om de syv gode og de syv dårlige årene. Det er heller ikke sjelden at han siterer sin far, som alltid sa: «Pass deg hvis en bedrift bygger nye kontorer, da er det på slutten». Fred. Olsen er derfor en industrimann det fremdeles kan være interessant å lytte til. Men hans bannbulle mot formueskatten er ikke blant hans mest betydningsfulle utspill. Utredningsleder Eystein Gjelsvik i LO har påpekt at de som reelt sett blir rammet av den norske formueskatten, er de som bor i en beskjeden og nedbetalt bolig. De rike setter i stedet næringsformue i et familieeid selskap, og kombinerer det med opptak av lån og eiendomsinvesteringer, som gjør at formueskatten raskt går mot null. Gjelsvik tar også tak i Fred. Olsens frykt for statens økende makt i norsk næringsliv. LO-utrederen viser at årsaken til statens store eierandel på Oslo Børs, ikke skyldes reell statlig vekst, men delprivatiseringen og børsnoteringen av Statoil og Telenor. Og når det først snakkes om utgifter for kapitalistene, hvorfor rettes harmen alltid mot skattene, og aldri mot for eksempel fondsmeglernes skyhøye honorarer? Det er sent på kveld for Fred. Olsen nå. Han bør derfor la roen senke seg, i trygg forvissning om han i dette livet aldri vil klare å bruke opp mer enn noen promiller av milliardformuen – uansett skatteregime.