Arkitektur dreier seg ikke kun om form og rom, men om tid, om menneskets tilstedeværelse på jorden. Med tilgjengelige redskaper har «arkitekter» helt fra fortidens Hellas til dags dato arbeidet i krysningen mellom situasjon, menneskenes liv og forestillinger, og arkitekturens konstruksjoner og materialer. Redskapene som arkitekter har hatt til rådighet har i århundrer vært brukt til å konstruere en ramme for livets ritualer. Rammen materialiserer livets løste- og uløste regnestykker. Alle ser vi verden forskjellig. Fra fortiden av har arkitektur gjenspeilet nettopp denne forskjellen: kulturer og verdensbilder som har kommet og forsvunnet; blitt transformert, tolket, videreført, parodiert eller snudd på hodet i forsøk på å orientere og aktivisere liv og tanker. Det er nemlig med arkitekturen som med andre kunstformer – musikk, litteratur, teater og film – den utvikles og aktualiseres for dagens samfunn. Vi må gjøre verden til vår verden, historien til vår historie. Det er der vi kan lære av den franske filosofen Paul Ricoeur, som påpeker viktigheten av at historie må plasseres til service for livet i stedet for å bli brukt av en disiplin som samler på informasjon. Vi må skjønne oss på forskjellen mellom oss og fortidens mennesker, deres religioner og verdensbilder, for så å uttrykke hva vi dagens kultur og generasjoner vil. Det er der arkitekturdialogen og debatten hører hjemme. Da kan også debatten endelig nærme seg spørsmål om etikk – og dermed erstatte den villedende oppfattelsen av historie som preger debatten om estetikk og byggeskikk, moderne versus historisk egenart. TilbakevendingerDette gjelder i stor grad bevaringstanker og konservative holdninger innen både bypolitikken og arkitekturdebatten i Oslo. Debatten har vært preget av historistiske tilbakevendinger til bilder, typologi og fasader. Det gjelder både samling av objektiviserte bygninger og byrom, og stedsteoretiske formuleringer om områdenes preg og byens identitet. Det gjelder et forslag om å lage en kopi av et tempel og bygge det på Tullinløkka og argumentasjon for Oslos egenart; om hva som passer og ikke passer i Oslo: fra høyhusdebatt til argumentasjon mot det nye Vestbaneforslaget. Historien legges død. Å påstå at verdensbildet skal være det samme for alle byens beboere er heldigvis en påstand som mistet fotfestet ved slutten av annen verdenskrig. Men det virker dessverre som det er langt igjen før debatten om byen og arkitekturen forlater dette domene hvor det ensidige fokus råder og det forventes å finne et riktig svar. Det snakkes om Fjordbyen, byens landskapsrom, byens helhet, byens identitet, byens urbanitet, men sjelden om mennesker. Sjelden om menneskenes mangfoldige forutsetninger eller deres drømmer. Andre verdensbilderGalileos «Nye vitenskap», forløperen for moderne naturvitenskap og vår teknologiske verden var grunnlagt på legitimisering av det ideelle som virkelig, den gangen den nye forståelsen av verden, med Gud som inkarnasjon i et menneskets liv, død og kroppslig oppstandelse. Å forstå verden ensidig ut fra en slik eller annen religiøs oppfatning er det få som ville insistert på i dag. Menneskenes mangfoldige livssyn er allment akseptert. Videreføring av Galileos tanke muliggjorde kanskje industrirevolusjonens resultater og naturvitenskapens erobringer i den vestlige verden. Men svakhetene og de medmenneskelige fordommene i det vestlige samfunn har for lengst også fått oss til å sette pris på andre utgangspunkt; andre verdensbilder, annen og kanskje mer tolerant forståelse, sammenlignet med tidligere, av hva det innebærer å være et medmenneske. Det finnes mengder av tankevekkende alternativer; blant filosofer, forfattere, kunstnere, arkitekter og andre. Vi bør huske at kulturer forandrer seg og arkitekturen med. Dagens bymangfold er ikke til å redusere – til en ideologi, tro eller filosofi slik både norske politikere og representanter for institusjoner som Norsk Form har tendens til å fremstille det. Ikke minst gjelder dette deres bruk av et begrep som estetikk – ord som ofte blir forvrengt og brukt for å argumentere for et ensidig verdensbilde. Flere visjonerAt noen politikere oppfatter at de, ved å kunne velge mellom innkomne forslag på Tjuvholmen, gjør et betydelig arbeid for demokratiet, understreker bare hvor ille det står til. Det er bra med visjoner, men ikke kun en visjon – en drøm – ikke en Fjordby med få dominerende eiere og arkitekter.Det er først med en åpenhet for variasjonen, over tid, blant diverse ståsteder, at dialogen og debatten om arkitektur kan bli knyttet til fellesskapets etiske spørsmål. I stedet for å bruke arkitekter som minste-garanti for fellesskapet og hvor etiske spørsmål kommer i annen rekke; hvor programmet bestemmes av private firmaer og selges videre til myndighetene med vag kulturgaranti, kan spørsmålet om etikk være et utgangspunkt. Hvorfor skal det avgjøres av noen privatfirmaer med egen økonomiske agenda, hvem prosjektene skal lages for, slik det gjøres på Tjuvholmen, når vi har flere alternativer som er mer i takt med vårt sammensatte samfunn og har muligheter for å ta tak i det potensiale som ligger i vårt menneskelige mangfold?Hva med å gi etikken mer plass i utgangspunktet? Sette etikken i fokus – og spørre mer åpent? @sitat:Vi må gjøre verden til vår verden, historien til vår historie@@sitat:Det er bra med visjoner, men ikke kun en visjon@

Arkitektur dreier seg ikke kun om form og rom, men om tid, om menneskets tilstedeværelse på jorden. Med tilgjengelige redskaper har «arkitekter» helt fra fortidens Hellas til dags dato arbeidet i krysningen mellom situasjon, menneskenes liv og forestillinger, og arkitekturens konstruksjoner og materialer. Redskapene som arkitekter har hatt til rådighet har i århundrer vært brukt til å konstruere en ramme for livets ritualer. Rammen materialiserer livets løste- og uløste regnestykker. Alle ser vi verden forskjellig. Fra fortiden av har arkitektur gjenspeilet nettopp denne forskjellen: kulturer og verdensbilder som har kommet og forsvunnet; blitt transformert, tolket, videreført, parodiert eller snudd på hodet i forsøk på å orientere og aktivisere liv og tanker. Det er nemlig med arkitekturen som med andre kunstformer – musikk, litteratur, teater og film – den utvikles og aktualiseres for dagens samfunn. Vi må gjøre verden til vår verden, historien til vår historie. Det er der vi kan lære av den franske filosofen Paul Ricoeur, som påpeker viktigheten av at historie må plasseres til service for livet i stedet for å bli brukt av en disiplin som samler på informasjon. Vi må skjønne oss på forskjellen mellom oss og fortidens mennesker, deres religioner og verdensbilder, for så å uttrykke hva vi dagens kultur og generasjoner vil. Det er der arkitekturdialogen og debatten hører hjemme. Da kan også debatten endelig nærme seg spørsmål om etikk – og dermed erstatte den villedende oppfattelsen av historie som preger debatten om estetikk og byggeskikk, moderne versus historisk egenart. TilbakevendingerDette gjelder i stor grad bevaringstanker og konservative holdninger innen både bypolitikken og arkitekturdebatten i Oslo. Debatten har vært preget av historistiske tilbakevendinger til bilder, typologi og fasader. Det gjelder både samling av objektiviserte bygninger og byrom, og stedsteoretiske formuleringer om områdenes preg og byens identitet. Det gjelder et forslag om å lage en kopi av et tempel og bygge det på Tullinløkka og argumentasjon for Oslos egenart; om hva som passer og ikke passer i Oslo: fra høyhusdebatt til argumentasjon mot det nye Vestbaneforslaget. Historien legges død. Å påstå at verdensbildet skal være det samme for alle byens beboere er heldigvis en påstand som mistet fotfestet ved slutten av annen verdenskrig. Men det virker dessverre som det er langt igjen før debatten om byen og arkitekturen forlater dette domene hvor det ensidige fokus råder og det forventes å finne et riktig svar. Det snakkes om Fjordbyen, byens landskapsrom, byens helhet, byens identitet, byens urbanitet, men sjelden om mennesker. Sjelden om menneskenes mangfoldige forutsetninger eller deres drømmer. Andre verdensbilderGalileos «Nye vitenskap», forløperen for moderne naturvitenskap og vår teknologiske verden var grunnlagt på legitimisering av det ideelle som virkelig, den gangen den nye forståelsen av verden, med Gud som inkarnasjon i et menneskets liv, død og kroppslig oppstandelse. Å forstå verden ensidig ut fra en slik eller annen religiøs oppfatning er det få som ville insistert på i dag. Menneskenes mangfoldige livssyn er allment akseptert. Videreføring av Galileos tanke muliggjorde kanskje industrirevolusjonens resultater og naturvitenskapens erobringer i den vestlige verden. Men svakhetene og de medmenneskelige fordommene i det vestlige samfunn har for lengst også fått oss til å sette pris på andre utgangspunkt; andre verdensbilder, annen og kanskje mer tolerant forståelse, sammenlignet med tidligere, av hva det innebærer å være et medmenneske. Det finnes mengder av tankevekkende alternativer; blant filosofer, forfattere, kunstnere, arkitekter og andre. Vi bør huske at kulturer forandrer seg og arkitekturen med. Dagens bymangfold er ikke til å redusere – til en ideologi, tro eller filosofi slik både norske politikere og representanter for institusjoner som Norsk Form har tendens til å fremstille det. Ikke minst gjelder dette deres bruk av et begrep som estetikk – ord som ofte blir forvrengt og brukt for å argumentere for et ensidig verdensbilde. Flere visjonerAt noen politikere oppfatter at de, ved å kunne velge mellom innkomne forslag på Tjuvholmen, gjør et betydelig arbeid for demokratiet, understreker bare hvor ille det står til. Det er bra med visjoner, men ikke kun en visjon – en drøm – ikke en Fjordby med få dominerende eiere og arkitekter.Det er først med en åpenhet for variasjonen, over tid, blant diverse ståsteder, at dialogen og debatten om arkitektur kan bli knyttet til fellesskapets etiske spørsmål. I stedet for å bruke arkitekter som minste-garanti for fellesskapet og hvor etiske spørsmål kommer i annen rekke; hvor programmet bestemmes av private firmaer og selges videre til myndighetene med vag kulturgaranti, kan spørsmålet om etikk være et utgangspunkt. Hvorfor skal det avgjøres av noen privatfirmaer med egen økonomiske agenda, hvem prosjektene skal lages for, slik det gjøres på Tjuvholmen, når vi har flere alternativer som er mer i takt med vårt sammensatte samfunn og har muligheter for å ta tak i det potensiale som ligger i vårt menneskelige mangfold?Hva med å gi etikken mer plass i utgangspunktet? Sette etikken i fokus – og spørre mer åpent? @sitat:Vi må gjøre verden til vår verden, historien til vår historie@@sitat:Det er bra med visjoner, men ikke kun en visjon@