Kan det tenkes at det for utenforstående av og til kan virke som om vi feminister ikke alltid vet helt hva vi vil? Noen hevder at kvinner bør få barn tidligere. For å unngå å møte veggen når du er førti, av biologiske hensyn og med tanke på barna, bør de fødes mens mamma er tjueto. Jaså? Hvem sier så dette? En mann. Ha! Ante det meg ikke. Jeg sier bare to ting: kjønnsmakt og patriarkat. De vil sende meg inn den lumske ammetåka, de syns jeg bråker for mye om hva menn og kvinner er og bør være. Jeg ser igjennom dem som plastfolien jeg legger over restene etter middagen jeg har lagd for syvende dag på rad (denne uka).Jeg bestemmer selv når jeg skal få barn. Jeg vil ha utdannelse først. Jeg vil ha jobb og trygghet, leilighet og kanskje en bil. I hvert fall en hund og til nød en mann. Jeg er feminist, ergo føder jeg når hjernen sier «gå». Ikke når eggstokkene klukker at de er klare. Er man dessuten ikke to om å få barn? Skal jeg skremmes til å reprodusere meg i ung alder bare fordi jeg er kvinne? Hva med mannen, bør ikke han få samme advarsel? Alle vet uansett hva som skjer med par som føder fort. De skiller seg hvis de rakk å gifte seg, de går i alle fall fra hverandre. Jeg ville endt opp i kategorien alenemor, denne gruppen slitne, bitre damer. Noen syns jeg skal får barn tidlig? Vel – jeg vil ikke! Andre krever at feminister må forske på samme premisser som «alle andre». Feministisk forskning skulka timen om vitenskapelige regler. Validitet og verifiserbarhet lister feministene seg i stillhet forbi. Slurv med statistiker og analyser er en gjenganger. Feminismen må forholde seg til virkeligheten. Undertrykte grupper fortjener raushet i starten, ja vel. Men nå har det vel strengt tatt gått en tid. På tide å bli voksne. Hmmm... hvem er dette sine påstander? Var det noen små redde menn som fikk litt angst når vi damer begynte å tenke sjæl, kanskje? Det er samfunnet det er noe galt med, faktisk. Ikke skyt budbringeren (skyting på kvinner er dessuten ekstrem vold, og som dere alt har skjønt – vi teller!). Er det ikke litt vel flisespikkete å mase om forskningsmetoder hele tida? Poenget er vel at vold mot kvinner er et samfunnsproblem som ikke kan feies under det store «hysj-teppet». Hvordan har forresten standarden for hva som er god forskning blitt satt? Vokste den kanskje frem i et mannsdominert forskningsmiljø? Tror det. Det stilles krav om at vi skal forske på «den rette måten»? Vel – vi vil ikke! Atter andre maser om at kvinner bør være hjemme med barna sine det første leveåret, minst. Litt ammeforskning her og en dæsj med dårlig samvittighet der og vips – småbarnsmødrene blir ved sin lest. Jaså? Hvem sier dette? Kristenkonservative politikere som sist reproduserte seg på sekstitallet? Ante det meg ikke. Jeg sier bare to ting: mannsdominans og strukturell undertrykkelse. De vil avsondre meg fra samfunnet i et helt år bare fordi jeg var kul nok til å bidra til dets videre eksistens. Skal jeg drite i karriere, ambisjoner, selvrealisering i ett av mine beste år, bare fordi politikere med retro-kvinnesyn mener det? Hvorfor har ingen forsket fram mannlige melkekjertler og dyrket dem inn i genene deres for lenge siden? Hvem har sagt at det er kvinnene som egner seg best til å ta vare på de nyfødte barna? Jeg aner en skjult agenda her. Er det kanskje sånn at den samlete mannsbastionen helst så at kvinner forble i hjemmets lune favn til evig tid? Som Helena Josefson slår fast i sin nye lærebok «Genus – hur påverkar det dig?»: Man har, tross alle eksperimenter, ikke kunnet slå fast at kvinner og menn fødes til ulike oppgaver. Hun avfeier Den Gode Mor som et mytisk og stereotypt kvinnebilde. Kan hun, kan jeg. Den Gode Mor, goodbye! De syns vel jeg skal være hjemme med barn til det gror mose på meg. Lokker meg med morsmelksforherligelse og samvittighetskvaler? Vel – jeg vil ikke! Så dukker plutselig de kjekke, kvikke SV-gutta opp i debatten. De vil ha mer permisjon til far i «tilfellet barn». Varsku her! Disse gutta har vaska seg sjøl, kan koke fersk pasta og feie gulv med Jif-mopp. De er feminister, hør på dem når de snakker, disse karene spiller på vårt lag. De snakker, vi hører. Del permisjonen, vi vil endre samfunnet, lik deltagelse på alle arenaer for menn og kvinner. Også når det gjelder hjem og barn. Her kommer vi, tjohei! Redningen er på vei. En gavepakke. Til: alle slitne småbarnsmødre, fra: «the SV-boys». Men et sted midt i monologen sier noen «vent nå litt! Ikke kom her og fortell meg hva jeg skal dele og ikke dele». Menn tror de bare kan stikke seg fram der det måtte passe dem. Et populistisk grep idet feminismen sprer seg som ilden. «Hei gutta, skal ikke vi bli feminister også?». Kremt. «Kødder du, Heikki?» «Nei, nei det blir fett. Follow me!». Beklager, gutteklubben grei. Kom ikke her og tro at et par glisende ulver i fåreklær lurer ihuga, skeptiske feminister. Dyrk inn melkekjertlene før dere forlanger permisjonen min, Ok? Jeg tenker tilbake på året med den lille babyen. Måneder hvor trykket fra maset og jaget fra verden utenfor lettet. Det eneste som var viktig var å bli kjent med det nye, lille livet. Søvnløse netter, gulping, undring, grining, fortvilelse og forvirring. Og lykke, lykke, lykke. Dele permisjonsdagene bare fordi dere plutselig har fått opp øynene for de deilige babydagene? Tror dere at dere bare kan trampe inn på våre arenaer og ta for dere? Rappe et hardt tilkjempet gode. Ta plassen til Mor? Vel – jeg vil ikke!De fem feministene Jørgen Lorentzen, Grethe Nestor, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing skriver i Klassekampen på mandager.

Kan det tenkes at det for utenforstående av og til kan virke som om vi feminister ikke alltid vet helt hva vi vil? Noen hevder at kvinner bør få barn tidligere. For å unngå å møte veggen når du er førti, av biologiske hensyn og med tanke på barna, bør de fødes mens mamma er tjueto. Jaså? Hvem sier så dette? En mann. Ha! Ante det meg ikke. Jeg sier bare to ting: kjønnsmakt og patriarkat. De vil sende meg inn den lumske ammetåka, de syns jeg bråker for mye om hva menn og kvinner er og bør være. Jeg ser igjennom dem som plastfolien jeg legger over restene etter middagen jeg har lagd for syvende dag på rad (denne uka).Jeg bestemmer selv når jeg skal få barn. Jeg vil ha utdannelse først. Jeg vil ha jobb og trygghet, leilighet og kanskje en bil. I hvert fall en hund og til nød en mann. Jeg er feminist, ergo føder jeg når hjernen sier «gå». Ikke når eggstokkene klukker at de er klare. Er man dessuten ikke to om å få barn? Skal jeg skremmes til å reprodusere meg i ung alder bare fordi jeg er kvinne? Hva med mannen, bør ikke han få samme advarsel? Alle vet uansett hva som skjer med par som føder fort. De skiller seg hvis de rakk å gifte seg, de går i alle fall fra hverandre. Jeg ville endt opp i kategorien alenemor, denne gruppen slitne, bitre damer. Noen syns jeg skal får barn tidlig? Vel – jeg vil ikke! Andre krever at feminister må forske på samme premisser som «alle andre». Feministisk forskning skulka timen om vitenskapelige regler. Validitet og verifiserbarhet lister feministene seg i stillhet forbi. Slurv med statistiker og analyser er en gjenganger. Feminismen må forholde seg til virkeligheten. Undertrykte grupper fortjener raushet i starten, ja vel. Men nå har det vel strengt tatt gått en tid. På tide å bli voksne. Hmmm... hvem er dette sine påstander? Var det noen små redde menn som fikk litt angst når vi damer begynte å tenke sjæl, kanskje? Det er samfunnet det er noe galt med, faktisk. Ikke skyt budbringeren (skyting på kvinner er dessuten ekstrem vold, og som dere alt har skjønt – vi teller!). Er det ikke litt vel flisespikkete å mase om forskningsmetoder hele tida? Poenget er vel at vold mot kvinner er et samfunnsproblem som ikke kan feies under det store «hysj-teppet». Hvordan har forresten standarden for hva som er god forskning blitt satt? Vokste den kanskje frem i et mannsdominert forskningsmiljø? Tror det. Det stilles krav om at vi skal forske på «den rette måten»? Vel – vi vil ikke! Atter andre maser om at kvinner bør være hjemme med barna sine det første leveåret, minst. Litt ammeforskning her og en dæsj med dårlig samvittighet der og vips – småbarnsmødrene blir ved sin lest. Jaså? Hvem sier dette? Kristenkonservative politikere som sist reproduserte seg på sekstitallet? Ante det meg ikke. Jeg sier bare to ting: mannsdominans og strukturell undertrykkelse. De vil avsondre meg fra samfunnet i et helt år bare fordi jeg var kul nok til å bidra til dets videre eksistens. Skal jeg drite i karriere, ambisjoner, selvrealisering i ett av mine beste år, bare fordi politikere med retro-kvinnesyn mener det? Hvorfor har ingen forsket fram mannlige melkekjertler og dyrket dem inn i genene deres for lenge siden? Hvem har sagt at det er kvinnene som egner seg best til å ta vare på de nyfødte barna? Jeg aner en skjult agenda her. Er det kanskje sånn at den samlete mannsbastionen helst så at kvinner forble i hjemmets lune favn til evig tid? Som Helena Josefson slår fast i sin nye lærebok «Genus – hur påverkar det dig?»: Man har, tross alle eksperimenter, ikke kunnet slå fast at kvinner og menn fødes til ulike oppgaver. Hun avfeier Den Gode Mor som et mytisk og stereotypt kvinnebilde. Kan hun, kan jeg. Den Gode Mor, goodbye! De syns vel jeg skal være hjemme med barn til det gror mose på meg. Lokker meg med morsmelksforherligelse og samvittighetskvaler? Vel – jeg vil ikke! Så dukker plutselig de kjekke, kvikke SV-gutta opp i debatten. De vil ha mer permisjon til far i «tilfellet barn». Varsku her! Disse gutta har vaska seg sjøl, kan koke fersk pasta og feie gulv med Jif-mopp. De er feminister, hør på dem når de snakker, disse karene spiller på vårt lag. De snakker, vi hører. Del permisjonen, vi vil endre samfunnet, lik deltagelse på alle arenaer for menn og kvinner. Også når det gjelder hjem og barn. Her kommer vi, tjohei! Redningen er på vei. En gavepakke. Til: alle slitne småbarnsmødre, fra: «the SV-boys». Men et sted midt i monologen sier noen «vent nå litt! Ikke kom her og fortell meg hva jeg skal dele og ikke dele». Menn tror de bare kan stikke seg fram der det måtte passe dem. Et populistisk grep idet feminismen sprer seg som ilden. «Hei gutta, skal ikke vi bli feminister også?». Kremt. «Kødder du, Heikki?» «Nei, nei det blir fett. Follow me!». Beklager, gutteklubben grei. Kom ikke her og tro at et par glisende ulver i fåreklær lurer ihuga, skeptiske feminister. Dyrk inn melkekjertlene før dere forlanger permisjonen min, Ok? Jeg tenker tilbake på året med den lille babyen. Måneder hvor trykket fra maset og jaget fra verden utenfor lettet. Det eneste som var viktig var å bli kjent med det nye, lille livet. Søvnløse netter, gulping, undring, grining, fortvilelse og forvirring. Og lykke, lykke, lykke. Dele permisjonsdagene bare fordi dere plutselig har fått opp øynene for de deilige babydagene? Tror dere at dere bare kan trampe inn på våre arenaer og ta for dere? Rappe et hardt tilkjempet gode. Ta plassen til Mor? Vel – jeg vil ikke! De fem feministene Jørgen Lorentzen, Grethe Nestor, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing skriver i Klassekampen på mandager.