Å ta ting som en selvfølge. Eller, som en veldig kjær venn av meg pleide å si til meg, «sånn kan det gå». Jeg sitter på flyplassen i Bagdad mens jeg venter på at mitt lille 20-seters propellfly fra Flying Carpet Airlines skal ta meg hjem til Beirut. Men min lokale irakiske stasjonsbestyrer, herr Ghazwan, har ikke møtt opp som han pleide å gjøre. Uten ham kan jeg ikke gå inn i avgangshallen eller sjekke inn.Tilbake i januar var han der og fortalte meg at han ikke skulle glemme å ta meg gjennom sikkerhetskontrollen, mens han snakket med en irakisk offiser – som var forunderlig lik ham – og ba offiseren passe på meg. Ghazwan var nøysom med grammatikken når han snakket engelsk, og pleide å le av seg selv når han sa noe feil.Jeg ringte Ghazwans mobil, og en gammel mann svarer. Jeg vil snakke med Ghazwan, sier jeg. «Hvorfor?» Fordi jeg må vite når han kommer til å være på flyplassen. Det kommer et slags grynt fra den andre siden av røret. «Han ble drept». Jeg sitter der på en av flyplassens plastikkstoler, ute av stand til å snakke. Hva? Hva mener du? «Han ble drept av fienden», sier den gamle mannen, og jeg hører at noen tar røret fra ham.En ung kvinne denne gangen, som snakket bra engelsk. «Hvem er du?» En passasjer. Britisk. Jeg begynner å beklage. Ingen hadde fortalt meg at Ghazwan var død. Selv reisebyråene i Beirut har ham fremdeles på listene sine som en Bagdad-kontakt.Den unge kvinnen – det er hans kone, eller snarere hans unge enke – mumler noe om at han ble drept på vei til flyplassen, og jeg spør hvordan dette skjedde. «På 14. mars», sier hun. Sist jeg så ham var akkurat fem uker før hans død.Og så kommer historien ut. Broren hans var en sikkerhetsvakt på flyplassen – antakeligvis den offiseren som lignet på ham som jeg hadde møtt i februar – og de to mennene var i ferd med å dra fra hjemmene sine til arbeid i den samme bilen, da geværmenn skjøt og drepte broren hans og drepte Ghazwan i den samme geværilden.Jeg ber om unnskyldning igjen. Jeg forteller hvor lei meg jeg er. Det kommer en bekreftende takk fra den unge kvinnen, og mobilen skrus av.Å ta ting for gitt. Jeg er tilbake i Beirut og ser på den nye Pavens besøk til hjemlandet Tyskland. Han treffer Kölns jødiske samfunn. Han snakker om det jødiske Holocausts ondskap. Det burde han. Han snakker varmt om Israel. Hvorfor ikke? Så møter han det muslimske samfunnet, og jeg ser dem på skjermen, med hodene litt bøyd, mens de kaster stjålne blikk mot kameraene. Overfor dem holder han et foredrag om terrorismens ondskap. Det hele virker logisk, selv om jeg ikke klarer å kvitte meg med tanken om at Paven under krigen var en tysk luftvernartillerist. Anti-abort, anti-homofil, og en gang i tiden, anti-luftskyts.Men så setter jeg meg opp. I sin første tale sier han ingen ting om Israels okkupasjon av Vestbredden, dets voksende bosetninger på andre menneskers jord, mot all internasjonal lov. Og muslimene, vel, de må påminnes om deres synder, om deres plikt til å utrydde «terrorisme», om å preke moderasjon til enhver tid og om å stanse selvmordsbombernes svøpe.Og plutselig blir jeg opprørt over denne betraktelige mangelen på dømmekraft fra Pavens side. Likevel er jeg ydmykt klar over at jeg hadde selv godtatt det. Det var Pavens jobb, var det ikke, å beklage overfor jødene i Europa. Og det var hans jobb, var det ikke, å advare muslimene i Europa.Det er slik vi holder oss i rekkene. Ja, han burde be om unnskyldning for Holocaust – til historiens slutt. Men burde ikke hans Hellighet, den tidligere luftvernartilleristen, også ha bedt om unnskyldning overfor muslimene for den blodige og katastrofale invasjonen av Irak – nei, nei, selvsagt finnes det ingen parallell i ondskapen, omfanget, og så videre – men han kunne i det minste ha vist det samme motet som sin forgjenger, som sto opp mot George Bush og hans ville krig.Å ta ting som en selvfølge. I Bagdad og senere i Beirut, leser jeg om de siste «anti-terror»-lovene til Lord Blair av Kut al-Amara. Selvsagt, selvsagt. Hva annet kan vi vente oss, etter selvmordsbombene i Londons undergrunn? Vår dyrebare hovedstad og dets folk må beskyttes.Ettersom jeg satt tre eller fire tog foran t-banen på King's Cross som eksploderte den 7. juli, tar jeg disse tingene ganske alvorlig selv. Og hvis jeg satt på Londons undergrunn i dag hadde jeg sannsynligvis prøvd å unngå unge menn med ryggsekker – og på samme måte, bevæpnede medlemmer av London-politiet.Og etter all høytideligheten i pressen om våre fabelaktige sikkerhetsstyrker, kommer jeg også til å ta en nærmere titt på disse flotte og patriotiske folkene. Dette er menn (og kvinner?) som løy for oss om masseødeleggelsesvåpen i Irak. Dette er karene som ikke klarte å finne et eneste bevisspor på forhånd, selv bare om den ene av de fire selvmordsbombene den 7. juli (og heller ikke de ikke-dødelige noen dager senere). Dette er ungguttene som skjøt ned en hjelpeløs sivil person der han satt på en t-banevogn.Men vent litt, sier jeg til meg selv igjen. Bombeaksjonene den 7. juli ville vært en relativt rolig dag i Bagdad. Var ikke jeg på åstedet for bombene på an-Nahda bussholdeplassen etter at 43 sivile – like uskyldige, med like dyrebare liv som London-innbyggernes – hadde blitt revet i stykker i forrige uke?På al-Kindi-sykehuset hadde slektninger et problem med å identifisere de døde. Hoder ble plassert ved siden av feil kropp, føtter lagt ved feil bein. Et problem der. Men det kom ikke et kny fra England. Vi var fremdeles fastlåst i vårt 7. juli-traume. Ingen detektiver snuser omkring på bombeåstedet an-Nahda etter spor. Det er allerede fire selvmordsbomber siden. An-Nahda er historie.Og det går opp for meg, der jeg sitter på balkongen over Middelhavet ved slutten av uka, at vi tar altfor mye for gitt. Vi liker å ha små utkoblinger i livene våre. Kanskje er dette den daglige journalistikkens skyld – der vi innkapsler verden hver 24. time, for så å sove på det og begynne en ny fortelling dagen etter, der vi unngår fullstendig å innse at fortellingen startet ikke før deadline dagen før, men for flere uker, måneder, år siden.For er det ikke et faktum at dersom «vi» ikke hadde invadert Irak i 2003, hadde ikke de 43 irakerne blitt pulverisert av de tre bombene noen uker tilbake. Og det er sannelig et faktum at hadde ikke vi invadert Irak, hadde ikke bombene gått av 7. juli (og jeg ser bort fra Lord Blairs vrøvl om «onde ideologier»). I så fall hadde ikke Paven holdt foredrag til tyske muslimer for noen uker siden om «terrorismen» og dens ondskap.Og selvsagt, hadde ikke vi invadert Irak, hadde herr Ghazwan vært i live, og broren hans ville levd, og hans sørgende enke hadde vært hans unge og lykkelige kone, og hans sønderknuste far hadde vært en stolt pappa. Men, som den vennen min pleide å si, «sånn kan det gå».@sitat:«Plutselig blir jeg opprørt over denne betraktelige mangelen på dømmekraft fra Pavens side»@

Å ta ting som en selvfølge. Eller, som en veldig kjær venn av meg pleide å si til meg, «sånn kan det gå». Jeg sitter på flyplassen i Bagdad mens jeg venter på at mitt lille 20-seters propellfly fra Flying Carpet Airlines skal ta meg hjem til Beirut. Men min lokale irakiske stasjonsbestyrer, herr Ghazwan, har ikke møtt opp som han pleide å gjøre. Uten ham kan jeg ikke gå inn i avgangshallen eller sjekke inn.Tilbake i januar var han der og fortalte meg at han ikke skulle glemme å ta meg gjennom sikkerhetskontrollen, mens han snakket med en irakisk offiser – som var forunderlig lik ham – og ba offiseren passe på meg. Ghazwan var nøysom med grammatikken når han snakket engelsk, og pleide å le av seg selv når han sa noe feil.Jeg ringte Ghazwans mobil, og en gammel mann svarer. Jeg vil snakke med Ghazwan, sier jeg. «Hvorfor?» Fordi jeg må vite når han kommer til å være på flyplassen. Det kommer et slags grynt fra den andre siden av røret. «Han ble drept». Jeg sitter der på en av flyplassens plastikkstoler, ute av stand til å snakke. Hva? Hva mener du? «Han ble drept av fienden», sier den gamle mannen, og jeg hører at noen tar røret fra ham.En ung kvinne denne gangen, som snakket bra engelsk. «Hvem er du?» En passasjer. Britisk. Jeg begynner å beklage. Ingen hadde fortalt meg at Ghazwan var død. Selv reisebyråene i Beirut har ham fremdeles på listene sine som en Bagdad-kontakt.Den unge kvinnen – det er hans kone, eller snarere hans unge enke – mumler noe om at han ble drept på vei til flyplassen, og jeg spør hvordan dette skjedde. «På 14. mars», sier hun. Sist jeg så ham var akkurat fem uker før hans død.Og så kommer historien ut. Broren hans var en sikkerhetsvakt på flyplassen – antakeligvis den offiseren som lignet på ham som jeg hadde møtt i februar – og de to mennene var i ferd med å dra fra hjemmene sine til arbeid i den samme bilen, da geværmenn skjøt og drepte broren hans og drepte Ghazwan i den samme geværilden.Jeg ber om unnskyldning igjen. Jeg forteller hvor lei meg jeg er. Det kommer en bekreftende takk fra den unge kvinnen, og mobilen skrus av.Å ta ting for gitt. Jeg er tilbake i Beirut og ser på den nye Pavens besøk til hjemlandet Tyskland. Han treffer Kölns jødiske samfunn. Han snakker om det jødiske Holocausts ondskap. Det burde han. Han snakker varmt om Israel. Hvorfor ikke? Så møter han det muslimske samfunnet, og jeg ser dem på skjermen, med hodene litt bøyd, mens de kaster stjålne blikk mot kameraene. Overfor dem holder han et foredrag om terrorismens ondskap. Det hele virker logisk, selv om jeg ikke klarer å kvitte meg med tanken om at Paven under krigen var en tysk luftvernartillerist. Anti-abort, anti-homofil, og en gang i tiden, anti-luftskyts.Men så setter jeg meg opp. I sin første tale sier han ingen ting om Israels okkupasjon av Vestbredden, dets voksende bosetninger på andre menneskers jord, mot all internasjonal lov. Og muslimene, vel, de må påminnes om deres synder, om deres plikt til å utrydde «terrorisme», om å preke moderasjon til enhver tid og om å stanse selvmordsbombernes svøpe.Og plutselig blir jeg opprørt over denne betraktelige mangelen på dømmekraft fra Pavens side. Likevel er jeg ydmykt klar over at jeg hadde selv godtatt det. Det var Pavens jobb, var det ikke, å beklage overfor jødene i Europa. Og det var hans jobb, var det ikke, å advare muslimene i Europa.Det er slik vi holder oss i rekkene. Ja, han burde be om unnskyldning for Holocaust – til historiens slutt. Men burde ikke hans Hellighet, den tidligere luftvernartilleristen, også ha bedt om unnskyldning overfor muslimene for den blodige og katastrofale invasjonen av Irak – nei, nei, selvsagt finnes det ingen parallell i ondskapen, omfanget, og så videre – men han kunne i det minste ha vist det samme motet som sin forgjenger, som sto opp mot George Bush og hans ville krig.Å ta ting som en selvfølge. I Bagdad og senere i Beirut, leser jeg om de siste «anti-terror»-lovene til Lord Blair av Kut al-Amara. Selvsagt, selvsagt. Hva annet kan vi vente oss, etter selvmordsbombene i Londons undergrunn? Vår dyrebare hovedstad og dets folk må beskyttes.Ettersom jeg satt tre eller fire tog foran t-banen på King's Cross som eksploderte den 7. juli, tar jeg disse tingene ganske alvorlig selv. Og hvis jeg satt på Londons undergrunn i dag hadde jeg sannsynligvis prøvd å unngå unge menn med ryggsekker – og på samme måte, bevæpnede medlemmer av London-politiet.Og etter all høytideligheten i pressen om våre fabelaktige sikkerhetsstyrker, kommer jeg også til å ta en nærmere titt på disse flotte og patriotiske folkene. Dette er menn (og kvinner?) som løy for oss om masseødeleggelsesvåpen i Irak. Dette er karene som ikke klarte å finne et eneste bevisspor på forhånd, selv bare om den ene av de fire selvmordsbombene den 7. juli (og heller ikke de ikke-dødelige noen dager senere). Dette er ungguttene som skjøt ned en hjelpeløs sivil person der han satt på en t-banevogn.Men vent litt, sier jeg til meg selv igjen. Bombeaksjonene den 7. juli ville vært en relativt rolig dag i Bagdad. Var ikke jeg på åstedet for bombene på an-Nahda bussholdeplassen etter at 43 sivile – like uskyldige, med like dyrebare liv som London-innbyggernes – hadde blitt revet i stykker i forrige uke?På al-Kindi-sykehuset hadde slektninger et problem med å identifisere de døde. Hoder ble plassert ved siden av feil kropp, føtter lagt ved feil bein. Et problem der. Men det kom ikke et kny fra England. Vi var fremdeles fastlåst i vårt 7. juli-traume. Ingen detektiver snuser omkring på bombeåstedet an-Nahda etter spor. Det er allerede fire selvmordsbomber siden. An-Nahda er historie.Og det går opp for meg, der jeg sitter på balkongen over Middelhavet ved slutten av uka, at vi tar altfor mye for gitt. Vi liker å ha små utkoblinger i livene våre. Kanskje er dette den daglige journalistikkens skyld – der vi innkapsler verden hver 24. time, for så å sove på det og begynne en ny fortelling dagen etter, der vi unngår fullstendig å innse at fortellingen startet ikke før deadline dagen før, men for flere uker, måneder, år siden.For er det ikke et faktum at dersom «vi» ikke hadde invadert Irak i 2003, hadde ikke de 43 irakerne blitt pulverisert av de tre bombene noen uker tilbake. Og det er sannelig et faktum at hadde ikke vi invadert Irak, hadde ikke bombene gått av 7. juli (og jeg ser bort fra Lord Blairs vrøvl om «onde ideologier»). I så fall hadde ikke Paven holdt foredrag til tyske muslimer for noen uker siden om «terrorismen» og dens ondskap.Og selvsagt, hadde ikke vi invadert Irak, hadde herr Ghazwan vært i live, og broren hans ville levd, og hans sørgende enke hadde vært hans unge og lykkelige kone, og hans sønderknuste far hadde vært en stolt pappa. Men, som den vennen min pleide å si, «sånn kan det gå».@sitat:«Plutselig blir jeg opprørt over denne betraktelige mangelen på dømmekraft fra Pavens side»@