«Dagbla' skjønte lite, VG skjønte mindre, Purken skjønte ingenting!!» ropte jeg og søstera mi så det gjallet mens vi løp rundt på Tromsøs nedsnødde lekeplasser som barn. Ikledd pastellfarga bobledresser midt i det kapitalistiske, neoliberale åttitallet var vi ivrige referenter fra alt vi greide å snappe opp av de voksnes søttitallsnostalgi. At Dagbladet ikke skjønte så mye, visste vi fint lite om den gangen. I dag virker det hele mer åpenbart. Man kan si mangt om de store norske tabloidavisene. På godt og vondt setter de sin egenrådige dagsorden, og forteller det norske folk om hva som foregår. Der ute i verden og her hjemme i Norge, dessverre mest om det siste. Avhandlinger kan skrives om dagspressens tvilsomme ideologiske påvirkningskraft, men her skal kun en del av den drøftes. For Dagbladet dreier det seg til gjengjeld om en del som er svart som mørketida: sex-annonsene som daglig lirkes inn etter sporten. Både VG og Dagbladet klarer stadig å presse inn en hel masse kjønnsdiskriminerende stoff i avisa. Sex selger, pupper er lik penger, det dreier seg bare om matte. Sex diskuteres, eksponeres og kvinner sjikaneres, intet nytt fra Akersgata. Men disse annonsene er i mine øyne et slags lavmål. Vel vitende om at dette ikke er journalistisk stoff som avisa stiller seg innholdsmessig bak, så er det ikke akkurat sånn at Dagbladet stiller seg foran og dekker til denne pinlige reklamen heller. De tjener en fin slant på dem, som i neste nu visstnok brukes til å heve den journalistiske kvaliteten; for en søkt runddans av en argumentasjon. Ikke for å være prippen og begynne å krangle med Kjetil Rollness om hvor frigjørende porno er for voksne og muligens litt impotente mennesker, men dette er faktisk kvinnediskriminering svart på hvitt. Og det i en avis med veldig mange lesere, og følgelig – enten man liker det eller ei – en god porsjon påvirkningskraft. «Gifte damer venter på deg» og «kåte og villige damer gir deg alt på telefonen» er et par vilkårlige eksempler. Omtrent 90 prosent av annonsene er, ikke overraskende, kvinners salg av sextjenester til menn. Resten er homofile, «hete» gutter som søker sex-treff «i kveld!». Fri tolkning: damer og homofile elsker, i skjul, å dele sine frekke sexfantasier med kåte menn, de må bare få sin flik av offentlig ytring så de kan nå fram med sitt budskap. Dagbladet stiller seg til disposisjon. Nobelt.Dagbladets tidligere redaktør John O. Egeland lovte i sin tid en gradvis avvikling av sexsnakk-reklamen. Annonsene sto i veien for avisas kommunikasjon med kvinner (Dagens Næringsliv, 9. oktober 2002); slett ikke dumt tenkt til redaktør å være. Men Thor Gjermund Eriksen, nåværende sjefredaktør, begynte å telle litt på kronene. Han ombestemte seg raskt da han fikk den gufne følelsen i magen det gir å se 15 millioner kroner flakse ut av vinduet (beregninger om årlig fortjeneste på sex-annonsene gjort av dn.no) til fordel for litt ukvantifiserbar kvinnekommunikasjon. Nei, Dagbladet ivaretar faktisk en liberal annonsetradisjon, hevder Eriksen (NTB, 10. oktober 2003). For ikke å snakke om ytringsfriheten de utnevner seg selv til høyverdig beskytter av ved å la «Norges frekkeste babes snakke grisete til deg». Dagbladet og Søndag Søndag: La de undertrykte sexselgere komme til oss og hindre dem ikke!Likestilling har dessverre, som begrep, etter hvert blitt et like meningstomt uttrykk som blikket til Bush, men likeverd burde ikke være vanskelig å verken absorbere eller praktisere. Hva slags kvinneverd er det som presenteres i Dagbladets annonser? Intet. Det lukter litt besk dobbeltmoral her, vi snakker om en avis som ikke tar en penny for å henge ut næringslivet eller andre makthavere når de ikke har etikken i orden. Begrunnelsene og redaktørene tusler inn og ut av det offentlige rom, men de halvåpne munnene og tomme blikkene og dårlige frasene forblir i samme døde, inaktive posisjonene i den bakerste delen av avisa. Det er absurd å lese en seriøs kronikk om kriminalisering av prostitusjon på debattsidene, for så å bla over til tacky sex-salg. Det er ikke forbudt i juridisk forstand, skjønt annonsene ligger og vaker i skygger av grått, men Dagbladet burde forby seg selv å trykke dem på et prinsipielt, etisk grunnlag. Debatten begynner og slutter ikke med disse annonsene, kvinnebildet i media er overlessa med «aktuelle» nyheter om plastikkpuppene til Aylar og «milliardsprekken» til Celina. Men hvis Dagbladet fjerna sex-annonsene ville det vært et signal om at avisa er interessert i å ta et tak i det felles løftet et samfunn uten kjønnsdiskriminering krever. Men dette er kanskje utopisk feminisme? I sitt bidrag til makt og demokratiutredningen, «Menn imellom», analyserer Skjeie og Teigen (2003) holdninger til likestilling i Norge. De refererer her blant annet til FNs kvinnekommisjon som i en rapport i 2003 hevdet at den norske stat burde oppfordre mediene til å vise et mer positivt bilde av kvinner. Et museskritt i riktig retning er å ta en kjapp telefon til sjefene i samtlige aviser som prosjekterer et negativt kvinnesyn til sine lesere, og be dem pent om å kutte ut alt som er av kvinnediskriminerende visvas. Intet mindre enn alt.Kjære Thor Gjermund Eriksen. Med all respekt, vær vennlig og fjern sex-annonsene fra Dagbladet sporenstreks. De kler dere ikke, det tar seg slett ikke verken ut eller inn. Hvis ikke er jeg nødt til å børste støv av og oppdatere barndomsregla mi til: «Purken skjønte lite, VG skjønte mindre, Dagbla’ skjønte INGENTING!!»

«Dagbla' skjønte lite, VG skjønte mindre, Purken skjønte ingenting!!» ropte jeg og søstera mi så det gjallet mens vi løp rundt på Tromsøs nedsnødde lekeplasser som barn. Ikledd pastellfarga bobledresser midt i det kapitalistiske, neoliberale åttitallet var vi ivrige referenter fra alt vi greide å snappe opp av de voksnes søttitallsnostalgi. At Dagbladet ikke skjønte så mye, visste vi fint lite om den gangen. I dag virker det hele mer åpenbart. Man kan si mangt om de store norske tabloidavisene. På godt og vondt setter de sin egenrådige dagsorden, og forteller det norske folk om hva som foregår. Der ute i verden og her hjemme i Norge, dessverre mest om det siste. Avhandlinger kan skrives om dagspressens tvilsomme ideologiske påvirkningskraft, men her skal kun en del av den drøftes. For Dagbladet dreier det seg til gjengjeld om en del som er svart som mørketida: sex-annonsene som daglig lirkes inn etter sporten. Både VG og Dagbladet klarer stadig å presse inn en hel masse kjønnsdiskriminerende stoff i avisa. Sex selger, pupper er lik penger, det dreier seg bare om matte. Sex diskuteres, eksponeres og kvinner sjikaneres, intet nytt fra Akersgata. Men disse annonsene er i mine øyne et slags lavmål. Vel vitende om at dette ikke er journalistisk stoff som avisa stiller seg innholdsmessig bak, så er det ikke akkurat sånn at Dagbladet stiller seg foran og dekker til denne pinlige reklamen heller. De tjener en fin slant på dem, som i neste nu visstnok brukes til å heve den journalistiske kvaliteten; for en søkt runddans av en argumentasjon. Ikke for å være prippen og begynne å krangle med Kjetil Rollness om hvor frigjørende porno er for voksne og muligens litt impotente mennesker, men dette er faktisk kvinnediskriminering svart på hvitt. Og det i en avis med veldig mange lesere, og følgelig – enten man liker det eller ei – en god porsjon påvirkningskraft. «Gifte damer venter på deg» og «kåte og villige damer gir deg alt på telefonen» er et par vilkårlige eksempler. Omtrent 90 prosent av annonsene er, ikke overraskende, kvinners salg av sextjenester til menn. Resten er homofile, «hete» gutter som søker sex-treff «i kveld!». Fri tolkning: damer og homofile elsker, i skjul, å dele sine frekke sexfantasier med kåte menn, de må bare få sin flik av offentlig ytring så de kan nå fram med sitt budskap. Dagbladet stiller seg til disposisjon. Nobelt.Dagbladets tidligere redaktør John O. Egeland lovte i sin tid en gradvis avvikling av sexsnakk-reklamen. Annonsene sto i veien for avisas kommunikasjon med kvinner (Dagens Næringsliv, 9. oktober 2002); slett ikke dumt tenkt til redaktør å være. Men Thor Gjermund Eriksen, nåværende sjefredaktør, begynte å telle litt på kronene. Han ombestemte seg raskt da han fikk den gufne følelsen i magen det gir å se 15 millioner kroner flakse ut av vinduet (beregninger om årlig fortjeneste på sex-annonsene gjort av dn.no) til fordel for litt ukvantifiserbar kvinnekommunikasjon. Nei, Dagbladet ivaretar faktisk en liberal annonsetradisjon, hevder Eriksen (NTB, 10. oktober 2003). For ikke å snakke om ytringsfriheten de utnevner seg selv til høyverdig beskytter av ved å la «Norges frekkeste babes snakke grisete til deg». Dagbladet og Søndag Søndag: La de undertrykte sexselgere komme til oss og hindre dem ikke!Likestilling har dessverre, som begrep, etter hvert blitt et like meningstomt uttrykk som blikket til Bush, men likeverd burde ikke være vanskelig å verken absorbere eller praktisere. Hva slags kvinneverd er det som presenteres i Dagbladets annonser? Intet. Det lukter litt besk dobbeltmoral her, vi snakker om en avis som ikke tar en penny for å henge ut næringslivet eller andre makthavere når de ikke har etikken i orden. Begrunnelsene og redaktørene tusler inn og ut av det offentlige rom, men de halvåpne munnene og tomme blikkene og dårlige frasene forblir i samme døde, inaktive posisjonene i den bakerste delen av avisa. Det er absurd å lese en seriøs kronikk om kriminalisering av prostitusjon på debattsidene, for så å bla over til tacky sex-salg. Det er ikke forbudt i juridisk forstand, skjønt annonsene ligger og vaker i skygger av grått, men Dagbladet burde forby seg selv å trykke dem på et prinsipielt, etisk grunnlag. Debatten begynner og slutter ikke med disse annonsene, kvinnebildet i media er overlessa med «aktuelle» nyheter om plastikkpuppene til Aylar og «milliardsprekken» til Celina. Men hvis Dagbladet fjerna sex-annonsene ville det vært et signal om at avisa er interessert i å ta et tak i det felles løftet et samfunn uten kjønnsdiskriminering krever. Men dette er kanskje utopisk feminisme? I sitt bidrag til makt og demokratiutredningen, «Menn imellom», analyserer Skjeie og Teigen (2003) holdninger til likestilling i Norge. De refererer her blant annet til FNs kvinnekommisjon som i en rapport i 2003 hevdet at den norske stat burde oppfordre mediene til å vise et mer positivt bilde av kvinner. Et museskritt i riktig retning er å ta en kjapp telefon til sjefene i samtlige aviser som prosjekterer et negativt kvinnesyn til sine lesere, og be dem pent om å kutte ut alt som er av kvinnediskriminerende visvas. Intet mindre enn alt.Kjære Thor Gjermund Eriksen. Med all respekt, vær vennlig og fjern sex-annonsene fra Dagbladet sporenstreks. De kler dere ikke, det tar seg slett ikke verken ut eller inn. Hvis ikke er jeg nødt til å børste støv av og oppdatere barndomsregla mi til: «Purken skjønte lite, VG skjønte mindre, Dagbla’ skjønte INGENTING!!»