«Jeg kommer til å stemme sammen med dyrenes flertall», skriver Steinar Lem i sin nye bok «Det lille livet», som kommer på Cappelen forlag denne uka. Lem, som til daglig holder et årvåkent moralsk blikk på oss alle som informasjonsleder i Framtiden i våre hender, har skrevet en varm og personlig beretning som vil vekke oppsikt. Ikke minst fordi den tidligere aktive nei-mannen tilkjennegjør at han har snudd, om enn med svært tungt hjerte.

- Jeg er stadig EU-motstander i mitt hjerte, og uviljen mot store enheter og standardisering er like stor som før.

- Men?

- Jeg så på det siste EU-valget som et verdivalg, og hadde håpet at Norge med et nei ville utvikle seg i en retning av å være et foregangsland for ideer og verdier som ligger mitt hjerte nært. Men man har sviktet totalt. Når nei-folk som Inge Ryan lover billigere strøm og utrydding av rovdyr, da innser jeg at nei-sida har sviktet idealene om miljø, solidaritet og folkestyre, sier Steinar Lem.

Nei-sidas svik

Forfatteren er heller ikke nådig mot Bondelaget og Senterpartiet.

- Hadde jeg trodd at nei-folket ville kjempe for mer solidaritet og en vekstkritisk linje, hadde jeg forblitt i deres rekker. Men bondeorganisasjonene er interesseorganisasjoner og ville naturligvis sagt ja til EU hvis det hadde gagnet næringen. Og Senterpartiets «kamp» mot frihandel og globalisering, er lite annet enn en kamp for støtteordninger for distriktene. Så når direktivene fra «fjerne» byråkrater i Brussel vil bidra til artsvern, så har jeg havnet der jeg nå er. Et EU-medlemskap vil få slutt på den ondartede, norske rovdyrjakta.

- Du høres svært lite overbevist ut?

- Ja, og det skyldes først og fremst at jeg havner i svært dårlig selskap. Arbeiderpartiets høyreside og de blå partiene er ikke mine nærmeste venner, for å si det sånn. Men artsvern er så viktig for meg at konklusjonen ble som den er blitt.

Dyrenes status

For Steinar Lems hovedanliggende i «Det lille livet» er knappest EU-saken. Lem ønsker å sette fingeren på et av de mest følsomme temaene i det moderne Norge. Artsvern er den gjennomgående tråden - og ulvesaken står selvsagt sentralt.

- I dag står vi overfor tre fundamentale problemer: Klimaforandringer, den forferdelig skjeve fordelingen mellom fattige og rike land og artsvern. De to første kan vi gjøre noe med, mens når det gjelder artsvern har det allerede skjedd uopprettelige skader. Og det er trist at dette perspektivet er mer eller mindre borte i norsk politikk.

- Hva skyldes det?

- Det har noe med dyrenes status å gjøre. Venstresida har en påtakelig tendens til å se på kjæledyr som noe borgerlige greier som småjenter eller høyrefruer over 65 er opptatt av. Venstresida har masse innlevelse med de svakeste i samfunnet, men dyrevern er ikke en del av den omsorgen. Venstresida har ikke klart å åpne dette feltet, sier Lem, som ikke er redd for å ta ord som artsfascisme i sin munn.

- At SV ikke vil legge ned veto mot Senterpartiet i ulvespørsmålet, sier sitt om hva man regner som viktig her i verden. Jeg vil ikke sidestille dyr med mennesker, men jeg mener artssjåvinismen begrenser oss som mennesker.

Ulven som symbol

- Du viser til avisa Nationen, hvor ulvedebatten er langt mer omtalt enn frihandel og til og med EU-spørsmålet?

- Ulven blir jo nærmest sett på som den største trusselen for folk i bygdene. Med en gang Nationen skriver om ulv - noe den gjør ofte - strømmer det på med leserinnlegg. Ulven er nærmest blitt et symbol på alt som er ille i distrikts-Norge. Men ulven bestemmer knapt norsk næringspolitikk, sier Lem ironisk.

- Men forstår du ikke at folk er engstelige? Jeg hadde ikke likt å ha ulver luskende i nabolaget mitt?

- Jo! Men biler, hester, hunder og veps er langt farligere, uten å vekke angst. Det handler om innlevelse og respekt for naturen. Veldig mange mennesker på landsbygda har et nært forhold til hunder, som egentlig er framavlede ulver. Hvorfor kan man ikke behanlde «urhunden» med samme respekt? Hysteriet i ulvesaken er svært uforståelig.

- Mange hevder at ulven ikke har et naturlig habitat i Norge?

- Det er en lang debatt med mange underlige påstander. Jeg mener det er hevet over tvil om at det har vært ulv i Norge i svært lang tid. Men hvis Norge har «rett til» å utrydde dyr som ikke «hører hjemme» her, så må man samtidig akseptere at andre land gjør det samme. Jeg tviler vel på at ulvemotstanderne vil godta det.

Lystmord

Vi er i ferd med å gå inn i jakttida. Tusenvis av norske menn har vandret hvileløst rundt i månedsvis i påvente av årets høydepunkt. Lem mener jaktgrenser opp mot lystmord.

- Vi mennesker har nok fortsatt noen primitive instinkter i oss, og jeg kan til en viss grad forstå gleden og spenningen ved det å jakte. Men hvis jakt ikke blir begrunnet med matauk, minner det mye om lystmord.

- Du er ikke redd for å erte på deg bygde-Norge?

- Jeg vil ikke trekke opp noen by-bygd-konflikt. Snarere tvert i mot: jeg føler dyp tilhørighet med de norske bygdeverdiene og -tradisjonene. Men det er synd at rovdyr«problemer» og jakt er blitt viktige symboler for bygda, og det til tross for at flertallet på bygdene er for et artsmangfold. Hadde ulvemotstanderne i bygde-Norge klart å kanalisere den energien de legger for dagen i andre spørsmål enn nettopp ulven, hadde bygda i dag vært det mest vitale stedet i Norge, smiler Steinar Lem.

«Jeg kommer til å stemme sammen med dyrenes flertall», skriver Steinar Lem i sin nye bok «Det lille livet», som kommer på Cappelen forlag denne uka. Lem, som til daglig holder et årvåkent moralsk blikk på oss alle som informasjonsleder i Framtiden i våre hender, har skrevet en varm og personlig beretning som vil vekke oppsikt. Ikke minst fordi den tidligere aktive nei-mannen tilkjennegjør at han har snudd, om enn med svært tungt hjerte.

- Jeg er stadig EU-motstander i mitt hjerte, og uviljen mot store enheter og standardisering er like stor som før.

- Men?

- Jeg så på det siste EU-valget som et verdivalg, og hadde håpet at Norge med et nei ville utvikle seg i en retning av å være et foregangsland for ideer og verdier som ligger mitt hjerte nært. Men man har sviktet totalt. Når nei-folk som Inge Ryan lover billigere strøm og utrydding av rovdyr, da innser jeg at nei-sida har sviktet idealene om miljø, solidaritet og folkestyre, sier Steinar Lem.

Nei-sidas svik
Forfatteren er heller ikke nådig mot Bondelaget og Senterpartiet.

- Hadde jeg trodd at nei-folket ville kjempe for mer solidaritet og en vekstkritisk linje, hadde jeg forblitt i deres rekker. Men bondeorganisasjonene er interesseorganisasjoner og ville naturligvis sagt ja til EU hvis det hadde gagnet næringen. Og Senterpartiets «kamp» mot frihandel og globalisering, er lite annet enn en kamp for støtteordninger for distriktene. Så når direktivene fra «fjerne» byråkrater i Brussel vil bidra til artsvern, så har jeg havnet der jeg nå er. Et EU-medlemskap vil få slutt på den ondartede, norske rovdyrjakta.

- Du høres svært lite overbevist ut?

- Ja, og det skyldes først og fremst at jeg havner i svært dårlig selskap. Arbeiderpartiets høyreside og de blå partiene er ikke mine nærmeste venner, for å si det sånn. Men artsvern er så viktig for meg at konklusjonen ble som den er blitt.

Dyrenes status
For Steinar Lems hovedanliggende i «Det lille livet» er knappest EU-saken. Lem ønsker å sette fingeren på et av de mest følsomme temaene i det moderne Norge. Artsvern er den gjennomgående tråden - og ulvesaken står selvsagt sentralt.

- I dag står vi overfor tre fundamentale problemer: Klimaforandringer, den forferdelig skjeve fordelingen mellom fattige og rike land og artsvern. De to første kan vi gjøre noe med, mens når det gjelder artsvern har det allerede skjedd uopprettelige skader. Og det er trist at dette perspektivet er mer eller mindre borte i norsk politikk.

- Hva skyldes det?

- Det har noe med dyrenes status å gjøre. Venstresida har en påtakelig tendens til å se på kjæledyr som noe borgerlige greier som småjenter eller høyrefruer over 65 er opptatt av. Venstresida har masse innlevelse med de svakeste i samfunnet, men dyrevern er ikke en del av den omsorgen. Venstresida har ikke klart å åpne dette feltet, sier Lem, som ikke er redd for å ta ord som artsfascisme i sin munn.

- At SV ikke vil legge ned veto mot Senterpartiet i ulvespørsmålet, sier sitt om hva man regner som viktig her i verden. Jeg vil ikke sidestille dyr med mennesker, men jeg mener artssjåvinismen begrenser oss som mennesker.

Ulven som symbol
- Du viser til avisa Nationen, hvor ulvedebatten er langt mer omtalt enn frihandel og til og med EU-spørsmålet?

- Ulven blir jo nærmest sett på som den største trusselen for folk i bygdene. Med en gang Nationen skriver om ulv - noe den gjør ofte - strømmer det på med leserinnlegg. Ulven er nærmest blitt et symbol på alt som er ille i distrikts-Norge. Men ulven bestemmer knapt norsk næringspolitikk, sier Lem ironisk.

- Men forstår du ikke at folk er engstelige? Jeg hadde ikke likt å ha ulver luskende i nabolaget mitt?

- Jo! Men biler, hester, hunder og veps er langt farligere, uten å vekke angst. Det handler om innlevelse og respekt for naturen. Veldig mange mennesker på landsbygda har et nært forhold til hunder, som egentlig er framavlede ulver. Hvorfor kan man ikke behanlde «urhunden» med samme respekt? Hysteriet i ulvesaken er svært uforståelig.

- Mange hevder at ulven ikke har et naturlig habitat i Norge?

- Det er en lang debatt med mange underlige påstander. Jeg mener det er hevet over tvil om at det har vært ulv i Norge i svært lang tid. Men hvis Norge har «rett til» å utrydde dyr som ikke «hører hjemme» her, så må man samtidig akseptere at andre land gjør det samme. Jeg tviler vel på at ulvemotstanderne vil godta det.

Lystmord
Vi er i ferd med å gå inn i jakttida. Tusenvis av norske menn har vandret hvileløst rundt i månedsvis i påvente av årets høydepunkt. Lem mener jaktgrenser opp mot lystmord.

- Vi mennesker har nok fortsatt noen primitive instinkter i oss, og jeg kan til en viss grad forstå gleden og spenningen ved det å jakte. Men hvis jakt ikke blir begrunnet med matauk, minner det mye om lystmord.

- Du er ikke redd for å erte på deg bygde-Norge?

- Jeg vil ikke trekke opp noen by-bygd-konflikt. Snarere tvert i mot: jeg føler dyp tilhørighet med de norske bygdeverdiene og -tradisjonene. Men det er synd at rovdyr«problemer» og jakt er blitt viktige symboler for bygda, og det til tross for at flertallet på bygdene er for et artsmangfold. Hadde ulvemotstanderne i bygde-Norge klart å kanalisere den energien de legger for dagen i andre spørsmål enn nettopp ulven, hadde bygda i dag vært det mest vitale stedet i Norge, smiler Steinar Lem.