– Klassekampen! En avis med det navnet er utenkelig i Danmark, utenkelig, sier Laugesen når vi snakker om den politiske situasjonen i Danmark.Han er en av en rekke lyrikere som har deltatt på Oslo Poesifestival, som gikk av stabelen i helgen for første gang på mange år. Sammen med Kjartan Fløgstad var Laugesen invitert for å snakke om «å sprenge den strenge modernismen». For Laugesens diktervirke i Danmark oppsummeres som oftest som beat. Som ung leste han den amerikanske beat-forfatteren Jack Kerouac, og da var det gjort:– Det svarte til noe som foregikk i hodet mitt som jeg ikke hadde språk for. Det dreier seg blant annet om å ta opp populærkulturelle fenomener inn i de såkalt finere selskaper. Man skriver seg inn i språket, man har ett eller annet man vil finne i språket. Og man aksepterer alt man kommer forbi, fra alle mulige steder. Derfor finner leseren dikt som er brokete av forskjellige referanser, til både «pomfritter og en bajer», «Hot popcorn!» eller betraktninger om forfatteren Arthur Rimbaud, som helt tilbake i 1873 skrev om delirium og sorg som ustanselig fornyer seg. Samtidig kan Laugesen også klage over en bussjåfør som kjørte buss nummer seks den 11. juni 1975 klokken 11.09: «Bussen passerede os, da vi kom om hjørnet og vi løb efter den. Da vi var 2 meter fra bagdøren, klappede chaufføren den i og kørte ca. 10 meter frem, HVOR HAN HOLDT FOR RØDT LYS.»– Noen kritikere anser mine diktsamlinger for å være usammenhengende. Men en tekst kan begynne på ett vis, og så utvikle seg via øyeblikkelige innskudd, slår Laugesen fast. EntertainerneLaugesen var i sin tid med i de nå smått sagnomsuste Situasjonistisk Internasjonale. Med stor vekt på teoretisk analyse og et revolusjonært mål, ville gruppen ikke lage kunst, men destabilisere samfunnet. De ble til en «politisk-teoretisk bevegelse» som Laugesen selv kaller det. I en hektisk periode ble gruppen preget av en lang rekke ekskluderinger, og det rammet også unge Laugesen. – Men du er fremdeles opptatt av situasjonistene, og skriver på en bok om dem?– Ja, situasjonistene har hatt stor betydning for meg. Det er situasjonistenes verdensanskuelse Laugesen trekker fram for oss, med franskmannen og situasjonisten Guy Debords ord:– Situasjonistene så for seg et samfunn som var society of the spectacle, et «skuespillsamfunn», eller egentlig entertainment-samfunn. Her blir kunsten henvist til underholdning eller noe som kan omsettes lynhurtig på et marked. Situasjonistene arbeidet med å snu, detournere den utvikling som har skjedd. Men du vet, vi lever i society of the spectacle i dag, prosjektet til situasjonistene lyktes ikke, sier Laugesen. Pessimismen stikker likevel ikke dypt: – Jeg mener det er viktig å ha et språk som kan være kvalitativt annerledes enn det språket man vil kritisere. På scenenSkuespill- eller entertainmentsamfunnet satte også sitt preg på Laugesens venn og forfatterkollega, avdøde Dan Turéll. De ga ut «Dobbeltskrift» sammen, og Laugesen har stått for utvalget i hans «Udvalgte digte». – Vi ville utvikle en måte å skrive på som ikke kunne oppfanges og lukkes inne, men som kunne fungere i folks hoder. Så ble Turélls virke preget av at han fremstod som rollen og mediefiguren Onkel Danny, med svartmalte negler og scwung. Laugesen mener det var en strategi for nettopp å hanskes med samfunnet situasjonistene beskrev. Han forsøkte å bruke entertainmentsamfunnets oppvurdering av underholdning til å få sagt noe, mener Laugesen. Det hadde sin pris.– Han ble meget populær og upopulær samtidig. Han fikk de mest forferdelige telefonopprigninger, men kunne samtidig ikke gå ned gaten uten at noen kom og klapset han på skulderen. Jeg opptrådte med Dan, jeg tror det var året før han døde, i lyrikkteltet i Roskilde. Det pisregnede, vi stod i mudderet, og Dan kom i sitt hvite jakkesett og leste nye dikt. Men det ble simpelthen feid vekk, publikum ville høre det de allerede kjente. Det var han ked af, men det var ingen vei tilbake. Selv går Laugesen fremdeles på scenen, de siste ti årene har hans samarbeid med musikere blitt tettere. Med rock eller jazz snekres Laugesens dikt sammen på ny – det er ikke alltid nyskrevne ting Laugesen framfører:– Jeg bygger tekstene ofte fra det jeg har gitt ut tidligere, jeg henter tre linjer her, fem linjer der. Det er som en tverrlesning av mine egne bøker. Det er meget sjov, sier han om samarbeidet. – Men du bedriver ikke bare jazz og beat, i dine dikt refererer du like gjerne til Shakespeare, greske tragedier og Baudelaire. Du har fått deg din egen kanon?– Ja. Det kommer med årene. Du leser og skriver deg fram til en kanon som du selv har funnet, din egen historie, sier Laugesen.DialektdiktereFor Laugesen gjendikter også: Shakespeare, Artaud, og har også skrevet en operatekst. Sjangerne og prosjektene kan også se sprikende ut, men det hele er poesi, forsikrer han. – Og du er i gang med en oversettelse av James Joyces «Finnegans Wake», et prosjekt du selv har kalt idiotisk?– Ja, Finnegans Wake er skrevet i sitt helt eget språk, og er egentlig uoversettelig. Det er en drømmebok, skrevet i det språk man har når man drømmer. Så jeg kan egentlig ikke oversette den, men jeg kan forsøke å få språket til å gjøre det samme. For Laugesen har stor tro på at litteraturen kan føre til en bevissthetsendring hos leseren. Og han vier ikke bare hele dikt til sin elskede hund: «den varme sorte snude / i den hvide kolde sne», han vil også registrere og kommentere politiske og sosiale tilstander.– Fra og med 1980 har vi sett en tilbaketrekning hvor man ikke skriver om disse tingene. Dette er nå i ferd med å snu. Jeg forsøker å skrive utenom den standardiserte politiske diskursen, sier han, og blar opp i «Divanord», sin siste diktsamling, hvor han har forfattet et farvel til den sterkt tradisjonelle forestillingen om arbeideren og første mai. – Vi har ikke i dag noen arbeiderklasse som kan gjennomføre et samfunnsrelevant prosjekt. Vi ser en voldsom klassedeling nå, men den er ny, og vi ser også dem som blir helt skubbet ut av samfunnet, og blir utstøtt. Man skal ha et språk å tale om dette med, og da kan poesien være til stor hjelp, sier Laugesen. Poesifestivalens skandinaviske orientering applauderes av Laugesen.– Jeg mener dette i høy grad er én tradisjon. Den skandinaviske litteraturen burde blitt betraktet som litteratur på forskjellige dialekter. Peter Laugesen:  Dansk poet, født 1942   Utdannet typograf, og debuterte i 1967 med diktsamlingen «Landskab» som han selv ga ut.  Medlem av Det danske Akademi fra 1997.  Laugesen er uvanlig produktiv i sitt forfatterskap: Han har i gjennomsnitt utgitt 1,5 bøker i året.  Fikk Kritikerprisen for diktsamlingen «Forstad til alt».  Arbeider med tekst og musikk, med blant annet bandet «Singvogel».  Oversetter James Joyces «Finnegans Wake».  Laugesen-interesserte kan kaste seg over det omfattende forfatterskapet ved å for eksempel lese «Hamr & Hak»(1977), den mer stramt skrevne og Nordisk Råd-nominerte «Pjaltetider» (1997) eller dens motstykke «Retro» (1984), og «Når engle bøvser jazz» (1998) eller hans seneste bok «Divanord» (2004).@sitat:«Den skandinaviske litteraturen burde blitt betraktet som litteratur på forskjellige dialekter» Peter Laugesen, poet@

– Klassekampen! En avis med det navnet er utenkelig i Danmark, utenkelig, sier Laugesen når vi snakker om den politiske situasjonen i Danmark.Han er en av en rekke lyrikere som har deltatt på Oslo Poesifestival, som gikk av stabelen i helgen for første gang på mange år. Sammen med Kjartan Fløgstad var Laugesen invitert for å snakke om «å sprenge den strenge modernismen». For Laugesens diktervirke i Danmark oppsummeres som oftest som beat. Som ung leste han den amerikanske beat-forfatteren Jack Kerouac, og da var det gjort:– Det svarte til noe som foregikk i hodet mitt som jeg ikke hadde språk for. Det dreier seg blant annet om å ta opp populærkulturelle fenomener inn i de såkalt finere selskaper. Man skriver seg inn i språket, man har ett eller annet man vil finne i språket. Og man aksepterer alt man kommer forbi, fra alle mulige steder. Derfor finner leseren dikt som er brokete av forskjellige referanser, til både «pomfritter og en bajer», «Hot popcorn!» eller betraktninger om forfatteren Arthur Rimbaud, som helt tilbake i 1873 skrev om delirium og sorg som ustanselig fornyer seg. Samtidig kan Laugesen også klage over en bussjåfør som kjørte buss nummer seks den 11. juni 1975 klokken 11.09: «Bussen passerede os, da vi kom om hjørnet og vi løb efter den. Da vi var 2 meter fra bagdøren, klappede chaufføren den i og kørte ca. 10 meter frem, HVOR HAN HOLDT FOR RØDT LYS.»– Noen kritikere anser mine diktsamlinger for å være usammenhengende. Men en tekst kan begynne på ett vis, og så utvikle seg via øyeblikkelige innskudd, slår Laugesen fast. EntertainerneLaugesen var i sin tid med i de nå smått sagnomsuste Situasjonistisk Internasjonale. Med stor vekt på teoretisk analyse og et revolusjonært mål, ville gruppen ikke lage kunst, men destabilisere samfunnet. De ble til en «politisk-teoretisk bevegelse» som Laugesen selv kaller det. I en hektisk periode ble gruppen preget av en lang rekke ekskluderinger, og det rammet også unge Laugesen. – Men du er fremdeles opptatt av situasjonistene, og skriver på en bok om dem?– Ja, situasjonistene har hatt stor betydning for meg. Det er situasjonistenes verdensanskuelse Laugesen trekker fram for oss, med franskmannen og situasjonisten Guy Debords ord:– Situasjonistene så for seg et samfunn som var society of the spectacle, et «skuespillsamfunn», eller egentlig entertainment-samfunn. Her blir kunsten henvist til underholdning eller noe som kan omsettes lynhurtig på et marked. Situasjonistene arbeidet med å snu, detournere den utvikling som har skjedd. Men du vet, vi lever i society of the spectacle i dag, prosjektet til situasjonistene lyktes ikke, sier Laugesen. Pessimismen stikker likevel ikke dypt: – Jeg mener det er viktig å ha et språk som kan være kvalitativt annerledes enn det språket man vil kritisere. På scenenSkuespill- eller entertainmentsamfunnet satte også sitt preg på Laugesens venn og forfatterkollega, avdøde Dan Turéll. De ga ut «Dobbeltskrift» sammen, og Laugesen har stått for utvalget i hans «Udvalgte digte». – Vi ville utvikle en måte å skrive på som ikke kunne oppfanges og lukkes inne, men som kunne fungere i folks hoder. Så ble Turélls virke preget av at han fremstod som rollen og mediefiguren Onkel Danny, med svartmalte negler og scwung. Laugesen mener det var en strategi for nettopp å hanskes med samfunnet situasjonistene beskrev. Han forsøkte å bruke entertainmentsamfunnets oppvurdering av underholdning til å få sagt noe, mener Laugesen. Det hadde sin pris.– Han ble meget populær og upopulær samtidig. Han fikk de mest forferdelige telefonopprigninger, men kunne samtidig ikke gå ned gaten uten at noen kom og klapset han på skulderen. Jeg opptrådte med Dan, jeg tror det var året før han døde, i lyrikkteltet i Roskilde. Det pisregnede, vi stod i mudderet, og Dan kom i sitt hvite jakkesett og leste nye dikt. Men det ble simpelthen feid vekk, publikum ville høre det de allerede kjente. Det var han ked af, men det var ingen vei tilbake. Selv går Laugesen fremdeles på scenen, de siste ti årene har hans samarbeid med musikere blitt tettere. Med rock eller jazz snekres Laugesens dikt sammen på ny – det er ikke alltid nyskrevne ting Laugesen framfører:– Jeg bygger tekstene ofte fra det jeg har gitt ut tidligere, jeg henter tre linjer her, fem linjer der. Det er som en tverrlesning av mine egne bøker. Det er meget sjov, sier han om samarbeidet. – Men du bedriver ikke bare jazz og beat, i dine dikt refererer du like gjerne til Shakespeare, greske tragedier og Baudelaire. Du har fått deg din egen kanon?– Ja. Det kommer med årene. Du leser og skriver deg fram til en kanon som du selv har funnet, din egen historie, sier Laugesen. DialektdiktereFor Laugesen gjendikter også: Shakespeare, Artaud, og har også skrevet en operatekst. Sjangerne og prosjektene kan også se sprikende ut, men det hele er poesi, forsikrer han. – Og du er i gang med en oversettelse av James Joyces «Finnegans Wake», et prosjekt du selv har kalt idiotisk?– Ja, Finnegans Wake er skrevet i sitt helt eget språk, og er egentlig uoversettelig. Det er en drømmebok, skrevet i det språk man har når man drømmer. Så jeg kan egentlig ikke oversette den, men jeg kan forsøke å få språket til å gjøre det samme. For Laugesen har stor tro på at litteraturen kan føre til en bevissthetsendring hos leseren. Og han vier ikke bare hele dikt til sin elskede hund: «den varme sorte snude / i den hvide kolde sne», han vil også registrere og kommentere politiske og sosiale tilstander.– Fra og med 1980 har vi sett en tilbaketrekning hvor man ikke skriver om disse tingene. Dette er nå i ferd med å snu. Jeg forsøker å skrive utenom den standardiserte politiske diskursen, sier han, og blar opp i «Divanord», sin siste diktsamling, hvor han har forfattet et farvel til den sterkt tradisjonelle forestillingen om arbeideren og første mai. – Vi har ikke i dag noen arbeiderklasse som kan gjennomføre et samfunnsrelevant prosjekt. Vi ser en voldsom klassedeling nå, men den er ny, og vi ser også dem som blir helt skubbet ut av samfunnet, og blir utstøtt. Man skal ha et språk å tale om dette med, og da kan poesien være til stor hjelp, sier Laugesen. Poesifestivalens skandinaviske orientering applauderes av Laugesen.– Jeg mener dette i høy grad er én tradisjon. Den skandinaviske litteraturen burde blitt betraktet som litteratur på forskjellige dialekter. Peter Laugesen:  Dansk poet, født 1942   Utdannet typograf, og debuterte i 1967 med diktsamlingen «Landskab» som han selv ga ut.  Medlem av Det danske Akademi fra 1997.  Laugesen er uvanlig produktiv i sitt forfatterskap: Han har i gjennomsnitt utgitt 1,5 bøker i året.  Fikk Kritikerprisen for diktsamlingen «Forstad til alt».  Arbeider med tekst og musikk, med blant annet bandet «Singvogel».  Oversetter James Joyces «Finnegans Wake».  Laugesen-interesserte kan kaste seg over det omfattende forfatterskapet ved å for eksempel lese «Hamr & Hak»(1977), den mer stramt skrevne og Nordisk Råd-nominerte «Pjaltetider» (1997) eller dens motstykke «Retro» (1984), og «Når engle bøvser jazz» (1998) eller hans seneste bok «Divanord» (2004).@sitat:«Den skandinaviske litteraturen burde blitt betraktet som litteratur på forskjellige dialekter» Peter Laugesen, poet@