Da forfatter Axel Jensen døde, arrangerte litteraturstudentene på Universitetet i Oslo et lite minnebord: Et avisutklipp av Jensen ble flankert av telys, og slik behørig markert. Nå er Jensens poesifestival gjenoppstått, i det minste i navnet: Forfatteren arrangerte Oslo Poesifestival i 1985 og 1986, og i år har hovedstaden igjen fått sin poesifest. Dagens program byr på mange internasjonale og særlig skandinaviske navn, men også engelskspråklige gjester. Klassekampen møter den amerikanske poeten og tidsskriftredaktøren Juliana Spahr for å snakke om lyrikk og verdensnyhetene. For i hennes siste bok, «This connection of everyone with lungs», har hun skrevet ett dikt om 11. September, og ett hvor spesielt Irak spiller en sentral rolle.– Jeg fulgte med på de internasjonale nyhetene, og var spesielt interessert i troppenes bevegelser, og forsøkte å registrere det så nøyaktig som mulig. Men jeg har ikke gjort research, det er nyhetsoverskriftene jeg har tatt utgangspunkt i, så det finnes også kjendiser i min diktsamling, sier Spahr.Den danske poeten Inger Christensen er Spahrs inspirasjonskilde, fra 1980-tallsdiktsamlingen «Alfabet», hvor Christensen konstaterer at både aprikostrærne og atombomben finnes. Slik går også Spahr til verks, og registrerer fra Hawaii at både popikonet J-Lo og ekspolosjoner i Gaza som skaper nyhetsoverskrifter. Men som kritiker Susanne Christensen har bemerket, er det ikke bare tingenes og fenomenenes eksistens Spahr er opptatt av, men hva vi snakker om – og hva vi ikke snakker om. – Hawaii er den største militærbasen i USA. Det er et så vakkert sted, og du er så trygg i din hverdag og well-fed at det er lett å ignorere det andre som skjer i verden.– Er det de velføddes selvforakt? Er det element av skyld i dine dikt?– Skyld interesserer meg, men det kan avpolitisere ting, og et standpunkt kan avfeies ved at man sier at det hele springer ut av et skyldkompleks. Men spørsmålet er hva du er delaktig i, sier Spahr.Politisk intimitetSpahr viderefører dels den amerikanske Language-poesiens tradisjoner, som var en språk-kritisk bevegelse fra 1970-tallet. Men hennes siste diktsamling er lyrisk i en ganske klassisk forstand, sier Spahr, og det er et forsøk på å finne en politisk strategi:– Den lyriske ideen er veldig emosjonell, som når en poet skriver «jeg elsker deg» til noen, og vi som lesere «overhører» det. Det er faktisk ment å aktivisere den elskede. Så jeg ville stille spørsmål om hvilke følelser vi trenger rundt politikken? En politisk intimitet, hvordan ser den ut?Hos Spahr befinner denne politiske intimiteten seg blant annet i et minste felles multiplum. I likhet med feminister, som gjerne ønsker å finne et felles standpunkt de ulike feministiske retningene kan enes om, hyller nærmest Spahr det menneskene deler. I diktet som har fått tittelen «Poem written after September 11, 2001» er det minste felles multiplum ubestridelig: Alle puster, det er en forbindelse mellom alle som har lunger – og vi puster inn og ut karbondioksid, støv, oksygen – og partikler fra pulverisert glass og betong fra de to tårnene. Mot mannsbastionSpahr redigerer også tidsskriftet Chain, sammen med Jenna Osman. Dette sprang ut av et mannsdominert lyrikkmiljø: – Vi hadde studert i Buffalo, som er kjent for sin eksperimentelle poesi, men det er kjent for sine mannlige eksperimentelle poeter. Det hele føltes som 1950-tallet. Derfor ville vi snakke med og knytte kontakter med andre kvinnelige poeter, og vi startet en kjede, en chain, som i kjedebrev: En kvinnelig poet skrev et dikt og sendte det videre til en poet hun valgte ut. Målet vårt var å skape et miljø, men oppdaget at vi allerede kjente til de fleste poetene som ble bedt om å bidra. Men vi prøver fremdeles å utvide feltet, også ved å ha et internasjonalt perspektiv, sier Spahr.Hun er i Norge både for å lese dikt, men også for å forelese for festivalpublikummet om Gertrude Stein. – Hvorfor Stein?– Hun er ganske enkelt den mest radikale kvinnelige modernisten, som konstant angrep konvensjoner og ikke inngikk noen kompromisser, fastslår Spahr.De som ikke befinner seg i Oslo, får pent krysse av 13. oktober i sin kalender, da nok en poesifestival går av stabelen, denne gangen Audiatur, i Bergen.Les også Klassekampens intervju med den danske beat-poeten Peter Laugesen på mandag.

Da forfatter Axel Jensen døde, arrangerte litteraturstudentene på Universitetet i Oslo et lite minnebord: Et avisutklipp av Jensen ble flankert av telys, og slik behørig markert. Nå er Jensens poesifestival gjenoppstått, i det minste i navnet: Forfatteren arrangerte Oslo Poesifestival i 1985 og 1986, og i år har hovedstaden igjen fått sin poesifest. Dagens program byr på mange internasjonale og særlig skandinaviske navn, men også engelskspråklige gjester. Klassekampen møter den amerikanske poeten og tidsskriftredaktøren Juliana Spahr for å snakke om lyrikk og verdensnyhetene. For i hennes siste bok, «This connection of everyone with lungs», har hun skrevet ett dikt om 11. September, og ett hvor spesielt Irak spiller en sentral rolle.– Jeg fulgte med på de internasjonale nyhetene, og var spesielt interessert i troppenes bevegelser, og forsøkte å registrere det så nøyaktig som mulig. Men jeg har ikke gjort research, det er nyhetsoverskriftene jeg har tatt utgangspunkt i, så det finnes også kjendiser i min diktsamling, sier Spahr.Den danske poeten Inger Christensen er Spahrs inspirasjonskilde, fra 1980-tallsdiktsamlingen «Alfabet», hvor Christensen konstaterer at både aprikostrærne og atombomben finnes. Slik går også Spahr til verks, og registrerer fra Hawaii at både popikonet J-Lo og ekspolosjoner i Gaza som skaper nyhetsoverskrifter. Men som kritiker Susanne Christensen har bemerket, er det ikke bare tingenes og fenomenenes eksistens Spahr er opptatt av, men hva vi snakker om – og hva vi ikke snakker om. – Hawaii er den største militærbasen i USA. Det er et så vakkert sted, og du er så trygg i din hverdag og well-fed at det er lett å ignorere det andre som skjer i verden. – Er det de velføddes selvforakt? Er det element av skyld i dine dikt?– Skyld interesserer meg, men det kan avpolitisere ting, og et standpunkt kan avfeies ved at man sier at det hele springer ut av et skyldkompleks. Men spørsmålet er hva du er delaktig i, sier Spahr. Politisk intimitetSpahr viderefører dels den amerikanske Language-poesiens tradisjoner, som var en språk-kritisk bevegelse fra 1970-tallet. Men hennes siste diktsamling er lyrisk i en ganske klassisk forstand, sier Spahr, og det er et forsøk på å finne en politisk strategi:– Den lyriske ideen er veldig emosjonell, som når en poet skriver «jeg elsker deg» til noen, og vi som lesere «overhører» det. Det er faktisk ment å aktivisere den elskede. Så jeg ville stille spørsmål om hvilke følelser vi trenger rundt politikken? En politisk intimitet, hvordan ser den ut?Hos Spahr befinner denne politiske intimiteten seg blant annet i et minste felles multiplum. I likhet med feminister, som gjerne ønsker å finne et felles standpunkt de ulike feministiske retningene kan enes om, hyller nærmest Spahr det menneskene deler. I diktet som har fått tittelen «Poem written after September 11, 2001» er det minste felles multiplum ubestridelig: Alle puster, det er en forbindelse mellom alle som har lunger – og vi puster inn og ut karbondioksid, støv, oksygen – og partikler fra pulverisert glass og betong fra de to tårnene. Mot mannsbastionSpahr redigerer også tidsskriftet Chain, sammen med Jenna Osman. Dette sprang ut av et mannsdominert lyrikkmiljø: – Vi hadde studert i Buffalo, som er kjent for sin eksperimentelle poesi, men det er kjent for sine mannlige eksperimentelle poeter. Det hele føltes som 1950-tallet. Derfor ville vi snakke med og knytte kontakter med andre kvinnelige poeter, og vi startet en kjede, en chain, som i kjedebrev: En kvinnelig poet skrev et dikt og sendte det videre til en poet hun valgte ut. Målet vårt var å skape et miljø, men oppdaget at vi allerede kjente til de fleste poetene som ble bedt om å bidra. Men vi prøver fremdeles å utvide feltet, også ved å ha et internasjonalt perspektiv, sier Spahr.Hun er i Norge både for å lese dikt, men også for å forelese for festivalpublikummet om Gertrude Stein. – Hvorfor Stein?– Hun er ganske enkelt den mest radikale kvinnelige modernisten, som konstant angrep konvensjoner og ikke inngikk noen kompromisser, fastslår Spahr.De som ikke befinner seg i Oslo, får pent krysse av 13. oktober i sin kalender, da nok en poesifestival går av stabelen, denne gangen Audiatur, i Bergen. Les også Klassekampens intervju med den danske beat-poeten Peter Laugesen på mandag.