Nå om dagen bringes det inn så mange lik at de menneskelige levningene stables i høyden. Uidentifiserte kropper må begraves innen få dager på grunn av plassmangelen. Men myndighetene i Bagdad er så overveldet av drepte mennesker at de ikke lenger klarer å stille nok kjøretøyer eller personell for åfrakte likene til de lokale gravlundene.Juli var den blodigste måneden i Bagdads moderne historie. Totalt ble 1100 døde mennesker bragt inn til likhuset, de fleste er henrettet; sprettet opp, knivstukket, ihjelslått eller torturert til døde. Men antallet holdes hemmelig.SkammeligDet er ikke meningen at vi skal få vite at dødstallene i den irakiske hovedstaden forrige måned bare var 700 lavere enn de samlede amerikanske tapene i Irak siden april 2003. Av de drepte var 963 menn, mange med bakbundne hender, gjentapede øyne og kuler i hodet, og 137 kvinner.Statistikken er like skammelig som den er grufull. For dette er de kvinner og menn som vi liksom kom for å «frigjøre» – og dette er de kvinner og menn vi rett og slett ikke bryr oss om.Tallene fra august måned kan vi selvsagt ennå ikke fastslå. Men forrige søndag tok likhuset imot likene av 36 menn og kvinner, alle ofre for vold. Mandag morgen klokka åtte hadde de tatt imot levningene av ytterligere ni mennesker. I tolvtida samme dag hadde tallet steget til 25. «Jeg betrakter dette som en rolig dag,» sa en av likhusets medarbeidere stille til meg da vi sto ved likstablene. På bare 36 timer, fra daggry søndag til mandag middag, hadde 62 sivile Bagdad-boere blitt drept. Ingen vestlige representanter, ingen irakisk statsråd, ingen offentlig tjenestemann, ingen pressemelding fra myndighetene, ingen aviser nevnte disse grusomme tallene med ett ord. Iraks døde er skrevet ut av historien, slik de har vært det helt siden starten på vår illegale okkupasjon. De eksisterer simpelthen ikke.SadismeIngen har avdekket det faktum at det i juli 2003, tre måneder etter invasjonen, ble brakt inn 700 døde til likhuset i Bagdad. I juli 2004 hadde tallet steget til rundt 800. Likhusets tall viser at det i juni i år var 879 drepte, 764 menn og 115 kvinner. Blant mennene hadde 480 blitt drept med skytevåpen, tallet for kvinnene var 25. Mellom 10 og 20 prosent av de drepte blir aldri identifisert. Siden januar i år har myndighetene måttet begrave 500 lik, uidentifiserte og uten at noen har gjort krav på dem. I mange tilfeller er levningene ødelagt av eksplosjoner – muligens etter selvmordsangrep – eller vansiret av drapsmennene med overlegg.De ansatte på likhuset er forferdet over graden av sadisme som de døde menneskene har blitt utsatt for. «Det er mange som åpenbart har blitt torturert, for det meste menn,» forteller en av de ansatte meg. «De har grusomme brennmerker på hendene, på føttene og andre steder på kroppen. Mange av dem har blitt bakbundet med håndjern og fått tape over øynene. Så har de blitt skutt i hodet – i bakhodet, i ansiktet, i øynene. Dette dreier seg om henrettelser.»DødsskvadronerMens Saddams regime tok livet av sine motstandere ved offisielle henrettelser, er den lovløsheten som nå råder i Bagdad, Mosul, Basra og andre byer uten sidestykke i historien. «Juli-tallene er de høyeste som noen gang er registrert i historien til Bagdads medisinske institutt,» forteller en av de overordnede ved instituttet. Det er åpenbart, både ut fra statistikken og ut fra bevisene som de råtnende likene i Bagdads 50 graders varme utgjør, at dødsskvadroner herjer i gatene. Dette foregår i en by som skulle være under kontroll av de amerikanske styrkene og av den amerikanskstøttede valgte regjeringen til Ibrahim al-Jaafari. Aldri før i nyere tid har den slags lovløshet blitt sluppet løs på byens sivile. Likevel viser verken vestlige eller irakiske myndigheter noen interesse for å avdekke detaljene. Forhandlingene om den nye irakiske grunnloven, eller den manglende evnen til å få den ferdig, tar mesteparten av tida til vestlige diplomater og journalister. De døde, ser det ut til, teller ikke.Det burde de. De fleste av dem er mellom 15 og 44 år, Iraks ungdom, og hvis man ekstrapolerer tallet på 1100 døde i Bagdad må man anta at det samlede tallet for hele Irak minst er på 3000 mennesker bare i juli. Kanskje er tallet nærmere 4000. På ett år må tallet altså være minst 36.000 døde, et antall som setter det påstått kontroversielle tallet på 100.000 døde irakere siden invasjonen i et mer realistisk lys.Må ha frivilligeDet er umulig å skille mellom årsakene til disse mange tusen voldsomme dødsfallene. Noen kvinner og menn har blitt skutt ved amerikanske kontrollposter, andre er uten tvil myrdet av opprørere og tyver. Noen få, som står oppført som drept ved stump vold, kan ha blitt drept i bilulykker. Enkelte av kvinnene er trolig utsatt for æresdrap begått av mannlige slektninger som har mistenkt kvinnene for å ha hatt ulovlige forbindelser med feil mann. Ytterligere andre kan være drept som «kollaboratører», eller slaktet av regjeringssympatiserende drapsmenn på grunn av mistanke om at de støttet opprørerne. Legene på Bagdads medisinske senter har blitt instruert om at døde mennesker som bringes til likhuset av amerikanske styrker ikke skal obduseres (med den snodige begrunnelse at amerikanerne allerede skal ha foretatt obduksjon).Det dør nå så mange sivile i Bagdad at likhuset har måttet støtte seg til frivillige fra den hellige byen Najaf, for å få transportert uidentifiserte døde sjiamuslimer til byens store sentrale gravlund, slik at de kan begraves. Gravplassene er donert av religiøse institusjoner. «I noen av kroppene finner vi amerikanske kuler,» forteller en av de ansatte på likhuset. «Men det kan dreie seg om amerikanske kuler som er avfyrt av irakere. Vi vet ikke hvem som dreper hvem – det er ikke vår jobb å finne det ut, men sivile dreper hverandre. Her om dagen fikk vi inn et lik, og de pårørende fortalte at han var drept fordi han hadde vært baathist under det forrige regimet. Så fortalte de at broren hans var blitt drept tre eller fire uker tidligere, fordi han var medlem av det religiøse Shia Dawa-partiet, som var fiender av Saddam. Dette er den sanne historien – drapene på mennesker. Jeg ønsker ikke å dø under en ny grunnlov. Jeg ønsker meg sikkerhet.»Ingen statistikkEtt av problemene med å få oversikt over de daglige dødstallene i Bagdad er at den offisielle statsradiokanalen ofte unnlater å rapportere om eksplosjoner som kan høres rundt om i byen. På mandag, for eksempel, fikk vi ingen offisiell forklaring på årsaken til det fjerne smellet fra en bombe i Karada-distriktet. Senere ble det avdekket at en selvmordsbomber hadde gått inn i en populær kafé, restaurant Emir, og sprengt seg selv i to. To politimenn, som brukte å spise der, ble drept, og 81 andre mennesker ble skadet. En annen eksplosjon, som offisielt ble sagt å skyldes en granat, viste seg å skyldes en mine som ble sprengt under en haug vannmeloner da en amerikansk patrulje passerte. En sivilist ble drept i angrepet.Det finnes altså ingen offisielle statistikker over disse drapene. Verken regjeringen eller okkupasjonsmaktene, og selvsagt ikke vestlig presse, har oversikt over dem. Som likene på Bagdads likhus, har byens døde aldri eksistert.

Nå om dagen bringes det inn så mange lik at de menneskelige levningene stables i høyden. Uidentifiserte kropper må begraves innen få dager på grunn av plassmangelen. Men myndighetene i Bagdad er så overveldet av drepte mennesker at de ikke lenger klarer å stille nok kjøretøyer eller personell for åfrakte likene til de lokale gravlundene.Juli var den blodigste måneden i Bagdads moderne historie. Totalt ble 1100 døde mennesker bragt inn til likhuset, de fleste er henrettet; sprettet opp, knivstukket, ihjelslått eller torturert til døde. Men antallet holdes hemmelig. SkammeligDet er ikke meningen at vi skal få vite at dødstallene i den irakiske hovedstaden forrige måned bare var 700 lavere enn de samlede amerikanske tapene i Irak siden april 2003. Av de drepte var 963 menn, mange med bakbundne hender, gjentapede øyne og kuler i hodet, og 137 kvinner.Statistikken er like skammelig som den er grufull. For dette er de kvinner og menn som vi liksom kom for å «frigjøre» – og dette er de kvinner og menn vi rett og slett ikke bryr oss om.Tallene fra august måned kan vi selvsagt ennå ikke fastslå. Men forrige søndag tok likhuset imot likene av 36 menn og kvinner, alle ofre for vold. Mandag morgen klokka åtte hadde de tatt imot levningene av ytterligere ni mennesker. I tolvtida samme dag hadde tallet steget til 25. «Jeg betrakter dette som en rolig dag,» sa en av likhusets medarbeidere stille til meg da vi sto ved likstablene. På bare 36 timer, fra daggry søndag til mandag middag, hadde 62 sivile Bagdad-boere blitt drept. Ingen vestlige representanter, ingen irakisk statsråd, ingen offentlig tjenestemann, ingen pressemelding fra myndighetene, ingen aviser nevnte disse grusomme tallene med ett ord. Iraks døde er skrevet ut av historien, slik de har vært det helt siden starten på vår illegale okkupasjon. De eksisterer simpelthen ikke. SadismeIngen har avdekket det faktum at det i juli 2003, tre måneder etter invasjonen, ble brakt inn 700 døde til likhuset i Bagdad. I juli 2004 hadde tallet steget til rundt 800. Likhusets tall viser at det i juni i år var 879 drepte, 764 menn og 115 kvinner. Blant mennene hadde 480 blitt drept med skytevåpen, tallet for kvinnene var 25. Mellom 10 og 20 prosent av de drepte blir aldri identifisert. Siden januar i år har myndighetene måttet begrave 500 lik, uidentifiserte og uten at noen har gjort krav på dem. I mange tilfeller er levningene ødelagt av eksplosjoner – muligens etter selvmordsangrep – eller vansiret av drapsmennene med overlegg.De ansatte på likhuset er forferdet over graden av sadisme som de døde menneskene har blitt utsatt for. «Det er mange som åpenbart har blitt torturert, for det meste menn,» forteller en av de ansatte meg. «De har grusomme brennmerker på hendene, på føttene og andre steder på kroppen. Mange av dem har blitt bakbundet med håndjern og fått tape over øynene. Så har de blitt skutt i hodet – i bakhodet, i ansiktet, i øynene. Dette dreier seg om henrettelser.» DødsskvadronerMens Saddams regime tok livet av sine motstandere ved offisielle henrettelser, er den lovløsheten som nå råder i Bagdad, Mosul, Basra og andre byer uten sidestykke i historien. «Juli-tallene er de høyeste som noen gang er registrert i historien til Bagdads medisinske institutt,» forteller en av de overordnede ved instituttet. Det er åpenbart, både ut fra statistikken og ut fra bevisene som de råtnende likene i Bagdads 50 graders varme utgjør, at dødsskvadroner herjer i gatene. Dette foregår i en by som skulle være under kontroll av de amerikanske styrkene og av den amerikanskstøttede valgte regjeringen til Ibrahim al-Jaafari. Aldri før i nyere tid har den slags lovløshet blitt sluppet løs på byens sivile. Likevel viser verken vestlige eller irakiske myndigheter noen interesse for å avdekke detaljene. Forhandlingene om den nye irakiske grunnloven, eller den manglende evnen til å få den ferdig, tar mesteparten av tida til vestlige diplomater og journalister. De døde, ser det ut til, teller ikke.Det burde de. De fleste av dem er mellom 15 og 44 år, Iraks ungdom, og hvis man ekstrapolerer tallet på 1100 døde i Bagdad må man anta at det samlede tallet for hele Irak minst er på 3000 mennesker bare i juli. Kanskje er tallet nærmere 4000. På ett år må tallet altså være minst 36.000 døde, et antall som setter det påstått kontroversielle tallet på 100.000 døde irakere siden invasjonen i et mer realistisk lys. Må ha frivilligeDet er umulig å skille mellom årsakene til disse mange tusen voldsomme dødsfallene. Noen kvinner og menn har blitt skutt ved amerikanske kontrollposter, andre er uten tvil myrdet av opprørere og tyver. Noen få, som står oppført som drept ved stump vold, kan ha blitt drept i bilulykker. Enkelte av kvinnene er trolig utsatt for æresdrap begått av mannlige slektninger som har mistenkt kvinnene for å ha hatt ulovlige forbindelser med feil mann. Ytterligere andre kan være drept som «kollaboratører», eller slaktet av regjeringssympatiserende drapsmenn på grunn av mistanke om at de støttet opprørerne. Legene på Bagdads medisinske senter har blitt instruert om at døde mennesker som bringes til likhuset av amerikanske styrker ikke skal obduseres (med den snodige begrunnelse at amerikanerne allerede skal ha foretatt obduksjon).Det dør nå så mange sivile i Bagdad at likhuset har måttet støtte seg til frivillige fra den hellige byen Najaf, for å få transportert uidentifiserte døde sjiamuslimer til byens store sentrale gravlund, slik at de kan begraves. Gravplassene er donert av religiøse institusjoner. «I noen av kroppene finner vi amerikanske kuler,» forteller en av de ansatte på likhuset. «Men det kan dreie seg om amerikanske kuler som er avfyrt av irakere. Vi vet ikke hvem som dreper hvem – det er ikke vår jobb å finne det ut, men sivile dreper hverandre. Her om dagen fikk vi inn et lik, og de pårørende fortalte at han var drept fordi han hadde vært baathist under det forrige regimet. Så fortalte de at broren hans var blitt drept tre eller fire uker tidligere, fordi han var medlem av det religiøse Shia Dawa-partiet, som var fiender av Saddam. Dette er den sanne historien – drapene på mennesker. Jeg ønsker ikke å dø under en ny grunnlov. Jeg ønsker meg sikkerhet.» Ingen statistikkEtt av problemene med å få oversikt over de daglige dødstallene i Bagdad er at den offisielle statsradiokanalen ofte unnlater å rapportere om eksplosjoner som kan høres rundt om i byen. På mandag, for eksempel, fikk vi ingen offisiell forklaring på årsaken til det fjerne smellet fra en bombe i Karada-distriktet. Senere ble det avdekket at en selvmordsbomber hadde gått inn i en populær kafé, restaurant Emir, og sprengt seg selv i to. To politimenn, som brukte å spise der, ble drept, og 81 andre mennesker ble skadet. En annen eksplosjon, som offisielt ble sagt å skyldes en granat, viste seg å skyldes en mine som ble sprengt under en haug vannmeloner da en amerikansk patrulje passerte. En sivilist ble drept i angrepet.Det finnes altså ingen offisielle statistikker over disse drapene. Verken regjeringen eller okkupasjonsmaktene, og selvsagt ikke vestlig presse, har oversikt over dem. Som likene på Bagdads likhus, har byens døde aldri eksistert.