I forhold til sin partner eggcellen blir sædcellen nærmest for mikroskopisk å regne. Man har derfor inntil nylig regnet med at den ikke hadde særlig annet å bidra med enn det faderlige DNA-et. Ny forskning viser imidlertid at sædcellen kan ha med seg andre og svært viktige elementer i sin «bagasje». Denne nye kunnskapen kan få viktige både praktiske og teoretiske følger.Den mest påfallende av alle forskjeller mellom kjønnene vises allerede før befruktningen: Mens eggcellene er svært store celler, fulle av «niste» for det nye individet som forhåpentlig skal vokse fram, er sædcellene noen mikroskopiske jyplinger, som man har trodd hadde kun en oppgave i sitt korte liv – å levere en pakke med DNA til egget. Ut over dette var de strippet ned til det aller nødvendigste, slik at de kunne bevege seg raskt og vinne kappløpet fram mot målet – som hurtigløpere med minimal og tettsittende påkledning. Og når målet var nådd og pakken levert, kunne resten av sædcellen bare kasseres.Dette var hva man har trodd inntil nylig. Men nå har flere forskergrupper funnet at sædcellene etter alt å dømme har mer i bagasjen enn farens DNA, og at dette ekstrautstyret muligens spiller en viktig rolle for utviklingen av det nye individet. Dette er helt uventet kunnskap, som kan få stor betydning på flere områder: Ikke bare for behandling av ufruktbarhet, og kunstig befruktning, men også for forståelsen av hvordan sex oppsto, og hvordan nye arter blir til. Den nye kunnskapen kan også gjøre det lettere å klone dyr, og kanskje gjøre det mulig å lage en mannlig p-pille. Det eneste man har regnet med at sædcellene inneholdt, utenom DNA-et fra mannen, var et «maskineri» for å drive dem framover ved hjelp av piskebevegelser. Dette ble besørget av litt mer enn 50 «kraftstasjoner», mitokondrier. Men det viser seg at sædcellene, på tross av sin beskjedne størrelse, også inneholder andre elementer, som RNA («søskenbarnet» til DNA, en mellomstasjon mellom DNA og proteiner) og proteiner. Både RNA-et og proteinet tror mange forskere har viktige oppgaver i utviklingen av embryoet, og sammenlikninger av sædinnholdet til fruktbare og ufruktbare menn ser ut til å styrke denne teorien.Noe som i utgangspunktet skulle tale imot dette, er at man faktisk har greidd å klone fram individer uten hjelp fra sædceller. Men disse forsøkene har alltid vært beheftet med store vanskeligheter, og bare en ganske liten prosent av kloneforsøkene har lyktes, spesielt om vi snakker om pattedyr. Og i hvert fall i noen tilfeller (som sauen Dolly) har det vist seg at de klonede dyrene har fått uforutsette problemer.Noen sædcelleforskere mener problemene med kloning skyldes det manglende bidraget fra sædcellen. David Miller ved University of Leeds forteller til Nature (11/8-05) at noe av det som mangler, kan være biter av såkalt budbringer-DNA som beskytter farens gener. Det kan også være at RNA-et er med å styre hvilke av farens eller morens gener som skal uttrykkes i det nye individet (såkalt imprinting). Sæden kan ifølge Miller inneholde hele 3000 ulike varianter av RNA.Det kan også være at det medbragte proteinet har en viktig funksjon. En studie gjort ved University of Birmingham (Christopher Barratt) viste ulikheter i minst 20 proteiner mellom fruktbare og ufruktbare menn.Men denne forskningen kan også gi svar på en del eldgamle og uoppklarte spørsmål om hvordan befruktningen skjer. Man vet for eksempel ennå ikke hva som skjer på molekylnivået når en sædcelle kommer i kontakt med en eggcelle. Noen forskere mener at det kan være molekyler som sædceller har med seg, som setter i gang de prosessene som lar sædcellen få innpass i egget.Victor Vacquier ved Scripps i California har studert akkurat denne interaksjonen, og funnet at spesielle proteiner er involvert. Disse proteinene endrer seg – evolverer – svært raskt, og Vacquier mener at dette kanskje kan forklare hvordan dyrepopulasjoner som isoleres fra hverandre, etter en stund ikke er i stand til få avkom sammen. De som kjenner litt til evolusjonsbiologi, vil vite at det er nettopp en slik genetisk isolasjon som skaper nye arter. Selve definisjonen på en ny art er jo at den ikke lenger kan få avkom med individer fra den opprinnelige populasjonen.Sædcellen ser med andre ord ut til å ha mer i «bagasjen» sin enn «bare» DNA. Den hittil ukjente bagasjen kan vise seg å spille viktige roller i mange sammenhenger, til og med for det største av alle livets mysterier – evolusjonen.

I forhold til sin partner eggcellen blir sædcellen nærmest for mikroskopisk å regne. Man har derfor inntil nylig regnet med at den ikke hadde særlig annet å bidra med enn det faderlige DNA-et. Ny forskning viser imidlertid at sædcellen kan ha med seg andre og svært viktige elementer i sin «bagasje». Denne nye kunnskapen kan få viktige både praktiske og teoretiske følger.Den mest påfallende av alle forskjeller mellom kjønnene vises allerede før befruktningen: Mens eggcellene er svært store celler, fulle av «niste» for det nye individet som forhåpentlig skal vokse fram, er sædcellene noen mikroskopiske jyplinger, som man har trodd hadde kun en oppgave i sitt korte liv – å levere en pakke med DNA til egget. Ut over dette var de strippet ned til det aller nødvendigste, slik at de kunne bevege seg raskt og vinne kappløpet fram mot målet – som hurtigløpere med minimal og tettsittende påkledning. Og når målet var nådd og pakken levert, kunne resten av sædcellen bare kasseres.Dette var hva man har trodd inntil nylig. Men nå har flere forskergrupper funnet at sædcellene etter alt å dømme har mer i bagasjen enn farens DNA, og at dette ekstrautstyret muligens spiller en viktig rolle for utviklingen av det nye individet. Dette er helt uventet kunnskap, som kan få stor betydning på flere områder: Ikke bare for behandling av ufruktbarhet, og kunstig befruktning, men også for forståelsen av hvordan sex oppsto, og hvordan nye arter blir til. Den nye kunnskapen kan også gjøre det lettere å klone dyr, og kanskje gjøre det mulig å lage en mannlig p-pille. Det eneste man har regnet med at sædcellene inneholdt, utenom DNA-et fra mannen, var et «maskineri» for å drive dem framover ved hjelp av piskebevegelser. Dette ble besørget av litt mer enn 50 «kraftstasjoner», mitokondrier. Men det viser seg at sædcellene, på tross av sin beskjedne størrelse, også inneholder andre elementer, som RNA («søskenbarnet» til DNA, en mellomstasjon mellom DNA og proteiner) og proteiner. Både RNA-et og proteinet tror mange forskere har viktige oppgaver i utviklingen av embryoet, og sammenlikninger av sædinnholdet til fruktbare og ufruktbare menn ser ut til å styrke denne teorien.Noe som i utgangspunktet skulle tale imot dette, er at man faktisk har greidd å klone fram individer uten hjelp fra sædceller. Men disse forsøkene har alltid vært beheftet med store vanskeligheter, og bare en ganske liten prosent av kloneforsøkene har lyktes, spesielt om vi snakker om pattedyr. Og i hvert fall i noen tilfeller (som sauen Dolly) har det vist seg at de klonede dyrene har fått uforutsette problemer.Noen sædcelleforskere mener problemene med kloning skyldes det manglende bidraget fra sædcellen. David Miller ved University of Leeds forteller til Nature (11/8-05) at noe av det som mangler, kan være biter av såkalt budbringer-DNA som beskytter farens gener. Det kan også være at RNA-et er med å styre hvilke av farens eller morens gener som skal uttrykkes i det nye individet (såkalt imprinting). Sæden kan ifølge Miller inneholde hele 3000 ulike varianter av RNA.Det kan også være at det medbragte proteinet har en viktig funksjon. En studie gjort ved University of Birmingham (Christopher Barratt) viste ulikheter i minst 20 proteiner mellom fruktbare og ufruktbare menn.Men denne forskningen kan også gi svar på en del eldgamle og uoppklarte spørsmål om hvordan befruktningen skjer. Man vet for eksempel ennå ikke hva som skjer på molekylnivået når en sædcelle kommer i kontakt med en eggcelle. Noen forskere mener at det kan være molekyler som sædceller har med seg, som setter i gang de prosessene som lar sædcellen få innpass i egget.Victor Vacquier ved Scripps i California har studert akkurat denne interaksjonen, og funnet at spesielle proteiner er involvert. Disse proteinene endrer seg – evolverer – svært raskt, og Vacquier mener at dette kanskje kan forklare hvordan dyrepopulasjoner som isoleres fra hverandre, etter en stund ikke er i stand til få avkom sammen. De som kjenner litt til evolusjonsbiologi, vil vite at det er nettopp en slik genetisk isolasjon som skaper nye arter. Selve definisjonen på en ny art er jo at den ikke lenger kan få avkom med individer fra den opprinnelige populasjonen.Sædcellen ser med andre ord ut til å ha mer i «bagasjen» sin enn «bare» DNA. Den hittil ukjente bagasjen kan vise seg å spille viktige roller i mange sammenhenger, til og med for det største av alle livets mysterier – evolusjonen.