Shopping i Bagdad

Det var den samme elleville korketrekkerlandingen, med det samme libanesiske flyet, som valset ned inn i sandstormen – mens det prøvde å holde seg innenfor to kilometers radius av flyplassen i Bagdad.Kaptein Hussam hadde tre ting i tankene, idet han manøvrerte sitt topropellsfly med 20-passasjerer – fra intet mindre enn «Flyvende teppe Airlines»: Amerikanske helikoptre, ubemannede rekognoseringsfly og innkommende raketter. Derfor fulgte vi som vanlig nøye med på den mørkebrune flystripa etter tegn på den lille rosa flammen som noen overlevende piloter i blant har fått øye på.Bare flaksMen vi braket trygt ned, og en skranglete buss tok oss til terminalen der jeg hilste tolleren «Salaam Aleikum», hvorpå han lystig spurte meg om jeg var muslim. «Britisk», svarte jeg, og det syntes å være bra nok for ham. Han klarte ikke å bryte sikkerhetsreimen rundt bagen, og vinket meg gjennom. Så kom vi til Flyplassveien. I disse dager må vi alle sammen skrive slikt med store bokstaver. Som min irakiske fikser (lokal person som hjelper journalister, red.anm.) så passende sa det: – Det handler egentlig bare om flaks. Noen ganger sklir man trygt over til byen, noen ganger blir man fanget i kryssild, noen ganger – som stakkars Marla, den amerikanske jenta som prøvde å telle falne – er man bare for nære et selvmordsangrep. – Jeg er i live, ropte hun rett før hun døde.– Hæren er en spøkDerfor konsentrerer vi oss hardt på Flyplassveien. Amerikanerne har satt en skvadron med Bradley kampkjøretøy på midtrabatten og plassert irakiske militærenheter på hver side av motorveien. Men de blir likevel fremdeles bombet. – Den irakiske hæren er en spøk, sier en amerikansk dataforhandler i Bagdad til meg.– Det var den irakiske hæren som kidnappet meg like ved Nassiriyah. De prøvde å selge meg til opprørerne for 10.000 dollar, da en av mine ansatte kom ned og fortalte offiseren at jeg var halvt irakisk, brakt til USA som barn, og at jeg tilhørte Dulaimi-klanen – og du kidnapper ikke Dulaimier. Offiseren kunne ikke lese engelsk så han visste ikke det virkelige navnet mitt. Dermed er jeg altså ikke så ivrig etter å stoppe ved irakiske sjekkpunkter. Det er det ingen andre som er heller.Maskert politiVi kjører over Tigris i 45 graders varme, vinket gjennom av en maskert politimann – både politi og opprørere maskerer seg, noe som gjør livet litt slitsomt – og kommer fram til det stygge hotellet der The Independent har kontor. Ekstra mye sikkerhet nå. Flere bevæpnede menn ved portene, med gule skuldermerker – de fleste er kurdere – og en enorm vakt som vil sjekke bagen min. Heller ikke han klarer å kutte sikkerhetsreimen som flyselskapet festet på bagen min, gir opp og vinker meg gjennom. Et reimstykke hindret altså bagasjen min fra å bli sjekket ved to anledninger. Veldig betryggende.HotelljournalistikkMin irakiske fikser tilbyr seg å kjøpe matvarer for meg, men jeg bestemmer meg for at jeg må ut å kjøpe det selv. Begynner man å la irakere kjøpe maten din på gatene, fortelle deg hva folk sier, og komme tilbake med sine observasjoner, har du beveget deg inn i meningsløs og overbeskyttet hotelljournalistikk – reporteren med mobiltelefon, fanget i rommet sitt, som like godt kunne ha kringkastet eller skrevet fra County Mayo (i Irland, red.anm.).Dermed lister vi oss av gårde langs sidegatene til dagligvarebutikken Warda i Karada. Det er en bred gate med mange menn som står og henger på fortauet, flere med mobiltelefoner. Det er slik det gjøres i disse dager. En fyr med en mobil ser en amerikansk patrulje, en politienhet, en utlending, og presser tastebrettet, og en gjeng med geværmenn i en bil i nærheten durer fram for å sprenge seg i lufta eller kidnappe den fremmede – for penger, til henrettelse, for politikk.Ti minutterDen egyptiske diplomaten som ble myrdet forrige måned hadde stanset ved en aviskiosk. Derfor sier vi «Ti minutter». Det er alt vi har i butikken. Sukker, arabisk brød – her er det en lang kø, så jeg presser meg gjennom og tar tak i to loffer og hører noen mumle «ajnabi» (utlending), og går etter Perrier-flaskene i hjørnet, hermetisert frukt, sardiner, og jeg presser meg opp til disken. Åtte minutter.– Veksel i irakiske penger?Det er akkurat det samme. Feil svar. For desperat. Skulle ha sagt «irakiske». Tre esker med vannflasker. Ni minutter. Tiden er ute. Ut i den bakende heten, inni bilen med varene, en brå sving til høyre, inn i en annen liten bakvei. Ti minutter. Klarte det.OverlevelseEr det ikke kult å prøve å overleve i Bagdad, hovedstaden av det irakiske demokratiet, den store usigelige suksessen til Mr. Bush og Lord Blair av Kut al-Amara? Min fikser ser på meg fra forsetet i bilen – jeg sitter bak, mens jeg leser en arabisk avis delvis for å skjule ansiktet mitt, en kjedelig sak om Pamela Anderson – og peker.– Enda en selvmordsbombe i Bagdad. Et angrep på en politipatrulje. Fire politimenn døde.Velkommen tilbake til Tusen og én natts by.@sitat:«Noen ganger sklir man trygt over til byen, noen ganger blir man fanget i kryssild»@

Det var den samme elleville korketrekkerlandingen, med det samme libanesiske flyet, som valset ned inn i sandstormen – mens det prøvde å holde seg innenfor to kilometers radius av flyplassen i Bagdad.Kaptein Hussam hadde tre ting i tankene, idet han manøvrerte sitt topropellsfly med 20-passasjerer – fra intet mindre enn «Flyvende teppe Airlines»: Amerikanske helikoptre, ubemannede rekognoseringsfly og innkommende raketter. Derfor fulgte vi som vanlig nøye med på den mørkebrune flystripa etter tegn på den lille rosa flammen som noen overlevende piloter i blant har fått øye på. Bare flaksMen vi braket trygt ned, og en skranglete buss tok oss til terminalen der jeg hilste tolleren «Salaam Aleikum», hvorpå han lystig spurte meg om jeg var muslim. «Britisk», svarte jeg, og det syntes å være bra nok for ham. Han klarte ikke å bryte sikkerhetsreimen rundt bagen, og vinket meg gjennom. Så kom vi til Flyplassveien. I disse dager må vi alle sammen skrive slikt med store bokstaver. Som min irakiske fikser (lokal person som hjelper journalister, red.anm.) så passende sa det: – Det handler egentlig bare om flaks. Noen ganger sklir man trygt over til byen, noen ganger blir man fanget i kryssild, noen ganger – som stakkars Marla, den amerikanske jenta som prøvde å telle falne – er man bare for nære et selvmordsangrep. – Jeg er i live, ropte hun rett før hun døde. – Hæren er en spøkDerfor konsentrerer vi oss hardt på Flyplassveien. Amerikanerne har satt en skvadron med Bradley kampkjøretøy på midtrabatten og plassert irakiske militærenheter på hver side av motorveien. Men de blir likevel fremdeles bombet. – Den irakiske hæren er en spøk, sier en amerikansk dataforhandler i Bagdad til meg.– Det var den irakiske hæren som kidnappet meg like ved Nassiriyah. De prøvde å selge meg til opprørerne for 10.000 dollar, da en av mine ansatte kom ned og fortalte offiseren at jeg var halvt irakisk, brakt til USA som barn, og at jeg tilhørte Dulaimi-klanen – og du kidnapper ikke Dulaimier. Offiseren kunne ikke lese engelsk så han visste ikke det virkelige navnet mitt. Dermed er jeg altså ikke så ivrig etter å stoppe ved irakiske sjekkpunkter. Det er det ingen andre som er heller. Maskert politiVi kjører over Tigris i 45 graders varme, vinket gjennom av en maskert politimann – både politi og opprørere maskerer seg, noe som gjør livet litt slitsomt – og kommer fram til det stygge hotellet der The Independent har kontor. Ekstra mye sikkerhet nå. Flere bevæpnede menn ved portene, med gule skuldermerker – de fleste er kurdere – og en enorm vakt som vil sjekke bagen min. Heller ikke han klarer å kutte sikkerhetsreimen som flyselskapet festet på bagen min, gir opp og vinker meg gjennom. Et reimstykke hindret altså bagasjen min fra å bli sjekket ved to anledninger. Veldig betryggende. HotelljournalistikkMin irakiske fikser tilbyr seg å kjøpe matvarer for meg, men jeg bestemmer meg for at jeg må ut å kjøpe det selv. Begynner man å la irakere kjøpe maten din på gatene, fortelle deg hva folk sier, og komme tilbake med sine observasjoner, har du beveget deg inn i meningsløs og overbeskyttet hotelljournalistikk – reporteren med mobiltelefon, fanget i rommet sitt, som like godt kunne ha kringkastet eller skrevet fra County Mayo (i Irland, red.anm.).Dermed lister vi oss av gårde langs sidegatene til dagligvarebutikken Warda i Karada. Det er en bred gate med mange menn som står og henger på fortauet, flere med mobiltelefoner. Det er slik det gjøres i disse dager. En fyr med en mobil ser en amerikansk patrulje, en politienhet, en utlending, og presser tastebrettet, og en gjeng med geværmenn i en bil i nærheten durer fram for å sprenge seg i lufta eller kidnappe den fremmede – for penger, til henrettelse, for politikk. Ti minutterDen egyptiske diplomaten som ble myrdet forrige måned hadde stanset ved en aviskiosk. Derfor sier vi «Ti minutter». Det er alt vi har i butikken. Sukker, arabisk brød – her er det en lang kø, så jeg presser meg gjennom og tar tak i to loffer og hører noen mumle «ajnabi» (utlending), og går etter Perrier-flaskene i hjørnet, hermetisert frukt, sardiner, og jeg presser meg opp til disken. Åtte minutter.– Veksel i irakiske penger?Det er akkurat det samme. Feil svar. For desperat. Skulle ha sagt «irakiske». Tre esker med vannflasker. Ni minutter. Tiden er ute. Ut i den bakende heten, inni bilen med varene, en brå sving til høyre, inn i en annen liten bakvei. Ti minutter. Klarte det. OverlevelseEr det ikke kult å prøve å overleve i Bagdad, hovedstaden av det irakiske demokratiet, den store usigelige suksessen til Mr. Bush og Lord Blair av Kut al-Amara? Min fikser ser på meg fra forsetet i bilen – jeg sitter bak, mens jeg leser en arabisk avis delvis for å skjule ansiktet mitt, en kjedelig sak om Pamela Anderson – og peker.– Enda en selvmordsbombe i Bagdad. Et angrep på en politipatrulje. Fire politimenn døde.Velkommen tilbake til Tusen og én natts by.@sitat:«Noen ganger sklir man trygt over til byen, noen ganger blir man fanget i kryssild»@

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg