For ikke så lenge siden hevdet den franske historikeren Stephane Audoin-Rouzeau, ekspert på verdenskonflikten 1914-1918, at Vesten har arvet en ekstremt voldelig form for krigføring. «Så, etter 1945,» skriver han, «[…] førte Vesten denne formen videre i Korea, i Algerie, i Vietnam, i Irak […] vi sluttet å tenke rundt krigens erfaringer, og vi forstår ikke hvorfor den vender tilbake (til oss) i andre former, som terrorisme. […] Vi ønsker ikke å innrømme at vi nå ser en konfrontasjonstype som er helt annerledes.»Han kunne ha lagt til at politikere – og her refererer jeg til Lord Blair av Kut al-Amara – med overlegg vil nekte å erkjenne dette. Vi slåss mot ondskap. Det har ingenting å gjøre med okkupasjonen av palestinsk jord, okkupasjonen av Afghanistan, okkupasjonen av Irak, torturen i Abu Ghraib, i Bagram og i Guantanamo. Nei da, virkelig ikke. «En ond ideologi», en tåkete, uspesifisert ond kraft. Det er det som er problemet.Det som er feil ved dette, er at i det øyeblikket du begynner å snakke om «ondskap», så snakker du om religion. Godt og ondt, Gud og Djevelen. Selvmordsbomberne i London var muslimer (eller trodde de var det), så hele det muslimske fellesskapet i Storbritannia må stå til rette og – som muslimer – fordømme selvmordsbomberne.Vi «kristne» behøver ikke å gjøre dette, fordi vi er ikke muslimer. Som «kristne» behøvde vi heller ikke å fordømme den kristne serbiske nedslaktingen av 8000 muslimer i Srebrenica for ti år siden. Alt vi måtte gjøre var å si unnskyld for at vi ikke gjorde noe på det tidspunktet. Men muslimer, fordi de er muslimer, må rituelt fordømme noe de ikke hadde noe med å gjøre. Min mistanke er at det er det som er poenget. I bunn og grunn lurer jeg på om ikke vi tenker at religionen deres har noe med alt dette å gjøre, at islam er en bakstreversk religion, uten renessanse, potensielt voldelig. Det er ikke sant, men vår orientalismearv sier noe annet.Det er merkelig hvordan vi både avskyr og misunner den «andre». Mange av de tidlige orientalistene viste både avsky og fasinasjon for Østen. De så ned på straffen og pashaene, men de likte kvinnene: De var besatt av haremer. Vestlige menn fant tanken på å ha mer enn én kone ganske tiltalende. På samme måte tror jeg at det er aspekter ved vår vestlige «dekadanse» som tiltaler muslimer, selv om de fordømmer dem rituelt. Jeg ble veldig paff for noen år siden da sønnen til en libanesisk venn av meg dro for å studere tre år på et universitet i Sør-England. Når jeg var i London på gjennomreise fra Beirut, pleide jeg av og til å ta med lydbånd eller brev fra foreldrene hans – dette var de glade dager før internettet – og studenten ville vanligvis møte meg på en pub i Bloomsbury. Det hendte han dukket opp med en jente, og drakk flere øl før han ble med jenta til hennes leilighet for natta. Så, i siste termin på universitetet, ringte han hjem og spurte sin mor om hun kunne finne en brud til ham. Tida for lek og moro var over. Han ville at mamma skulle finne en jomfru han kunne gifte seg med.Jeg funderte mye over dette på den tida. Han var – og er – en høyst respektert og hederlig mann. Han har sagt nei takk til langt mer innbringende jobbmuligheter i utlandet for å undervise studenter i Beirut. Men hadde han vært en svakere mann, kan jeg forestille meg at han ville hatt store problemer med livet sitt. Hva gjorde han i Storbritannia? Hvorfor hadde han det bra som «en av oss», bare for å snu ryggen til dette for et mer konservativt liv? Ta et annet eksempel – selv om de to mennene ikke har noe til felles: Livet til Ziad Jarrah. Han bodde i Tyskland med en tyrkisk kjæreste. De gikk ikke bare ut sammen, han bodde med henne. Den 11. september 2001 ringte han til jenta for å si «jeg elsker deg». Er det noe galt? spurte den unge kvinnen. «Jeg elsker deg,» gjentok han bare, og la på røret. Så gikk han om bord i et fly, kuttet strupen på passasjerene og styrtet flyet i bakken i Pennsylvania. Hva foregikk i hodet hans da han hørte stemmen til jenta som han sa han elsket? Hans far, som jeg kjenner ganske godt, var like sjokkert som foreldrene til selvmordsbomberne i London. Selv i dag nekter han å tro hva Ziad Jarrah gjorde. Han venter til og med på at han skal komme hjem.Det er ikke vanskelig å være kynisk til måten arabere både kan hate Vesten og elske den. I arabiske hovedsteder kan jeg lese om raseriet mot Bush, og så kjøre forbi den amerikanske ambassaden hvor det noen ganger er hundrevis av mennesker i kø rundt murene, i håp om å få visum til USA. Koranen er et uvurderlig dokument. Det er også et grønt kort. Jeg får mange brev fra muslimer, spesielt i Storbritannia. Jeg tror jeg kan forstå noe av raseriet blant dem. Mange av dem kommer fra undertrykkende regimer hvor de strengeste familieregler og religiøse lover styrer livene deres. Du vet resten.Dert kan i Storbritannia – for til og med muslimer som er født i Storbritannia har ofte vokst opp i tradisjonelle familier – være en streng dikotomi mellom livene deres og samfunnet rundt. Storbritannias friheter – både sosiale og politiske – kan være veldig attraktive. Når de ser at deres valgte regjering sender sine soldater for å invadere Irak og drepe ganske mange muslimer, kan denne «dikotomien» bli noe langt mer farlig.Her er et land, Storbritannia, hvor man kan leve et godt liv. Vakre jenter å gå ut med (merk: vi snakker om menn), gifte seg med, eller bare bo med. Man kan se filmer uten at nakenscenene blir klippet bort, og hvis du vil kan du ta en øl eller to på puben. Dette er naturligvis «haram». Det er galt, men hyggelige deler av «våre» liv. De fleste britiske muslimer jeg kjenner drikker faktisk ikke alkohol, og oppfører seg anstendig mot kvinner uavhengig av tro (så vær så snill, ingen sinte brev). Andre muslimer nyter våre friheter med den største letthet.Men de som ikke kan, de som har nytt våre friheter, men skammer seg for det, som kan føle avsky for det de har tatt for seg av gleder i «vårt» samfunn, men like stor avsky for hvordan de føler seg korrumpert (spesielt etter en tur til Pakistan for en dose av gammeldags ritualisert religion), har et spesielt problem.Palestina, Afghanistan eller Irak gjør dem til levende brannfakler. De ønsker både å bryte ut av denne verden, og samtidig uttrykke sin moralske harme og politiske avmakt. De ønsker, tror jeg, å ødelegge seg selv for sin egen skyldfølelse, og andre for forbrytelsen av å ha «korrumpert» dem. Selv om det betyr å ta livet av noen få av deres medreligiøse og dusinvis av uskyldige. Så ryggsekkene kommer på. Hvem som har forsynt dem med sekkene er noe annet. Og bombene går av. Noe skjer, noe som bare tar et sekund, mellom å si «jeg elsker deg» og å legge på røret. @sitat:«Som 'kristne' behøvde vi heller ikke å fordømme den kristne serbiske nedslaktingen av 8000 muslimer i Srebrenica»@@sitat:«De ønsker både å bryte ut av denne verden, og samtidig uttrykke sin moralske harme og politiske avmakt» @

For ikke så lenge siden hevdet den franske historikeren Stephane Audoin-Rouzeau, ekspert på verdenskonflikten 1914-1918, at Vesten har arvet en ekstremt voldelig form for krigføring. «Så, etter 1945,» skriver han, «[…] førte Vesten denne formen videre i Korea, i Algerie, i Vietnam, i Irak […] vi sluttet å tenke rundt krigens erfaringer, og vi forstår ikke hvorfor den vender tilbake (til oss) i andre former, som terrorisme. […] Vi ønsker ikke å innrømme at vi nå ser en konfrontasjonstype som er helt annerledes.»Han kunne ha lagt til at politikere – og her refererer jeg til Lord Blair av Kut al-Amara – med overlegg vil nekte å erkjenne dette. Vi slåss mot ondskap. Det har ingenting å gjøre med okkupasjonen av palestinsk jord, okkupasjonen av Afghanistan, okkupasjonen av Irak, torturen i Abu Ghraib, i Bagram og i Guantanamo. Nei da, virkelig ikke. «En ond ideologi», en tåkete, uspesifisert ond kraft. Det er det som er problemet.Det som er feil ved dette, er at i det øyeblikket du begynner å snakke om «ondskap», så snakker du om religion. Godt og ondt, Gud og Djevelen. Selvmordsbomberne i London var muslimer (eller trodde de var det), så hele det muslimske fellesskapet i Storbritannia må stå til rette og – som muslimer – fordømme selvmordsbomberne.Vi «kristne» behøver ikke å gjøre dette, fordi vi er ikke muslimer. Som «kristne» behøvde vi heller ikke å fordømme den kristne serbiske nedslaktingen av 8000 muslimer i Srebrenica for ti år siden. Alt vi måtte gjøre var å si unnskyld for at vi ikke gjorde noe på det tidspunktet. Men muslimer, fordi de er muslimer, må rituelt fordømme noe de ikke hadde noe med å gjøre. Min mistanke er at det er det som er poenget. I bunn og grunn lurer jeg på om ikke vi tenker at religionen deres har noe med alt dette å gjøre, at islam er en bakstreversk religion, uten renessanse, potensielt voldelig. Det er ikke sant, men vår orientalismearv sier noe annet.Det er merkelig hvordan vi både avskyr og misunner den «andre». Mange av de tidlige orientalistene viste både avsky og fasinasjon for Østen. De så ned på straffen og pashaene, men de likte kvinnene: De var besatt av haremer. Vestlige menn fant tanken på å ha mer enn én kone ganske tiltalende. På samme måte tror jeg at det er aspekter ved vår vestlige «dekadanse» som tiltaler muslimer, selv om de fordømmer dem rituelt. Jeg ble veldig paff for noen år siden da sønnen til en libanesisk venn av meg dro for å studere tre år på et universitet i Sør-England. Når jeg var i London på gjennomreise fra Beirut, pleide jeg av og til å ta med lydbånd eller brev fra foreldrene hans – dette var de glade dager før internettet – og studenten ville vanligvis møte meg på en pub i Bloomsbury. Det hendte han dukket opp med en jente, og drakk flere øl før han ble med jenta til hennes leilighet for natta. Så, i siste termin på universitetet, ringte han hjem og spurte sin mor om hun kunne finne en brud til ham. Tida for lek og moro var over. Han ville at mamma skulle finne en jomfru han kunne gifte seg med.Jeg funderte mye over dette på den tida. Han var – og er – en høyst respektert og hederlig mann. Han har sagt nei takk til langt mer innbringende jobbmuligheter i utlandet for å undervise studenter i Beirut. Men hadde han vært en svakere mann, kan jeg forestille meg at han ville hatt store problemer med livet sitt. Hva gjorde han i Storbritannia? Hvorfor hadde han det bra som «en av oss», bare for å snu ryggen til dette for et mer konservativt liv? Ta et annet eksempel – selv om de to mennene ikke har noe til felles: Livet til Ziad Jarrah. Han bodde i Tyskland med en tyrkisk kjæreste. De gikk ikke bare ut sammen, han bodde med henne. Den 11. september 2001 ringte han til jenta for å si «jeg elsker deg». Er det noe galt? spurte den unge kvinnen. «Jeg elsker deg,» gjentok han bare, og la på røret. Så gikk han om bord i et fly, kuttet strupen på passasjerene og styrtet flyet i bakken i Pennsylvania. Hva foregikk i hodet hans da han hørte stemmen til jenta som han sa han elsket? Hans far, som jeg kjenner ganske godt, var like sjokkert som foreldrene til selvmordsbomberne i London. Selv i dag nekter han å tro hva Ziad Jarrah gjorde. Han venter til og med på at han skal komme hjem.Det er ikke vanskelig å være kynisk til måten arabere både kan hate Vesten og elske den. I arabiske hovedsteder kan jeg lese om raseriet mot Bush, og så kjøre forbi den amerikanske ambassaden hvor det noen ganger er hundrevis av mennesker i kø rundt murene, i håp om å få visum til USA. Koranen er et uvurderlig dokument. Det er også et grønt kort. Jeg får mange brev fra muslimer, spesielt i Storbritannia. Jeg tror jeg kan forstå noe av raseriet blant dem. Mange av dem kommer fra undertrykkende regimer hvor de strengeste familieregler og religiøse lover styrer livene deres. Du vet resten.Dert kan i Storbritannia – for til og med muslimer som er født i Storbritannia har ofte vokst opp i tradisjonelle familier – være en streng dikotomi mellom livene deres og samfunnet rundt. Storbritannias friheter – både sosiale og politiske – kan være veldig attraktive. Når de ser at deres valgte regjering sender sine soldater for å invadere Irak og drepe ganske mange muslimer, kan denne «dikotomien» bli noe langt mer farlig.Her er et land, Storbritannia, hvor man kan leve et godt liv. Vakre jenter å gå ut med (merk: vi snakker om menn), gifte seg med, eller bare bo med. Man kan se filmer uten at nakenscenene blir klippet bort, og hvis du vil kan du ta en øl eller to på puben. Dette er naturligvis «haram». Det er galt, men hyggelige deler av «våre» liv. De fleste britiske muslimer jeg kjenner drikker faktisk ikke alkohol, og oppfører seg anstendig mot kvinner uavhengig av tro (så vær så snill, ingen sinte brev). Andre muslimer nyter våre friheter med den største letthet.Men de som ikke kan, de som har nytt våre friheter, men skammer seg for det, som kan føle avsky for det de har tatt for seg av gleder i «vårt» samfunn, men like stor avsky for hvordan de føler seg korrumpert (spesielt etter en tur til Pakistan for en dose av gammeldags ritualisert religion), har et spesielt problem.Palestina, Afghanistan eller Irak gjør dem til levende brannfakler. De ønsker både å bryte ut av denne verden, og samtidig uttrykke sin moralske harme og politiske avmakt. De ønsker, tror jeg, å ødelegge seg selv for sin egen skyldfølelse, og andre for forbrytelsen av å ha «korrumpert» dem. Selv om det betyr å ta livet av noen få av deres medreligiøse og dusinvis av uskyldige. Så ryggsekkene kommer på. Hvem som har forsynt dem med sekkene er noe annet. Og bombene går av. Noe skjer, noe som bare tar et sekund, mellom å si «jeg elsker deg» og å legge på røret. @sitat:«Som 'kristne' behøvde vi heller ikke å fordømme den kristne serbiske nedslaktingen av 8000 muslimer i Srebrenica»@@sitat:«De ønsker både å bryte ut av denne verden, og samtidig uttrykke sin moralske harme og politiske avmakt» @