Har verdenshistorien et eksempel på kriger som ikke involverte, berørte, skadet, drepte og rammet kvinner? Hvis ikke, og jeg tror ikke det, hvorfor finner man ikke disse kvinnene igjen som en del av teoriene om konfliktløsning og i arbeid med å skape fred og sikkerhet? De fleste væpnede konflikter behandles i stor grad fortsatt som om de i hovedsak utspiller seg på slagmarken. Dersom det var tilfelle kunne man tatt en rask oppteling av de militære og regnet ut at der er det langt flere menn enn kvinner. Altså, krig er menns business. Og sånn har det blitt. Kvinners roller ignoreres konsekvent i den store offentlige samtalen om krig. Og følgelig blir kvinners rolle i fredsforhandlinger et ikke-tema både nasjonalt og internasjonalt. Men det statiske, mannsdominerte bildet av hva krig er utelater store deler av virkeligheten.Slagmarken er nemlig bare en brøkdel av en krig. På slagmarken utføres bombing med kirurgisk presisjon. Der iverksettes dristige operasjoner, soldater skyter hverandre og skytes, med maskingevær med kikkertsikte eller utdaterte Kalashnikover. Men det er ikke på slagmarken de døde telles, det er ikke her de største tapene er. De fleste som dør i krig er sivile, og «sivile» er en kategori som rommer alle slags folk. Også kvinner. I motsetning til hva en lang rekke politikere, forfattere, historikere, analytikere og akademikere måtte mene, så kan ikke kvinner reduseres til krigens usynlige ofre. Hentet fram til legitimering av humanitære intervensjoner eller innsamlingsaksjoner, men utover det fremstilt som passive mottakere av krig. Menn lever i mange deler av verden med krig som en realitet. De dør, kjemper eller flykter fra væpnede konflikter i sine hjemland. Og det samme gjelder kvinner. Derfor må kjønn integreres som variabel i fred- og konfliktstudier. Kjønn bør stå sentralt i disse studiene fordi kjønn i mange sammenhenger avgjør hvilke konsekvenser en konflikt får for et menneske. Konflikter oppleves med kjønn som ramme. Kvinner og menn drepes og dreper, er på «riktig» og «gal» side, brukes som våpen og bruker våpen. Rollene er komplekse og intrikate. Og ingen fyller bare én. Mødre og døtre er soldater og dreper i kamp, fedre voldtas eller tvinges til å voldta sine egne. Det er sjelden en kamp mellom godt og ondt. Ondskapen finnes i alle leire, grusomhetene krigen sleper med seg oppleves av alle parter. Det eneste som er sikkert, er at alle rammes. Den typiske krigen i dag er en borgerkrig. Etter andre verdenskrig har det vært en oppblomstring av «etniske» kriger hvor uklarheten rundt hva begrepet etnisitet innebærer og hvordan man klassifiseres i forhold til det, er stor. De som best forstår hvilken logikk en etnisk krig er tuftet på, sitter ofte med mye makt og stor potensiell gevinst for å spille det etniske kortet. Dersom man kvalifiserer som fiende på grunn av fødested eller fysiske kjennetegn, eller bare befinner seg på en liste av navn som har en geografisk eller biologisk «feil», blir langt flere enn soldatene fienden. Barna, kvinnene, de gamle – alle blir i prinsippet et mål. Og hvordan disse målene rammes, blir ofte avgjort av kjønn. Voldtekt som våpen i krig fikk en økt internasjonal interesse etter krigen i tidligere Jugoslavia. Grusomhetene ble påtrengende virkelige for den vestlige verden, og internasjonale forbud trådte i kraft. Men disse forbudene har ikke hatt ønsket effekt. For det er en grusom realitet at voldtekt som våpen er svært effektivt. Den beste måten å ramme sin etniske motstander på, er å voldta og sette barn på deres kvinner. For kvinnene oppleves både som bærere av kulturen, samtidig som de er bærere av fremtidige generasjoner. Sånn kan man besudle et folk, sånn kan en krig vinnes. De afrikanske feministene Turshenen og Twagiramariya hevder at kvinner, som allerede har en svak posisjon i samfunnet grunnet ulik og urettferdig maktfordeling, lider spesielt når samfunnet de lever i rammes av krig. Vold kvinner utsettes for i kriger er ofte en forlengelse av den volden de opplever i fredelige tider, bare at kvantiteten, intensiteten og synligheten er en annen. Samtidig ser man at kvinners forhandlinger om makt i samfunn og hushold kan lettes i disse ekstreme omstendighetene. Mange kvinner responderer aktivt og kreativt på konfliktsituasjoner, og ofte ender de opp som familiens forsørger og overhode. Men disse små seirene er bare et fragment av hvordan krig rammer kvinner. De fysiske og psykiske lidelsene varer som regel livet ut. For mange er skammen etter en voldtekt så stor at de aldri innrømmer å ha blitt utsatt for overgrep. For andre medfører en innrømmelse utestengning fra samfunnet. Kvinner beskyldes for å bytte sin ære mot sitt liv ved å la seg voldta, mens mennene deres ble drept. Behandling for ytre og indre krigsskader er få forunt. Så lenge kvinners lidelser og deltagelse i konflikter ikke belyses tilstrekkelig, vil heller ikke nødvendige hjelpetiltak prioriteres. Væpnede konflikter er en av de største globale truslene i dag. Riktig forebygging og håndtering av nasjonale og internasjonale konflikter beror på en helhetlig forståelse av årsakene til og virkningene av disse konfliktene. En reduksjonistisk tilnærming til konflikter og fred som tar utgangspunkt i rasjonelle modeller som kun kan applikeres på hypotetiske stater, er ikke et tilstrekkelig verktøy. Teoriene må tilpasses virkeligheten, ikke omvendt. Alle parter må inkluderes og analyseres. Alle, det betyr kvinner også det. De fem feministene Jørgen Lorentzen, Grethe Nestor, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing skriver i Klassekampen på mandager.@sitat:«Den beste måten å ramme sin etniske motstander på, er å voldta og sette barn på deres kvinner»@

Har verdenshistorien et eksempel på kriger som ikke involverte, berørte, skadet, drepte og rammet kvinner? Hvis ikke, og jeg tror ikke det, hvorfor finner man ikke disse kvinnene igjen som en del av teoriene om konfliktløsning og i arbeid med å skape fred og sikkerhet? De fleste væpnede konflikter behandles i stor grad fortsatt som om de i hovedsak utspiller seg på slagmarken. Dersom det var tilfelle kunne man tatt en rask oppteling av de militære og regnet ut at der er det langt flere menn enn kvinner. Altså, krig er menns business. Og sånn har det blitt. Kvinners roller ignoreres konsekvent i den store offentlige samtalen om krig. Og følgelig blir kvinners rolle i fredsforhandlinger et ikke-tema både nasjonalt og internasjonalt. Men det statiske, mannsdominerte bildet av hva krig er utelater store deler av virkeligheten.Slagmarken er nemlig bare en brøkdel av en krig. På slagmarken utføres bombing med kirurgisk presisjon. Der iverksettes dristige operasjoner, soldater skyter hverandre og skytes, med maskingevær med kikkertsikte eller utdaterte Kalashnikover. Men det er ikke på slagmarken de døde telles, det er ikke her de største tapene er. De fleste som dør i krig er sivile, og «sivile» er en kategori som rommer alle slags folk. Også kvinner. I motsetning til hva en lang rekke politikere, forfattere, historikere, analytikere og akademikere måtte mene, så kan ikke kvinner reduseres til krigens usynlige ofre. Hentet fram til legitimering av humanitære intervensjoner eller innsamlingsaksjoner, men utover det fremstilt som passive mottakere av krig. Menn lever i mange deler av verden med krig som en realitet. De dør, kjemper eller flykter fra væpnede konflikter i sine hjemland. Og det samme gjelder kvinner. Derfor må kjønn integreres som variabel i fred- og konfliktstudier. Kjønn bør stå sentralt i disse studiene fordi kjønn i mange sammenhenger avgjør hvilke konsekvenser en konflikt får for et menneske. Konflikter oppleves med kjønn som ramme. Kvinner og menn drepes og dreper, er på «riktig» og «gal» side, brukes som våpen og bruker våpen. Rollene er komplekse og intrikate. Og ingen fyller bare én. Mødre og døtre er soldater og dreper i kamp, fedre voldtas eller tvinges til å voldta sine egne. Det er sjelden en kamp mellom godt og ondt. Ondskapen finnes i alle leire, grusomhetene krigen sleper med seg oppleves av alle parter. Det eneste som er sikkert, er at alle rammes. Den typiske krigen i dag er en borgerkrig. Etter andre verdenskrig har det vært en oppblomstring av «etniske» kriger hvor uklarheten rundt hva begrepet etnisitet innebærer og hvordan man klassifiseres i forhold til det, er stor. De som best forstår hvilken logikk en etnisk krig er tuftet på, sitter ofte med mye makt og stor potensiell gevinst for å spille det etniske kortet. Dersom man kvalifiserer som fiende på grunn av fødested eller fysiske kjennetegn, eller bare befinner seg på en liste av navn som har en geografisk eller biologisk «feil», blir langt flere enn soldatene fienden. Barna, kvinnene, de gamle – alle blir i prinsippet et mål. Og hvordan disse målene rammes, blir ofte avgjort av kjønn. Voldtekt som våpen i krig fikk en økt internasjonal interesse etter krigen i tidligere Jugoslavia. Grusomhetene ble påtrengende virkelige for den vestlige verden, og internasjonale forbud trådte i kraft. Men disse forbudene har ikke hatt ønsket effekt. For det er en grusom realitet at voldtekt som våpen er svært effektivt. Den beste måten å ramme sin etniske motstander på, er å voldta og sette barn på deres kvinner. For kvinnene oppleves både som bærere av kulturen, samtidig som de er bærere av fremtidige generasjoner. Sånn kan man besudle et folk, sånn kan en krig vinnes. De afrikanske feministene Turshenen og Twagiramariya hevder at kvinner, som allerede har en svak posisjon i samfunnet grunnet ulik og urettferdig maktfordeling, lider spesielt når samfunnet de lever i rammes av krig. Vold kvinner utsettes for i kriger er ofte en forlengelse av den volden de opplever i fredelige tider, bare at kvantiteten, intensiteten og synligheten er en annen. Samtidig ser man at kvinners forhandlinger om makt i samfunn og hushold kan lettes i disse ekstreme omstendighetene. Mange kvinner responderer aktivt og kreativt på konfliktsituasjoner, og ofte ender de opp som familiens forsørger og overhode. Men disse små seirene er bare et fragment av hvordan krig rammer kvinner. De fysiske og psykiske lidelsene varer som regel livet ut. For mange er skammen etter en voldtekt så stor at de aldri innrømmer å ha blitt utsatt for overgrep. For andre medfører en innrømmelse utestengning fra samfunnet. Kvinner beskyldes for å bytte sin ære mot sitt liv ved å la seg voldta, mens mennene deres ble drept. Behandling for ytre og indre krigsskader er få forunt. Så lenge kvinners lidelser og deltagelse i konflikter ikke belyses tilstrekkelig, vil heller ikke nødvendige hjelpetiltak prioriteres. Væpnede konflikter er en av de største globale truslene i dag. Riktig forebygging og håndtering av nasjonale og internasjonale konflikter beror på en helhetlig forståelse av årsakene til og virkningene av disse konfliktene. En reduksjonistisk tilnærming til konflikter og fred som tar utgangspunkt i rasjonelle modeller som kun kan applikeres på hypotetiske stater, er ikke et tilstrekkelig verktøy. Teoriene må tilpasses virkeligheten, ikke omvendt. Alle parter må inkluderes og analyseres. Alle, det betyr kvinner også det. De fem feministene Jørgen Lorentzen, Grethe Nestor, Marte Ryste, Siv Mjaaland og Åse Røthing skriver i Klassekampen på mandager.@sitat:«Den beste måten å ramme sin etniske motstander på, er å voldta og sette barn på deres kvinner»@