Det høres kanskje merkelig ut, men på tross av flere hundre år med medisinsk og biologisk forskning, er det fremdeles mye vi ikke vet om det viktigste av alt: oss selv. Og da snakker jeg ikke engang om sjelens bunnløse dyp, men om noe så prosaisk som vår egen kropp. Det er faktisk først i de aller siste årene at vi har begynt å skjønne litt av de prosessene som holder oss i gang. Det er først nå vi begynner å få grep på de grunnleggende mekanismene i og mellom cellene, de som regulerer og driver det mest komplekse maskineriet vi kjenner til: menneskets kropp (inkludert hjernen, som gjør nettopp mennesket litt mer komplekst enn andre organismer).Det er på celle- og molekylnivå at det virkelig begynner å bli intrikat. Ikke bare fordi det er så mange ulike proteiner og andre molekyler som er i sving, men fordi disse ofte virker sammen på så finurlige måter. Disse biokjemiske stoffene har ofte en eldgammel evolusjonær historie, og ett stoff kan ha fått en helt ny funksjon i mennesket i forhold til sin opprinnelige. Spesielt interessante i så måte er hormoner og andre signalstoffer. Hormonet thyroxin, som i mennesket styrer stoffskiftet, styrer metamorfosen hos amfibier: Slipper du en thyroxin-tablett opp i en skål med rumpetroll, utvikler de seg øyeblikkelig til frosk. Denne «flerbruksfunksjonen» kan man også finne eksempler på innen samme kropp – som menneskekroppen. Og dette kan skape problemer når vi vil prøve å regulere nivåer av ulike hormoner.Og hormonregulering er ofte ønskelig. Mange livstruende sykdommer skyldes for liten eller for stor produksjon av hormoner, eller dårlig sensitivitet overfor disse. Diabetes type en skyldes manglende produksjon av insulin, mens diabetes type to skyldes svekket følsomhet for det samme hormonet. Dvergvekst eller elefantvekst skyldes for liten eller for stor produksjon av veksthormon.Ett hormon det nå forskes mye på, er leptin. For vel ti år siden gjorde et forsidebilde i Nature dette hormonet kjent: To magre mus sto på én side av en vekt, en stor feit mus på den andre. Den feite musas problem var at den hadde en genetisk defekt som gjorde at den ikke fikk produsert leptin, og man antok at dette gjorde at den aldri ble mett. Leptin gir nemlig signal til hjernen om at kroppen har fått nok mat, og får den til å skru av sultfølelsen. Noen år senere fant man en liknende gen-defekt hos to søskenbarn i England (av bengalsk opprinnelse). Begge disse led av en ustoppelig sult, mens alle andre familiemedlemmer spiste som normalt. Søskenbarna fikk behandling med leptin, og fikk ganske snart normal appetitt og vekt.Mange forskere lurte nå på om man hadde funnet en nøkkel til å løse problemet med fedme og overvekt. Var det bare tilskudd av leptin som skulle til? En pille med leptin, og så forsvinner lysten på mat? Men det viste seg snart at det var mer komplisert enn som så. Overvektige personer kan nemlig ha store mengder leptin i kroppen, og ikke så rart: Det er i fettvev at dette hormonet lages. Men av en eller annen grunn er de blitt ufølsomme som leptinets signaleffekt: Selv store mengder leptin får ikke sultfølelsen til å forsvinne.Men man begynte også å ane andre sammenhenger: Overvektige personer, og spesielt diabetes-pasienter, hadde oftere enn andre problemer med hukommelsen. Det kunne være alt fra vansker med kortidshukommelsen til mer Alzheimer-liknende symptomer. Og på det årlige møtet for biokjemikere, i Glasgow i forrige uke, kom det fram at det var leptinet som var bindeleddet. Flere undersøkelser viser at unormale nivåer av leptin kan forandre hjernecellers funksjoner.Ett slikt forsøk er gjort av Matthew Wayner fra University of Texas i San Antonio. Hans gruppe injiserte leptin inn i hippocampus hos rotter. Hippocampus er en del av hjernen som er sentral i dannelsen av minner, og Wayners team fant at leptinet påvirket den såkalt langtidspotensieringen. Dette er en biokjemisk prosess som er helt sentral for lagringen av minner (ble faktisk oppdaget av forskere på Universitetet i Oslo). Men mengden av leptin var svært viktig. I «normale» doser kunne leptinet forsterke langtidspotensieringen tre ganger. Men ble mengdene for store, forsvant den positive effekten.Akkurat dette kan være årsaken til at en del overvektige og diabetespasienter opplever hukommelsesproblemer. De som forsker på dette er derfor svært interesserte i å finne ut mer om denne sammenhengen, og selvfølgelig også finne ut hvordan leptin-mengden kan reguleres til et optimalt nivå. Overvekt er ikke bare et estetisk problem for den enkelte, dette er i ferd med å bli ett av de viktigste helseproblemene i den moderne verden. Grunnen er at det er en av de viktigste risikofaktorene for en rekke sykdommer, som diabetes og mange hjerte-/karsykdommer.Og dersom overvekt gir for store leptin-nivåer, kan det altså også føre til hukommelses- og læringsproblemer. Å finne ut mer om hvordan leptinet virker, og måter å regulere leptin-balansen på, kan derfor bli viktig for mange.Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes skriver i Klassekampen hver onsdag.

Det høres kanskje merkelig ut, men på tross av flere hundre år med medisinsk og biologisk forskning, er det fremdeles mye vi ikke vet om det viktigste av alt: oss selv. Og da snakker jeg ikke engang om sjelens bunnløse dyp, men om noe så prosaisk som vår egen kropp. Det er faktisk først i de aller siste årene at vi har begynt å skjønne litt av de prosessene som holder oss i gang. Det er først nå vi begynner å få grep på de grunnleggende mekanismene i og mellom cellene, de som regulerer og driver det mest komplekse maskineriet vi kjenner til: menneskets kropp (inkludert hjernen, som gjør nettopp mennesket litt mer komplekst enn andre organismer).Det er på celle- og molekylnivå at det virkelig begynner å bli intrikat. Ikke bare fordi det er så mange ulike proteiner og andre molekyler som er i sving, men fordi disse ofte virker sammen på så finurlige måter. Disse biokjemiske stoffene har ofte en eldgammel evolusjonær historie, og ett stoff kan ha fått en helt ny funksjon i mennesket i forhold til sin opprinnelige. Spesielt interessante i så måte er hormoner og andre signalstoffer. Hormonet thyroxin, som i mennesket styrer stoffskiftet, styrer metamorfosen hos amfibier: Slipper du en thyroxin-tablett opp i en skål med rumpetroll, utvikler de seg øyeblikkelig til frosk. Denne «flerbruksfunksjonen» kan man også finne eksempler på innen samme kropp – som menneskekroppen. Og dette kan skape problemer når vi vil prøve å regulere nivåer av ulike hormoner.Og hormonregulering er ofte ønskelig. Mange livstruende sykdommer skyldes for liten eller for stor produksjon av hormoner, eller dårlig sensitivitet overfor disse. Diabetes type en skyldes manglende produksjon av insulin, mens diabetes type to skyldes svekket følsomhet for det samme hormonet. Dvergvekst eller elefantvekst skyldes for liten eller for stor produksjon av veksthormon.Ett hormon det nå forskes mye på, er leptin. For vel ti år siden gjorde et forsidebilde i Nature dette hormonet kjent: To magre mus sto på én side av en vekt, en stor feit mus på den andre. Den feite musas problem var at den hadde en genetisk defekt som gjorde at den ikke fikk produsert leptin, og man antok at dette gjorde at den aldri ble mett. Leptin gir nemlig signal til hjernen om at kroppen har fått nok mat, og får den til å skru av sultfølelsen. Noen år senere fant man en liknende gen-defekt hos to søskenbarn i England (av bengalsk opprinnelse). Begge disse led av en ustoppelig sult, mens alle andre familiemedlemmer spiste som normalt. Søskenbarna fikk behandling med leptin, og fikk ganske snart normal appetitt og vekt.Mange forskere lurte nå på om man hadde funnet en nøkkel til å løse problemet med fedme og overvekt. Var det bare tilskudd av leptin som skulle til? En pille med leptin, og så forsvinner lysten på mat? Men det viste seg snart at det var mer komplisert enn som så. Overvektige personer kan nemlig ha store mengder leptin i kroppen, og ikke så rart: Det er i fettvev at dette hormonet lages. Men av en eller annen grunn er de blitt ufølsomme som leptinets signaleffekt: Selv store mengder leptin får ikke sultfølelsen til å forsvinne.Men man begynte også å ane andre sammenhenger: Overvektige personer, og spesielt diabetes-pasienter, hadde oftere enn andre problemer med hukommelsen. Det kunne være alt fra vansker med kortidshukommelsen til mer Alzheimer-liknende symptomer. Og på det årlige møtet for biokjemikere, i Glasgow i forrige uke, kom det fram at det var leptinet som var bindeleddet. Flere undersøkelser viser at unormale nivåer av leptin kan forandre hjernecellers funksjoner.Ett slikt forsøk er gjort av Matthew Wayner fra University of Texas i San Antonio. Hans gruppe injiserte leptin inn i hippocampus hos rotter. Hippocampus er en del av hjernen som er sentral i dannelsen av minner, og Wayners team fant at leptinet påvirket den såkalt langtidspotensieringen. Dette er en biokjemisk prosess som er helt sentral for lagringen av minner (ble faktisk oppdaget av forskere på Universitetet i Oslo). Men mengden av leptin var svært viktig. I «normale» doser kunne leptinet forsterke langtidspotensieringen tre ganger. Men ble mengdene for store, forsvant den positive effekten.Akkurat dette kan være årsaken til at en del overvektige og diabetespasienter opplever hukommelsesproblemer. De som forsker på dette er derfor svært interesserte i å finne ut mer om denne sammenhengen, og selvfølgelig også finne ut hvordan leptin-mengden kan reguleres til et optimalt nivå. Overvekt er ikke bare et estetisk problem for den enkelte, dette er i ferd med å bli ett av de viktigste helseproblemene i den moderne verden. Grunnen er at det er en av de viktigste risikofaktorene for en rekke sykdommer, som diabetes og mange hjerte-/karsykdommer.Og dersom overvekt gir for store leptin-nivåer, kan det altså også føre til hukommelses- og læringsproblemer. Å finne ut mer om hvordan leptinet virker, og måter å regulere leptin-balansen på, kan derfor bli viktig for mange.Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes skriver i Klassekampen hver onsdag.