- Likestilling må gå fra å være en særinteresse for kjønnsforskere og likestillingsbyråkrater, til å bli et samfunnsmessig spørsmål, sier Per Kristian Dotterud.

Han har bakgrunn som leder for voldtektsmottaket på legevakta i Oslo og Reform - ressurssenter for menn, og er i dag likestillingsdirektør. Sammen med politisk redaktør i feministiske magasinet Fett, Martine Aurdal, har han fått i oppdrag å trekke sammen noen tråder fra Klassekampens serie om feministisk forskning.

Det hele startet med at førsteamanuensis i vitenskapsteori Cathrine Holst stilte spørsmålstegn ved det å forske med utgangspunkt i en -isme, som feministiske forskere gjør. Vi trenger en vitenskap som ikke setter sannheten i hermetegn, mente hun, og i ukene som fulgte har debatten rast i Klassekampens spalter. Spørsmålet er om feministiske kjønnsforskere lar det feministiske standpunktet overstyre forskningsresultatene.

Viktig forskning

- Mitt fremste feministiske argument er at lønnsforskjellene mellom menn og kvinner i Norge er like store som for 30 år siden, og det tallet har jeg fra forskning, sier Aurdal.

Aurdal har fulgt debatten med stor interesse, og er enig med Holsts hovedanliggende: At det trengs mer refleksjon rundt forholdet mellom feministisk forskning og akademiske sannhetsidealer. Ingen tjener på at resultatene fra feministisk forskning blir brakt i vanry, mener hun.

Dotterud er enig med Aurdal. Samtidig mener han det viktig å påpeke at ingen forskning er objektiv, og at feministiske forskere derfor også må synliggjøre sitt ståsted.

- Jeg ønsker meg mer fakta på bordet om menn og kvinners situasjon i Norge, men dårlig forskning, selv med feministiske fortegn, har ingen bruk for, sier Dotterud.

Han etterlyser blant annet omfangsundersøkelser av vold i nære relasjoner. Han mener fraværet av slike undersøkelser gjør det mulig for politiske aktører å være selektive når de bruker tall.

- Siden vi mangler kunnskap om vold, blir det vanskelig å få til politisk forandring, sier Dotterud.

Intern forskning

I flere intervjuer i Klassekampen har kvinneforskere - blant andre Kari Wærness og Harriet Bjerrum Nielsen - uttrykt bekymring for at kvinneforskningen skal bli stigmatisert i de pågående debattene i Sverige og Norge, der flere debattanter har kritisert kjønnsforskningen for å være politisk overstyrt.

Aurdal kan forstå bekymringen, ettersom kvinneforskningen har en marginal posisjon i akademia.

- I de fleste universitetsfag er det fortsatt bare én artikkel på pensum med kjønnsperspektiv, som ingen student uten spesiell interesse behøver å lese, sier hun.

Men hun tror likevel ikke dette utelukkende er et uttrykk for patriarkalske strukturer. Årsakene kan være at den feministiske forskningen har trukket seg tilbake til egne kjønnsforskningssentre, med egne bachelor- og mastergradsprogrammer.

For de innvidde?

Aurdal mener at den retningen noen av debattene har tatt - særlig de som har glidd over i sære poststrukturalistiske diskusjoner - er problematiske, selv om de kan være interessante for de innvidde.

På dette området er både hun og Dotterud enige med den svenske forfatteren Susanna Popova, som i Klassekampen hevdet at kjønnsforskningsfeltet i dag er blitt en gren for de spesielt interesserte, langt vekk fra kvinnen i gata.

- Det skrives glitrende essay om feministisk forskning i tidsskrifter som ingen andre enn kjønnsforskerne leser. Kjønnsperspektiv erobrer ikke akademia på den måten, sukker Aurdal og vil ha mer politiske ambisjoner.

Dotterud stemmer i med et sukk han også.

- Vi trenger mer offensive feministiske forskere, sier han.

Ser til Sverige

I den svenske politiske offentligheten har langt flere politikere og akademikere en uttalt feministisk agenda. Blant annet har Gudrunn Schymann, tidligere leder av Vänsterpartiet, startet et eget feministisk parti, som trolig stiller til riksdagsvalget i 2006.

Aurdal ønsker seg svenske tilstander også i norsk offentlighet.

Fredrik Engelstad, instituttbestyrer på Institutt for samfunnsforskning, har i Klassekampen gitt sin fulle støtte til Cathrine Holst og hennes kritikk av kvinneforskningen. Men Engelstad går for langt i den andre retningen, og tenderer til å avproblematisere mannsdominansen i vitenskapen, mener Aurdal.

Hun syns det er en tragedie at Hege Skjeie, professor i statsvitenskap, måtte ta ut dissens mot Fredrik Engelstad og Øyvind Østerud i den norske maktutredningen.

- Hege Skjeie kom med samme konklusjon som Yvonne Hirdman (svensk feministisk maktutreder, red.anm) gjorde i Sverige i 1988. I Sverige førte det til en egen kjønnsmaktutredning, men i Norge førte det til en dissens, sier Fett-redaktøren.

Både Dotterud og Aurdal mener det trengs drastiske tiltak for å få satt likestilling på den politiske dagsorden.

- Vi trenger mer sannhetssøkende feministisk forskning, sier Dotterud.

- Og politikere og akademikere som tar kjønnsperspektivet like alvorlig som klasseperspektivet, avslutter Aurdal.

Dette er saken

I en debattserie diskuterer Klassekampen forholdet mellom politikk og vitenskap, med utgangspunkt i feministisk kjønnsforskning.

25. juni: Cathrine Holst, førsteamanuensis i vitenskapsteori, kritiserte feministiske forskere for ikke å ta vitenskapelige kriterier og normative diskusjoner alvorlig nok.

Andre innlegg:

7. juli: Harriet Bjerrum Nielsen

8. juli: Cathrine Holst

9. juli: Turid Markussen

13. juli: Fredrik Engelstad

14. juli: May-Len Skilbrei

16. juli: Elisabeth L'Orange Fürst

19.juli: Kari Wærness

21.juli: Susanna Popova

23.juli: Yvonne Hirdman

27.juli: Liv Findstad og Cecilie Høigaard

- Likestilling må gå fra å være en særinteresse for kjønnsforskere og likestillingsbyråkrater, til å bli et samfunnsmessig spørsmål, sier Per Kristian Dotterud.

Han har bakgrunn som leder for voldtektsmottaket på legevakta i Oslo og Reform - ressurssenter for menn, og er i dag likestillingsdirektør. Sammen med politisk redaktør i feministiske magasinet Fett, Martine Aurdal, har han fått i oppdrag å trekke sammen noen tråder fra Klassekampens serie om feministisk forskning.

Det hele startet med at førsteamanuensis i vitenskapsteori Cathrine Holst stilte spørsmålstegn ved det å forske med utgangspunkt i en -isme, som feministiske forskere gjør. Vi trenger en vitenskap som ikke setter sannheten i hermetegn, mente hun, og i ukene som fulgte har debatten rast i Klassekampens spalter. Spørsmålet er om feministiske kjønnsforskere lar det feministiske standpunktet overstyre forskningsresultatene.

Viktig forskning
- Mitt fremste feministiske argument er at lønnsforskjellene mellom menn og kvinner i Norge er like store som for 30 år siden, og det tallet har jeg fra forskning, sier Aurdal.

Aurdal har fulgt debatten med stor interesse, og er enig med Holsts hovedanliggende: At det trengs mer refleksjon rundt forholdet mellom feministisk forskning og akademiske sannhetsidealer. Ingen tjener på at resultatene fra feministisk forskning blir brakt i vanry, mener hun.

Dotterud er enig med Aurdal. Samtidig mener han det viktig å påpeke at ingen forskning er objektiv, og at feministiske forskere derfor også må synliggjøre sitt ståsted.

- Jeg ønsker meg mer fakta på bordet om menn og kvinners situasjon i Norge, men dårlig forskning, selv med feministiske fortegn, har ingen bruk for, sier Dotterud.

Han etterlyser blant annet omfangsundersøkelser av vold i nære relasjoner. Han mener fraværet av slike undersøkelser gjør det mulig for politiske aktører å være selektive når de bruker tall.

- Siden vi mangler kunnskap om vold, blir det vanskelig å få til politisk forandring, sier Dotterud.

Intern forskning
I flere intervjuer i Klassekampen har kvinneforskere - blant andre Kari Wærness og Harriet Bjerrum Nielsen - uttrykt bekymring for at kvinneforskningen skal bli stigmatisert i de pågående debattene i Sverige og Norge, der flere debattanter har kritisert kjønnsforskningen for å være politisk overstyrt.

Aurdal kan forstå bekymringen, ettersom kvinneforskningen har en marginal posisjon i akademia.

- I de fleste universitetsfag er det fortsatt bare én artikkel på pensum med kjønnsperspektiv, som ingen student uten spesiell interesse behøver å lese, sier hun.

Men hun tror likevel ikke dette utelukkende er et uttrykk for patriarkalske strukturer. Årsakene kan være at den feministiske forskningen har trukket seg tilbake til egne kjønnsforskningssentre, med egne bachelor- og mastergradsprogrammer.

For de innvidde?
Aurdal mener at den retningen noen av debattene har tatt - særlig de som har glidd over i sære poststrukturalistiske diskusjoner - er problematiske, selv om de kan være interessante for de innvidde.

På dette området er både hun og Dotterud enige med den svenske forfatteren Susanna Popova, som i Klassekampen hevdet at kjønnsforskningsfeltet i dag er blitt en gren for de spesielt interesserte, langt vekk fra kvinnen i gata.

- Det skrives glitrende essay om feministisk forskning i tidsskrifter som ingen andre enn kjønnsforskerne leser. Kjønnsperspektiv erobrer ikke akademia på den måten, sukker Aurdal og vil ha mer politiske ambisjoner.

Dotterud stemmer i med et sukk han også.

- Vi trenger mer offensive feministiske forskere, sier han.

Ser til Sverige
I den svenske politiske offentligheten har langt flere politikere og akademikere en uttalt feministisk agenda. Blant annet har Gudrunn Schymann, tidligere leder av Vänsterpartiet, startet et eget feministisk parti, som trolig stiller til riksdagsvalget i 2006.

Aurdal ønsker seg svenske tilstander også i norsk offentlighet.

Fredrik Engelstad, instituttbestyrer på Institutt for samfunnsforskning, har i Klassekampen gitt sin fulle støtte til Cathrine Holst og hennes kritikk av kvinneforskningen. Men Engelstad går for langt i den andre retningen, og tenderer til å avproblematisere mannsdominansen i vitenskapen, mener Aurdal.

Hun syns det er en tragedie at Hege Skjeie, professor i statsvitenskap, måtte ta ut dissens mot Fredrik Engelstad og Øyvind Østerud i den norske maktutredningen.

- Hege Skjeie kom med samme konklusjon som Yvonne Hirdman (svensk feministisk maktutreder, red.anm) gjorde i Sverige i 1988. I Sverige førte det til en egen kjønnsmaktutredning, men i Norge førte det til en dissens, sier Fett-redaktøren.

Både Dotterud og Aurdal mener det trengs drastiske tiltak for å få satt likestilling på den politiske dagsorden.

- Vi trenger mer sannhetssøkende feministisk forskning, sier Dotterud.

- Og politikere og akademikere som tar kjønnsperspektivet like alvorlig som klasseperspektivet, avslutter Aurdal.

Dette er saken

I en debattserie diskuterer Klassekampen forholdet mellom politikk og vitenskap, med utgangspunkt i feministisk kjønnsforskning.

25. juni: Cathrine Holst, førsteamanuensis i vitenskapsteori, kritiserte feministiske forskere for ikke å ta vitenskapelige kriterier og normative diskusjoner alvorlig nok.
Andre innlegg:

7. juli: Harriet Bjerrum Nielsen

8. juli: Cathrine Holst

9. juli: Turid Markussen

13. juli: Fredrik Engelstad

14. juli: May-Len Skilbrei

16. juli: Elisabeth L'Orange Fürst

19.juli: Kari Wærness

21.juli: Susanna Popova

23.juli: Yvonne Hirdman

27.juli: Liv Findstad og Cecilie Høigaard