Hendelsene i London har aktualisert spørsmålet om hva det er som gjør oss til de vi er. Ifølge Tony Blair skyldes bombeaksjonen en «pervertert form for islam», og mange andre vil nok også tenke at det er religion som ligger bak. Men er det fruktbart å prøve å forstå menneskelig oppførsel ut fra religion og livssyn, slik også argumentasjonen for et religions- eller livssynsfag legger opp til? Om man skal ta nyere kognitiv teori og atferdsforskning alvorlig, er dette tvilsomt.Den vanlige, naive forståelsen av religion og livssyn, er at dette er en slags kart som vi legger opp våre liv etter. Religionen eller livssynet blir en «programvare» som former vår etikk og dermed blir rettesnor for våre handlinger. Men det skal ikke mye observasjon til for å se at dette ikke stemmer med virkeligheten: For det første finnes det gode og dårlige mennesker, og gode og dårlige handlinger innenfor alle religioner og livssyn: Kristendommens strenge seksualmoral forhindrer ikke seksuelle overgrep i kristne miljøer, det kan ofte virke tvert imot. Og buddhismens pasifistiske grunnholdning hindrer ikke buddhister i å drepe og krige (jevnfør Sri Lanka, Burma og Thailand). Akkurat som kommunismens likhetsideologi ikke greidde å forhindre at store ulikheter oppsto i de kommunistiske statene. Og på samme måte kan vi også finne selvoppofrende idealister innenfor alle tros- og livssynsretninger. For det andre ser det ut til at alle religioner og livssyn gir plass til svært ulike handlinger: krig eller pasifisme, streng eller friere seksualmoral, likhet eller ulikhet mellom kjønnene, materialisme eller åndelighet, også videre. Ideen om religion eller livssyn som et «kart» bygger på en utdatert forestilling om menneskelig kognisjon og atferd. Ifølge denne er det meste av våre handlinger resultat av bevisst, rasjonell tenkning. Er du «kristen», vil da dine handlinger være lagt opp etter den «kristne» etikken du har annektert, og tilsvarende dersom du er «humanetiker». Hvorfor stemmer ikke dette?Fordi mesteparten av det du tenker eller gjør, ikke har utspring i en bevisst rasjonalitet, men i den ubevisste delen av hjerneaktiviteten. Og denne ubevisste delen står ifølge kognisjonsforskningen for minst 80-90 prosent av vår mentale virksomhet (se for eksempel Lakoff og Johnsons Philosophy in the Flesh). Bevisstheten klarer knapt nok å tenke en tanke om gangen, og vi hadde ikke overlevd lenge om dette var alt vi hadde å hjelpe oss med. De aller fleste av valgene vi gjør, foretar vi ubevisst. Selv når vi har tid å tenke oss om, er det ikke logikk og regler (heller ikke religiøse) vi følger, men våre følelser. Og disse er ikke tilfeldige innfall, men resultat av ubevisste overveielser, fundert både på nedarvete preferanser og oppsamlete livserfaringer. I mange viktige valg ville det gått svært galt om vi måtte vente på bevissthetens rasjonelle utredninger av handlingsalternativer. Vi ville falt utfor stup, sultet i hjel, blitt slått ned, eller aldri rukket å skaffe oss noen partner. For svært religiøse mennesker er det klart at religionen er med på å avgjøre deres handlinger. Fanatiske muslimer tror kanskje de havner i Paradis om de sprenger noen sionister i luften. Men religionen er aldri eneste grunn, ellers ville vi hatt en jevn strøm av bombeaksjoner.Og religionen er aldri eneste grunn til gode handlinger, ellers ville vi alle vært som Mor Theresa. Menneskers atferd blir til i et komplekst felt av medfødte preferanser, eksterne påvirkninger og ikke minst livssituasjon. Religion og «livssyn» kan for noen være et mentalt verktøy, en hjelp til å navigere i livet. Men for de fleste blir den en etterpåforklaring, en legitimering av hvorfor man gjør som man gjør. Empirien viser jo at atferd og praktisk etikk varierer svært lite mellom religion og religion, og svært mye innen de enkelte religioner eller livssyn.Det er derfor det kan virke mot sin hensikt å gi undervisning i religion eller livssyn, dersom formålet er å forstå «de andre» bedre. Dette gjør man best ved å lære om det som er fellesmenneskelig, og ikke hva som overfladisk skiller oss fra hverandre. For på overflaten er det mange merkelige skiller: i måten vi dyrker våre guder på, i hva vi ikke kan spise eller gjøre. Mange av disse levereglene er jo nettopp laget for å skille ut visse folkegrupper fra sine naboer, og kan virke uforståelige, for ikke å si idiotiske, for andre. Når kristne barn lærer om islam, vil dette ofte bare forsterke deres opplevelse av muslimer som annerledes. Og vi vet at jo sterkere følelsen av annerledeshet er, jo lettere er det å behandle andre mennesker inhumant. Vi er så mye mer enn den religionen eller det livssynet vi tilfeldigvis er havnet inn i. I stedet for å fokusere på de overfladiske skillene, hadde det vært smartere å lære ungene hva som forener oss mennesker: vår avhengighet av hverandre og av en levende natur, samt vår felles biologiske arv, som inkluderer våre «positive» så vel som våre «negative» følelser, vår evne til både godt og ondt. Vitenskapsjournalisten Bjørn Vassnes skriver i Klassekampen hver onsdag.@sitat:«Religionen er aldri eneste grunn til gode handlinger, ellers ville vi alle vært som Mor Theresa»@

Hendelsene i London har aktualisert spørsmålet om hva det er som gjør oss til de vi er. Ifølge Tony Blair skyldes bombeaksjonen en «pervertert form for islam», og mange andre vil nok også tenke at det er religion som ligger bak. Men er det fruktbart å prøve å forstå menneskelig oppførsel ut fra religion og livssyn, slik også argumentasjonen for et religions- eller livssynsfag legger opp til? Om man skal ta nyere kognitiv teori og atferdsforskning alvorlig, er dette tvilsomt.Den vanlige, naive forståelsen av religion og livssyn, er at dette er en slags kart som vi legger opp våre liv etter. Religionen eller livssynet blir en «programvare» som former vår etikk og dermed blir rettesnor for våre handlinger. Men det skal ikke mye observasjon til for å se at dette ikke stemmer med virkeligheten: For det første finnes det gode og dårlige mennesker, og gode og dårlige handlinger innenfor alle religioner og livssyn: Kristendommens strenge seksualmoral forhindrer ikke seksuelle overgrep i kristne miljøer, det kan ofte virke tvert imot. Og buddhismens pasifistiske grunnholdning hindrer ikke buddhister i å drepe og krige (jevnfør Sri Lanka, Burma og Thailand). Akkurat som kommunismens likhetsideologi ikke greidde å forhindre at store ulikheter oppsto i de kommunistiske statene. Og på samme måte kan vi også finne selvoppofrende idealister innenfor alle tros- og livssynsretninger. For det andre ser det ut til at alle religioner og livssyn gir plass til svært ulike handlinger: krig eller pasifisme, streng eller friere seksualmoral, likhet eller ulikhet mellom kjønnene, materialisme eller åndelighet, også videre. Ideen om religion eller livssyn som et «kart» bygger på en utdatert forestilling om menneskelig kognisjon og atferd. Ifølge denne er det meste av våre handlinger resultat av bevisst, rasjonell tenkning. Er du «kristen», vil da dine handlinger være lagt opp etter den «kristne» etikken du har annektert, og tilsvarende dersom du er «humanetiker». Hvorfor stemmer ikke dette?Fordi mesteparten av det du tenker eller gjør, ikke har utspring i en bevisst rasjonalitet, men i den ubevisste delen av hjerneaktiviteten. Og denne ubevisste delen står ifølge kognisjonsforskningen for minst 80-90 prosent av vår mentale virksomhet (se for eksempel Lakoff og Johnsons Philosophy in the Flesh). Bevisstheten klarer knapt nok å tenke en tanke om gangen, og vi hadde ikke overlevd lenge om dette var alt vi hadde å hjelpe oss med. De aller fleste av valgene vi gjør, foretar vi ubevisst. Selv når vi har tid å tenke oss om, er det ikke logikk og regler (heller ikke religiøse) vi følger, men våre følelser. Og disse er ikke tilfeldige innfall, men resultat av ubevisste overveielser, fundert både på nedarvete preferanser og oppsamlete livserfaringer. I mange viktige valg ville det gått svært galt om vi måtte vente på bevissthetens rasjonelle utredninger av handlingsalternativer. Vi ville falt utfor stup, sultet i hjel, blitt slått ned, eller aldri rukket å skaffe oss noen partner. For svært religiøse mennesker er det klart at religionen er med på å avgjøre deres handlinger. Fanatiske muslimer tror kanskje de havner i Paradis om de sprenger noen sionister i luften. Men religionen er aldri eneste grunn, ellers ville vi hatt en jevn strøm av bombeaksjoner.Og religionen er aldri eneste grunn til gode handlinger, ellers ville vi alle vært som Mor Theresa. Menneskers atferd blir til i et komplekst felt av medfødte preferanser, eksterne påvirkninger og ikke minst livssituasjon. Religion og «livssyn» kan for noen være et mentalt verktøy, en hjelp til å navigere i livet. Men for de fleste blir den en etterpåforklaring, en legitimering av hvorfor man gjør som man gjør. Empirien viser jo at atferd og praktisk etikk varierer svært lite mellom religion og religion, og svært mye innen de enkelte religioner eller livssyn.Det er derfor det kan virke mot sin hensikt å gi undervisning i religion eller livssyn, dersom formålet er å forstå «de andre» bedre. Dette gjør man best ved å lære om det som er fellesmenneskelig, og ikke hva som overfladisk skiller oss fra hverandre. For på overflaten er det mange merkelige skiller: i måten vi dyrker våre guder på, i hva vi ikke kan spise eller gjøre. Mange av disse levereglene er jo nettopp laget for å skille ut visse folkegrupper fra sine naboer, og kan virke uforståelige, for ikke å si idiotiske, for andre. Når kristne barn lærer om islam, vil dette ofte bare forsterke deres opplevelse av muslimer som annerledes. Og vi vet at jo sterkere følelsen av annerledeshet er, jo lettere er det å behandle andre mennesker inhumant. Vi er så mye mer enn den religionen eller det livssynet vi tilfeldigvis er havnet inn i. I stedet for å fokusere på de overfladiske skillene, hadde det vært smartere å lære ungene hva som forener oss mennesker: vår avhengighet av hverandre og av en levende natur, samt vår felles biologiske arv, som inkluderer våre «positive» så vel som våre «negative» følelser, vår evne til både godt og ondt. Vitenskapsjournalisten Bjørn Vassnes skriver i Klassekampen hver onsdag.@sitat:«Religionen er aldri eneste grunn til gode handlinger, ellers ville vi alle vært som Mor Theresa»@