Farvel, Ane-Karine

«Det er ikke noe poeng i å dundre i vei om sikkerhet», brukte hun å si til meg i Beirut under borgerkrigen i Libanon. «Man må finne ut hvorfor folk gjør dette – og hva man kunne ha gjort for å forhindre det. Man stopper det ikke ved å snakke om ‘terrorisme’». Ane-Karine Arvesen ville ha forstått ironien i den siste reisen jeg tok for å være sammen med henne. Jeg reiste nemlig tilbake til Beirut via London fra begravelsen hennes i Oslo. Jeg var på Piccadilly Line på vei til Heathrow bare tre eller fire tog foran det som eksploderte på King's Cross.Hun var en tøff kvinne, Ane-Karine. Født i 1941 da Norge var under tysk okkupasjon, og krigen syntes å bestemme hennes liv. Hun var en slående høy, blond kvinne, som gjerne tok et glass eller to – uten at man kunne se det på henne – og røykte sigaretter med et langt munnstykke i håp om at det skulle beskytte henne mot kreft.Det gjorde det ikke, og hun døde i smerter mens hun forsøkte å trekke luft inn i lungene, alene på et norsk sykehus. Hun ble alltid «friskere», men befant seg hjemme uten å kunne gå, til og med uten å kunne bruke e-post lenger. Jeg ringte henne få dager før hun døde. Hun hadde sendt en melding om at hun ville snakke. Den høye pipende stemmen spurte gjennom linjen om Libanon, og hva som ville skje i Irak, og hvorvidt jeg ville reise tilbake til Irak. Men vi visste begge to at hun ville snakke med meg slik at vi kunne ta farvel.Jeg forsøkte å muntre opp Ane-Karine ved å minne henne om de ufornuftige, tåpelige, latterlige, farlige, nødvendige reisene vi ofte delte i Libanon, om hvordan hun i 1982, mens Israel invaderte og angrep syriske styrker i fjellene nær Bhamdoun, kjørte opp i fjellet med meg mens israelske fly ødela de syriske stridsvognene rundt oss.«Det er ‘neat’, Bob, at vi kunne komme så langt», sa hun mens enorme eksplosjoner dundret gjennom fjellene. «Neat» var et av favorittordene hennes – «neat» som i «mission accomplished».«Ane-Karine, dette er faktisk livsfarlig», sa jeg til henne. Og hun ga meg et knusende blikk. «Bob, vi har det norske flagget på bilen vår. Jeg er en diplomat.» Og jeg så på det 16 tommer lange flagget og reflekterte over at de israelske F-16 flyene fløy 10.000 fot over oss. Jeg stirret på Ane-Karin og hun lo.Jeg fortalte denne historien i begravelsen hennes. De sørgende, noen av dem oppløst i tårer, brøt alle ut i latter. Ane-Karine, lukket inne i sin hvite kiste til venstre for meg, dekket av hvite roser, hadde vendt tilbake til livet.Hun var en av få jeg aldri kunne forestille meg død. Hennes kjærlighet til livet – og hennes kjærlighet til eventyr – ga henne denne overmenneskelige kvaliteten som kun de som aldri har fryktet døden være i besittelse av. Hun var i Serbia var stasjonert i Iran, en tildekket sjalkledd norsk charge d'affaires i et land som av og til gjorde henne gal, men hun serverte likevel gin og tonic til den store gullmedaljen i hagen til residensen i Teheran. Hun dukket opp i Beirut en gang med en diplomat fra forsvarsdepartementet, som var dypt fornærmet av mine analyser av Midtøsten, fordi de ikke falt sammen med hans egne. «Hold kjeft,» glefset hun mot ham. «Du er her for å lytte, ikke for å prøve ut de dumme teoriene dine.» Nei, Ane-Karine tålte ikke idioter. Jeg kunne fra tid til annen selv føle den bitende satiren hennes om hun mente jeg ikke hadde forstått noen selvsagte fakta om livet i Midtøsten: «For folk her i den arabiske verden kunne rettferdighet av og til være viktigere enn demokrati,» sa hun.På telefonen en av hennes siste dager, fortalte hun meg at hun trodde at sikkerhet og elektrisitet kunne være viktigere i Irak enn demokrati. Og hun kan ha hatt rett. Hun følte at det norske Utenriksdepartementet var for USA-orientert, at det kun så på «fredsprosesser» og «kjørekart» gjennom Washingtons brilleglass.Og hun kunne være taktløs. Hun dukket opp fra den norske ambassaden i Beirut en gang i 1980-årene – hun var attaché den gang – med tårer rennende ned ansiktet – lattertårer. «Jeg har nettopp lest en melding fra ambassadøren vår i Washington», sa hun. «Han hadde gått for å møte Reagen, og presidenten hadde et sett med stikkordskort, slik at han kunne komme med alle de riktige svarene. Men kortene rotet seg til for ham, og da ambassadøren vår spurte om handelsforbindelsene mellom Washington og Oslo, svarte Reagen at det ville bli fred i Midtøsten!» Jeg beundret Ane-Karine fordi hun alltid reise for å se selv, for å være vitne til hendelser hun beskrev i sine nattlige meldinger til Utenriksdepartementet i Oslo. Mens andre vestlige diplomater krøp sammen i ambassadene sine i Beirut – og enkelte vestlige journalister gjorde mer eller mindre det samme i sine hoteller – var hun oppe i fjellene, arbeidet i fare, hun ville ha egne inntrykk. Ikke rart at hun flere år senere ble sendt til Beirut for å forhandle, om løslatelse uten løsepenger for et gissel. Hun lyktes. Jeg ville ha elsket å en dag kunne lese rapportene hennes til Oslo – og sinnet de åpenbart inneholdt.Aldri var dette så tydelig som da hun gikk inn i flyktningleiren Sabra og Shatila 18. september 1982. Hun så med raseri – ansiktet hennes var så stramt at jeg trodde det hadde mistet all sin skjønnhet – på haugene med døde menn og de oppskjærte kvinnene og de døde babyene, Israels allierte falangisters arbeid. «Grusomt! Opprørende! Motbydelig!» ropte hun. «En dag, vil vi bli nødt til å betale for dette!» Kanskje gjør vi det fortsatt.Vi tok vårt siste farvel med Ane-Karine i et tidligere kapell, ikke langt fra en rekke britiske krigsgraver med kropper fra det britiske flyvåpenet som gikk tapt over Norge rundt den tiden hun var født. Det var en stor oval bygning, med mye av det jeg trodde måtte være runer på veggene. Det var likevel noe passende ved at to Hannukah-lys sto på hver side av kista. Ane-Karine var ikke jødisk, men hun elsket alle folk i Midtøsten.Den siste musikken var en svensk sang om passasjerene på tredje klasse ombord på Titanic, om hvordan de gikk fra vantro til overbeviste om at de ville dø, og til slutt konkluderte – slik sangen hevder – at de ville gå stolte under med skipets flagg til topps.Det var fullstendig i Ane-Karines ånd at hun insisterte at hennes beste venner, med penger fra arven etter henne, skulle bli tatt inn til Oslofjorden samme kveld på en båt lastet med 40 flasker Bollinger-champagne. Tatt i betraktning hennes mot i krig var hun, mener jeg, vel så mye reporter som diplomat. Hun var et barn av våre farlige tider. Hun visste hvordan man lever, og hun visste hvordan man dør.@sitat:«Man må finne ut hvorfor folk gjør dette – og hva man kunne ha gjort for å forhindre det. Man stopper det ikke ved å snakke om ‘terrorisme’»– Ane-Karine Arvesen, 1941-2005@

«Det er ikke noe poeng i å dundre i vei om sikkerhet», brukte hun å si til meg i Beirut under borgerkrigen i Libanon. «Man må finne ut hvorfor folk gjør dette – og hva man kunne ha gjort for å forhindre det. Man stopper det ikke ved å snakke om ‘terrorisme’». Ane-Karine Arvesen ville ha forstått ironien i den siste reisen jeg tok for å være sammen med henne. Jeg reiste nemlig tilbake til Beirut via London fra begravelsen hennes i Oslo. Jeg var på Piccadilly Line på vei til Heathrow bare tre eller fire tog foran det som eksploderte på King's Cross.Hun var en tøff kvinne, Ane-Karine. Født i 1941 da Norge var under tysk okkupasjon, og krigen syntes å bestemme hennes liv. Hun var en slående høy, blond kvinne, som gjerne tok et glass eller to – uten at man kunne se det på henne – og røykte sigaretter med et langt munnstykke i håp om at det skulle beskytte henne mot kreft.Det gjorde det ikke, og hun døde i smerter mens hun forsøkte å trekke luft inn i lungene, alene på et norsk sykehus. Hun ble alltid «friskere», men befant seg hjemme uten å kunne gå, til og med uten å kunne bruke e-post lenger. Jeg ringte henne få dager før hun døde. Hun hadde sendt en melding om at hun ville snakke. Den høye pipende stemmen spurte gjennom linjen om Libanon, og hva som ville skje i Irak, og hvorvidt jeg ville reise tilbake til Irak. Men vi visste begge to at hun ville snakke med meg slik at vi kunne ta farvel.Jeg forsøkte å muntre opp Ane-Karine ved å minne henne om de ufornuftige, tåpelige, latterlige, farlige, nødvendige reisene vi ofte delte i Libanon, om hvordan hun i 1982, mens Israel invaderte og angrep syriske styrker i fjellene nær Bhamdoun, kjørte opp i fjellet med meg mens israelske fly ødela de syriske stridsvognene rundt oss.«Det er ‘neat’, Bob, at vi kunne komme så langt», sa hun mens enorme eksplosjoner dundret gjennom fjellene. «Neat» var et av favorittordene hennes – «neat» som i «mission accomplished».«Ane-Karine, dette er faktisk livsfarlig», sa jeg til henne. Og hun ga meg et knusende blikk. «Bob, vi har det norske flagget på bilen vår. Jeg er en diplomat.» Og jeg så på det 16 tommer lange flagget og reflekterte over at de israelske F-16 flyene fløy 10.000 fot over oss. Jeg stirret på Ane-Karin og hun lo.Jeg fortalte denne historien i begravelsen hennes. De sørgende, noen av dem oppløst i tårer, brøt alle ut i latter. Ane-Karine, lukket inne i sin hvite kiste til venstre for meg, dekket av hvite roser, hadde vendt tilbake til livet.Hun var en av få jeg aldri kunne forestille meg død. Hennes kjærlighet til livet – og hennes kjærlighet til eventyr – ga henne denne overmenneskelige kvaliteten som kun de som aldri har fryktet døden være i besittelse av. Hun var i Serbia var stasjonert i Iran, en tildekket sjalkledd norsk charge d'affaires i et land som av og til gjorde henne gal, men hun serverte likevel gin og tonic til den store gullmedaljen i hagen til residensen i Teheran. Hun dukket opp i Beirut en gang med en diplomat fra forsvarsdepartementet, som var dypt fornærmet av mine analyser av Midtøsten, fordi de ikke falt sammen med hans egne. «Hold kjeft,» glefset hun mot ham. «Du er her for å lytte, ikke for å prøve ut de dumme teoriene dine.» Nei, Ane-Karine tålte ikke idioter. Jeg kunne fra tid til annen selv føle den bitende satiren hennes om hun mente jeg ikke hadde forstått noen selvsagte fakta om livet i Midtøsten: «For folk her i den arabiske verden kunne rettferdighet av og til være viktigere enn demokrati,» sa hun.På telefonen en av hennes siste dager, fortalte hun meg at hun trodde at sikkerhet og elektrisitet kunne være viktigere i Irak enn demokrati. Og hun kan ha hatt rett. Hun følte at det norske Utenriksdepartementet var for USA-orientert, at det kun så på «fredsprosesser» og «kjørekart» gjennom Washingtons brilleglass.Og hun kunne være taktløs. Hun dukket opp fra den norske ambassaden i Beirut en gang i 1980-årene – hun var attaché den gang – med tårer rennende ned ansiktet – lattertårer. «Jeg har nettopp lest en melding fra ambassadøren vår i Washington», sa hun. «Han hadde gått for å møte Reagen, og presidenten hadde et sett med stikkordskort, slik at han kunne komme med alle de riktige svarene. Men kortene rotet seg til for ham, og da ambassadøren vår spurte om handelsforbindelsene mellom Washington og Oslo, svarte Reagen at det ville bli fred i Midtøsten!» Jeg beundret Ane-Karine fordi hun alltid reise for å se selv, for å være vitne til hendelser hun beskrev i sine nattlige meldinger til Utenriksdepartementet i Oslo. Mens andre vestlige diplomater krøp sammen i ambassadene sine i Beirut – og enkelte vestlige journalister gjorde mer eller mindre det samme i sine hoteller – var hun oppe i fjellene, arbeidet i fare, hun ville ha egne inntrykk. Ikke rart at hun flere år senere ble sendt til Beirut for å forhandle, om løslatelse uten løsepenger for et gissel. Hun lyktes. Jeg ville ha elsket å en dag kunne lese rapportene hennes til Oslo – og sinnet de åpenbart inneholdt.Aldri var dette så tydelig som da hun gikk inn i flyktningleiren Sabra og Shatila 18. september 1982. Hun så med raseri – ansiktet hennes var så stramt at jeg trodde det hadde mistet all sin skjønnhet – på haugene med døde menn og de oppskjærte kvinnene og de døde babyene, Israels allierte falangisters arbeid. «Grusomt! Opprørende! Motbydelig!» ropte hun. «En dag, vil vi bli nødt til å betale for dette!» Kanskje gjør vi det fortsatt.Vi tok vårt siste farvel med Ane-Karine i et tidligere kapell, ikke langt fra en rekke britiske krigsgraver med kropper fra det britiske flyvåpenet som gikk tapt over Norge rundt den tiden hun var født. Det var en stor oval bygning, med mye av det jeg trodde måtte være runer på veggene. Det var likevel noe passende ved at to Hannukah-lys sto på hver side av kista. Ane-Karine var ikke jødisk, men hun elsket alle folk i Midtøsten.Den siste musikken var en svensk sang om passasjerene på tredje klasse ombord på Titanic, om hvordan de gikk fra vantro til overbeviste om at de ville dø, og til slutt konkluderte – slik sangen hevder – at de ville gå stolte under med skipets flagg til topps.Det var fullstendig i Ane-Karines ånd at hun insisterte at hennes beste venner, med penger fra arven etter henne, skulle bli tatt inn til Oslofjorden samme kveld på en båt lastet med 40 flasker Bollinger-champagne. Tatt i betraktning hennes mot i krig var hun, mener jeg, vel så mye reporter som diplomat. Hun var et barn av våre farlige tider. Hun visste hvordan man lever, og hun visste hvordan man dør.@sitat:«Man må finne ut hvorfor folk gjør dette – og hva man kunne ha gjort for å forhindre det. Man stopper det ikke ved å snakke om ‘terrorisme’»– Ane-Karine Arvesen, 1941-2005@

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg