Ved foten av den planlagte 82-etasjer høye skyskraperen Freedom Tower på Ground Zero i New York, tegnet av arkitekten David Childs og forsynt med en monolittisk betongsokkel på tyve etasjer nesten uten vinduer, i New York Times kalt «det tryggeste høyhuset i verden», skal det oppføres et museum og anlegges en lund for å memorere terrordagen 11. september 2001. I samme avis erklærte Childs at den ruvende bygningens viktigste oppgave er «å være et himmelstrebende minnesmerke over den tragedie som her fant sted». En arkitekturskribent hevdet at byggverket «kroppsliggjør, på sitt vis, en verden formet av frykt», mens en kritiker innvendte at det blir «et fremmedgjørende monument over kapitulasjonen», drevet fram av «New York Police Departments resolutte krav om at byggverket må være mest mulig motstandsdyktig overfor angrep, særlig fra bilbomber».Man bygger altså en festning, og omgir den med memories of terror, begge løsninger tvunget fram av djevlene som holder til langs Ondskapens Akse.Og i Aftenposten 12. juli leste vi at Londons borgermester og den engelske kulturministeren samt lederne for ulike trossamfunn – takk og lov inkludert de muslimske – dro til «Victoria Embankment Gardens for å åpne en park til ære for ofrene» fra 7. juli.Det er en forståelig handling og støttes av enhver motstander av vold mot sivile.Men hva med å trekke en hukommelsens akse fra massakrenes scener i Palestina via Srebrenica i Bosnia-Hercegovina til åstedet for Israels politiske drap i Lillehammer (feil mann, riktignok, men sionistene viste sitt sanne terroransikt) og reise noen bautaer der?I skråningen ved Rådhusplassen i Oslo er den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt foreviget, og foran Industriens og Eksportens Hus nær Solli plass står Englands statsminister Winston Churchill. Kommer hovedstaden en dag til å få statuer av Mahatma Gandhi og Nelson Mandela?Og når skal Tony Blair bite i gresset og 1) avslutte terrorveldet i Nord-Irland, 2) beklage voldsbruken og 3) delta i avdukingen av et minnesmerke i Belfast over irske frihetskjempere?Det er ingen klisjé å påstå at historien skrives av seierherrene. Samtidig er det heldigvis en forenkling: Vi husker mer enn de offentlige monumentene kan gi inntrykk av. Vår trassige kollektive hukommelse lever videre under jorden, i dissenterende solidaritet, og en dag vil helteskikkelser som IRA-soldaten Bobby Sands og PLO-lederen Yasir Arafat bli hedret også her i landet.Vis-à-vis Roosevelt, i den ombygde stasjonsbygningen på den andre siden av Rådhusplassen, ble det nobelske Fredssenteret nylig innviet. Dynamittens oppfinner har fått sitt forsoningens mausoleum. Noen årvåkne Palestina-venner bør sjekke hvordan den såkalte Oslo-avtalen manifesteres der. Vi husker hvem det var som stilte seg på Israels USA-støttede side.Og vær trygg, skald Edvard Hoem, vi glemmer ikke Praha heller.

Ved foten av den planlagte 82-etasjer høye skyskraperen Freedom Tower på Ground Zero i New York, tegnet av arkitekten David Childs og forsynt med en monolittisk betongsokkel på tyve etasjer nesten uten vinduer, i New York Times kalt «det tryggeste høyhuset i verden», skal det oppføres et museum og anlegges en lund for å memorere terrordagen 11. september 2001. I samme avis erklærte Childs at den ruvende bygningens viktigste oppgave er «å være et himmelstrebende minnesmerke over den tragedie som her fant sted». En arkitekturskribent hevdet at byggverket «kroppsliggjør, på sitt vis, en verden formet av frykt», mens en kritiker innvendte at det blir «et fremmedgjørende monument over kapitulasjonen», drevet fram av «New York Police Departments resolutte krav om at byggverket må være mest mulig motstandsdyktig overfor angrep, særlig fra bilbomber».Man bygger altså en festning, og omgir den med memories of terror, begge løsninger tvunget fram av djevlene som holder til langs Ondskapens Akse.Og i Aftenposten 12. juli leste vi at Londons borgermester og den engelske kulturministeren samt lederne for ulike trossamfunn – takk og lov inkludert de muslimske – dro til «Victoria Embankment Gardens for å åpne en park til ære for ofrene» fra 7. juli.Det er en forståelig handling og støttes av enhver motstander av vold mot sivile.Men hva med å trekke en hukommelsens akse fra massakrenes scener i Palestina via Srebrenica i Bosnia-Hercegovina til åstedet for Israels politiske drap i Lillehammer (feil mann, riktignok, men sionistene viste sitt sanne terroransikt) og reise noen bautaer der?I skråningen ved Rådhusplassen i Oslo er den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt foreviget, og foran Industriens og Eksportens Hus nær Solli plass står Englands statsminister Winston Churchill. Kommer hovedstaden en dag til å få statuer av Mahatma Gandhi og Nelson Mandela?Og når skal Tony Blair bite i gresset og 1) avslutte terrorveldet i Nord-Irland, 2) beklage voldsbruken og 3) delta i avdukingen av et minnesmerke i Belfast over irske frihetskjempere?Det er ingen klisjé å påstå at historien skrives av seierherrene. Samtidig er det heldigvis en forenkling: Vi husker mer enn de offentlige monumentene kan gi inntrykk av. Vår trassige kollektive hukommelse lever videre under jorden, i dissenterende solidaritet, og en dag vil helteskikkelser som IRA-soldaten Bobby Sands og PLO-lederen Yasir Arafat bli hedret også her i landet.Vis-à-vis Roosevelt, i den ombygde stasjonsbygningen på den andre siden av Rådhusplassen, ble det nobelske Fredssenteret nylig innviet. Dynamittens oppfinner har fått sitt forsoningens mausoleum. Noen årvåkne Palestina-venner bør sjekke hvordan den såkalte Oslo-avtalen manifesteres der. Vi husker hvem det var som stilte seg på Israels USA-støttede side.Og vær trygg, skald Edvard Hoem, vi glemmer ikke Praha heller.