Terror og timokrati
Hvor politisk sløve prøver man å gjøre oss? Finnes det ingen grense for massemedienes unnlatelsessynder når det gjelder «forklaringene» vi serveres om terrorens årsaker?Umiddelbart etter 11. september 2001 begynte avledningsmanøveren. Løgnene fortsatte i mars 2004. Og nå i juli 2005 har dekkoperasjonen nådd et nytt lavmål. Attentatene i New York, Madrid og London skyldes ekstremistiske muslimers blinde hat mot Vestens demokratiske samfunnsform og sivilisatoriske verdier, får vi vite, selv om Tony Blair hadde diplomatisk vett nok til å understreke at det store flertallet av innbyggerne i muslimske land er fredelige mennesker (sic).Det er en religionskrig og en kulturkamp som pågår, fortelles vi. «De» er onde og anvender terror i Allahs navn; «vi» forsvarer våre humanistiske prinsipper med det uskyldige offerets nødvendige midler.Eller er verden et timokrati («statsform der borgernes rettigheter er bestemt ved størrelsen av deres formue», Tanums store rettskrivningsordbok, 1996) og kan det være grunnen til voldsanvendelsen?Jeg så et typisk intervjuprogram på tv nylig. I panelet satt et par såkalte terroreksperter samt noen religionsforskere, alle velmenende og seriøse, men selvsagt snakket de ikke om livsvilkårene til folk i Midtøsten eller Afrika; de uttalte seg om bombeteknologi og gudssyn. Hvorfor hadde ikke programlederen invitert en person som kunne informere seerne om klodens tilstand?Vi skal ikke vite sannheten.Makten behersker mediene og bruker dem i det kapitalistiske systemets tjeneste. Javel, dette er elementær tenkning for en Klassekampen-leser. Men kan undertrykkingen og utbyttingens ansikt demaskeres ofte nok?Åpenbart ikke. Da jeg gikk på barneskolen etter 2. verdenskrig leste jeg i en geografibok at negrene i Afrika var late og dumme og danset som glade apekatter da de fikk en håndfull glassperler (tro meg, så grotesk var den boken). Samtidig ble jeg og min generasjon hjernevasket til å tro at Mau-Mau i Kenya var blodtørstige villdyr som spiste hvite misjonærbarn levende, og det fortsatte i samme falske dur under krigene i Korea og Algerie på 1950-tallet parallelt med den antikommunistiske mccarthyismen i USA og her i dette servile Nato-landet.Hvordan jeg likevel var i stand til å støtte vietnamesernes frigjøringskamp i 1960-årene, og deretter stemme nei til norsk EEC-medlemsskap i 1972, for ikke å si bli kommunist (1966), er fortsatt en gåte i mine øyne.Skjer det like paradoksale ideologiske kuvendinger i dag? Blir løgnmaskineriet avslørt, kommer stadig flere til å gjennomskue Bushs «krig mot terror» og forstå at det handler om imperialisme versus rettferdig kamp? Jeg sier ikke at det er riktig å drepe sivile; jeg sier at begrepet terror må settes inn i en global sosial-økonomisk sammenheng.Vi må tegne det politiske kartet på nytt og vise hvor Ondskapens Akse går i virkeligheten.Summa summarum: De fattige vil vende sine våpen mot de rike og timokratiet kommer til å havne på historiens skraphaug.
Hvor politisk sløve prøver man å gjøre oss? Finnes det ingen grense for massemedienes unnlatelsessynder når det gjelder «forklaringene» vi serveres om terrorens årsaker?Umiddelbart etter 11. september 2001 begynte avledningsmanøveren. Løgnene fortsatte i mars 2004. Og nå i juli 2005 har dekkoperasjonen nådd et nytt lavmål. Attentatene i New York, Madrid og London skyldes ekstremistiske muslimers blinde hat mot Vestens demokratiske samfunnsform og sivilisatoriske verdier, får vi vite, selv om Tony Blair hadde diplomatisk vett nok til å understreke at det store flertallet av innbyggerne i muslimske land er fredelige mennesker (sic).Det er en religionskrig og en kulturkamp som pågår, fortelles vi. «De» er onde og anvender terror i Allahs navn; «vi» forsvarer våre humanistiske prinsipper med det uskyldige offerets nødvendige midler.Eller er verden et timokrati («statsform der borgernes rettigheter er bestemt ved størrelsen av deres formue», Tanums store rettskrivningsordbok, 1996) og kan det være grunnen til voldsanvendelsen?Jeg så et typisk intervjuprogram på tv nylig. I panelet satt et par såkalte terroreksperter samt noen religionsforskere, alle velmenende og seriøse, men selvsagt snakket de ikke om livsvilkårene til folk i Midtøsten eller Afrika; de uttalte seg om bombeteknologi og gudssyn. Hvorfor hadde ikke programlederen invitert en person som kunne informere seerne om klodens tilstand?Vi skal ikke vite sannheten.Makten behersker mediene og bruker dem i det kapitalistiske systemets tjeneste. Javel, dette er elementær tenkning for en Klassekampen-leser. Men kan undertrykkingen og utbyttingens ansikt demaskeres ofte nok?Åpenbart ikke. Da jeg gikk på barneskolen etter 2. verdenskrig leste jeg i en geografibok at negrene i Afrika var late og dumme og danset som glade apekatter da de fikk en håndfull glassperler (tro meg, så grotesk var den boken). Samtidig ble jeg og min generasjon hjernevasket til å tro at Mau-Mau i Kenya var blodtørstige villdyr som spiste hvite misjonærbarn levende, og det fortsatte i samme falske dur under krigene i Korea og Algerie på 1950-tallet parallelt med den antikommunistiske mccarthyismen i USA og her i dette servile Nato-landet.Hvordan jeg likevel var i stand til å støtte vietnamesernes frigjøringskamp i 1960-årene, og deretter stemme nei til norsk EEC-medlemsskap i 1972, for ikke å si bli kommunist (1966), er fortsatt en gåte i mine øyne.Skjer det like paradoksale ideologiske kuvendinger i dag? Blir løgnmaskineriet avslørt, kommer stadig flere til å gjennomskue Bushs «krig mot terror» og forstå at det handler om imperialisme versus rettferdig kamp? Jeg sier ikke at det er riktig å drepe sivile; jeg sier at begrepet terror må settes inn i en global sosial-økonomisk sammenheng.Vi må tegne det politiske kartet på nytt og vise hvor Ondskapens Akse går i virkeligheten.Summa summarum: De fattige vil vende sine våpen mot de rike og timokratiet kommer til å havne på historiens skraphaug.
