Uansett hvor mye det snakkes om «kunnskapssamfunnet», og at forskning og teknologi blir stadig viktigere for oss alle, så glimrer disse temaene likevel ved sitt fravær i valgkampen. Og dessverre aller mest på venstresida, som ser ut til å ha glemt det Marx sa om at det nettopp er den vitenskapelige og teknologiske utviklinga som skal skape grunnlaget for et samfunn der alles behov kan bli dekket. «Manifest 2005» (i Klassekampen, 20. juni) for eksempel, ser kun utnytting av Norges råvareressurser som nøkkelen til økonomisk fremgang, som om vi fremdeles var et u-land, uten å nevne utvikling av kunnskap eller forskning som viktige forutsetninger for å opprettholde vår velferd. Og Ap og SV ser ikke ut til å ta selvkritikk for sin del av ansvaret for at Norge har sakket kraftig akterut som kunnskapsnasjon. Så mye at direktøren for Forskningsrådet nylig jublet i Dagbladet over at Norge visstnok ligger over verdensgjennomsnittet på vitenskapelige sitatindekser. Det mangler bare at helsedirektøren skal juble over at vi i verdens rikeste land fremdeles ligger over verdensgjennomsnittet i levealder. Foran land som Malawi og Kapp Verde-øyene.Venstresidas neglisjering av kunnskapspolitikken er både uforståelig og uheldig. Forresten, ikke helt uforståelig: Den henger sammen med den spesifikt norske vitenskapsfiendtligheten, som har sine årsaker blant annet i en misforstått «positivisme»- kritikk, som kritikkløst er blitt videreformidlet av ex.phil-lærere og andre. En annen årsak er oljerikdommen, som har fått oss til å tro at vi ikke behøver jobbe eller lære noe nytt. Penger får vi jo likevel. Men internasjonale statistikker om skole og forskning burde få noen klokker til å ringe. Er det blitt slik at vi – i vår redsel for å gjøre noen til skoletapere – er i ferd med å gjøre alle norske elever og studenter til tapere, internasjonalt sett? Østasiatiske åttendeklassinger ligger nå to år foran sine norske jevnaldrende i matematikk, og forskjellene synes bare å øke. Ifølge den siste internasjonale TIMSS-undersøkelsen er Norge ett av de få landene der kunnskapene går kraftig tilbake hos nye årsklasser (noe som forklarer hvorfor norske voksne fremdeles kan score brukbart på kunnskapsundersøkelser). Skal vi fortsette å tro at det må være asiatene som er på jordet, fordi de ikke har skjønt at kunnskap er uvesentlig?Bildet på forskningsfronten er like skremmende, som den aktuelle rapporten «Baklengs inn i fremtiden?» (tidligere omtalt i denne spalten) viser. Spesielt innenfor de feltene som vil prege det nye århundret, som bioteknologi. Her skjer det absolutt ingen ting i Norge. Det er ikke bare det at Norge ikke vil kunne skape noe nytt selv, vi står også i fare for ikke å kunne nyttiggjøre oss den kunnskapen som skapes i utlandet. Vi vil heller ikke kunne forsvare oss mot de farene som teknologiutviklingen, globaliseringen og økologiske endringer vil medføre i tiårene framover. Og som også vil berøre råvareressursene, som «Manifest 2005» setter sin lit til.Så lenge venstresida ikke vil ta disse utfordringene på alvor, får høyresida initiativet. Må det være slik at de av oss som fortviler over kunnskapsforfallet i Norge tvinges til å sette vår lit til Kristin Clemet? Og at de som etterlyser en mer fremtidsrettet biopolitikk (fremdeles et fremmedord på venstresida), må stole på FrP? Må det være slik at foreldre som ikke vil at ungene deres skal bli tapere i den nye globale verden, blir tvunget til å sende dem ut av landet for å få skikkelig utdannelse? Det kan se slik ut, dessverre. Det eneste «Manifest 2005» greier å komme med innen skolepolitikken, er et forslag om å stenge privatskolene. Hvorfor ikke heller foreslå hvordan de offentlige skolene kan gjøres bedre, slik at foreldre ikke behøver å ty til dyre privatskoler? Vi er tross alt verdens rikeste land, målt i forhold til folketallet, med en enorm formue «på bok». Og undervisning og forskning er noe av det enkleste å bruke penger på, uten at den norske økonomien blir opphetet – for eksempel ved å sende elever, studenter og lærere på studieopphold i utlandet. Vi har en gylden mulighet til å skolere oss for kunnskapssamfunnet, men har ikke fantasi, evne, eller vilje til å gjøre noe med det. Det burde også være mulig for venstresida å få gjort noe med at et meningsløst kristendomsfag, som bare styrker fordommene vis-a-vis andre kulturer, stjeler masse tid og ressurser fra elever og lærere. Og også få fjernet de andre hindrene som kristenfolket har satt opp for kunnskapsutviklingen, som forbudet mot forskning på befruktede egg, og kjerneoverføring. Dersom venstresida ikke tar kunnskapssamfunnets utfordringer på alvor, vil den ikke bli noe troverdig alternativ. Uansett hva vi selv måtte ønske, så er det faktisk slik at verden endrer seg, i rasende fart. Men altså ikke venstresidas virkelighetsforståelse.Vitenskapsjournalisten Bjørn Vassnes skriver i Klassekampen hver onsdag. @sitat:«Er det blitt slik at vi er i ferd med å gjøre alle norske elever og studenter til tapere, internasjonalt sett?»@

Uansett hvor mye det snakkes om «kunnskapssamfunnet», og at forskning og teknologi blir stadig viktigere for oss alle, så glimrer disse temaene likevel ved sitt fravær i valgkampen. Og dessverre aller mest på venstresida, som ser ut til å ha glemt det Marx sa om at det nettopp er den vitenskapelige og teknologiske utviklinga som skal skape grunnlaget for et samfunn der alles behov kan bli dekket. «Manifest 2005» (i Klassekampen, 20. juni) for eksempel, ser kun utnytting av Norges råvareressurser som nøkkelen til økonomisk fremgang, som om vi fremdeles var et u-land, uten å nevne utvikling av kunnskap eller forskning som viktige forutsetninger for å opprettholde vår velferd. Og Ap og SV ser ikke ut til å ta selvkritikk for sin del av ansvaret for at Norge har sakket kraftig akterut som kunnskapsnasjon. Så mye at direktøren for Forskningsrådet nylig jublet i Dagbladet over at Norge visstnok ligger over verdensgjennomsnittet på vitenskapelige sitatindekser. Det mangler bare at helsedirektøren skal juble over at vi i verdens rikeste land fremdeles ligger over verdensgjennomsnittet i levealder. Foran land som Malawi og Kapp Verde-øyene.Venstresidas neglisjering av kunnskapspolitikken er både uforståelig og uheldig. Forresten, ikke helt uforståelig: Den henger sammen med den spesifikt norske vitenskapsfiendtligheten, som har sine årsaker blant annet i en misforstått «positivisme»- kritikk, som kritikkløst er blitt videreformidlet av ex.phil-lærere og andre. En annen årsak er oljerikdommen, som har fått oss til å tro at vi ikke behøver jobbe eller lære noe nytt. Penger får vi jo likevel. Men internasjonale statistikker om skole og forskning burde få noen klokker til å ringe. Er det blitt slik at vi – i vår redsel for å gjøre noen til skoletapere – er i ferd med å gjøre alle norske elever og studenter til tapere, internasjonalt sett? Østasiatiske åttendeklassinger ligger nå to år foran sine norske jevnaldrende i matematikk, og forskjellene synes bare å øke. Ifølge den siste internasjonale TIMSS-undersøkelsen er Norge ett av de få landene der kunnskapene går kraftig tilbake hos nye årsklasser (noe som forklarer hvorfor norske voksne fremdeles kan score brukbart på kunnskapsundersøkelser). Skal vi fortsette å tro at det må være asiatene som er på jordet, fordi de ikke har skjønt at kunnskap er uvesentlig?Bildet på forskningsfronten er like skremmende, som den aktuelle rapporten «Baklengs inn i fremtiden?» (tidligere omtalt i denne spalten) viser. Spesielt innenfor de feltene som vil prege det nye århundret, som bioteknologi. Her skjer det absolutt ingen ting i Norge. Det er ikke bare det at Norge ikke vil kunne skape noe nytt selv, vi står også i fare for ikke å kunne nyttiggjøre oss den kunnskapen som skapes i utlandet. Vi vil heller ikke kunne forsvare oss mot de farene som teknologiutviklingen, globaliseringen og økologiske endringer vil medføre i tiårene framover. Og som også vil berøre råvareressursene, som «Manifest 2005» setter sin lit til.Så lenge venstresida ikke vil ta disse utfordringene på alvor, får høyresida initiativet. Må det være slik at de av oss som fortviler over kunnskapsforfallet i Norge tvinges til å sette vår lit til Kristin Clemet? Og at de som etterlyser en mer fremtidsrettet biopolitikk (fremdeles et fremmedord på venstresida), må stole på FrP? Må det være slik at foreldre som ikke vil at ungene deres skal bli tapere i den nye globale verden, blir tvunget til å sende dem ut av landet for å få skikkelig utdannelse? Det kan se slik ut, dessverre. Det eneste «Manifest 2005» greier å komme med innen skolepolitikken, er et forslag om å stenge privatskolene. Hvorfor ikke heller foreslå hvordan de offentlige skolene kan gjøres bedre, slik at foreldre ikke behøver å ty til dyre privatskoler? Vi er tross alt verdens rikeste land, målt i forhold til folketallet, med en enorm formue «på bok». Og undervisning og forskning er noe av det enkleste å bruke penger på, uten at den norske økonomien blir opphetet – for eksempel ved å sende elever, studenter og lærere på studieopphold i utlandet. Vi har en gylden mulighet til å skolere oss for kunnskapssamfunnet, men har ikke fantasi, evne, eller vilje til å gjøre noe med det. Det burde også være mulig for venstresida å få gjort noe med at et meningsløst kristendomsfag, som bare styrker fordommene vis-a-vis andre kulturer, stjeler masse tid og ressurser fra elever og lærere. Og også få fjernet de andre hindrene som kristenfolket har satt opp for kunnskapsutviklingen, som forbudet mot forskning på befruktede egg, og kjerneoverføring. Dersom venstresida ikke tar kunnskapssamfunnets utfordringer på alvor, vil den ikke bli noe troverdig alternativ. Uansett hva vi selv måtte ønske, så er det faktisk slik at verden endrer seg, i rasende fart. Men altså ikke venstresidas virkelighetsforståelse.Vitenskapsjournalisten Bjørn Vassnes skriver i Klassekampen hver onsdag. @sitat:«Er det blitt slik at vi er i ferd med å gjøre alle norske elever og studenter til tapere, internasjonalt sett?»@