- Feministisk forskning er for meg kunnskap kritisk forskning. Det handler om å vise at all forskning er av en etisk karakter og har politiske implikasjoner. Dette gjelder også forskning som ikke uttaler sitt etiske eller politiske prosjekt, sier Turid Markussen. Hun er stipendiat på Senter for kvinne- og kjønnsforskning på Universitetet i Oslo. Hun har skrevet mye innen feltet poststruktralistisk feminisme. Markussen mener den såkalte poststrukturalistiske teorien har noe for seg.

Lar feministiske kjønnsforskere det feministiske standpunktet overstyre egne forskningsresultater? Og henger i såfall overstyringen sammen med det teoretiske grunnlaget til forskerne? Problemstillingen har blitt høyaktuell i Sverige etter den kritiske tv-dokumentaren om «ekstremfeministene», som innbefattet en lite flatterende framstilling av krisesenterbevegelsen ROKS og professor Eva Lundgren.

I Norge har førsteamanuensis Cathrine Holst rettet en skarp kritikk mot det som blir omtalt som feministisk vitenskapsteori. Hun hevdet at enkelte kjønnsforskere ikke tar vitenskapelige kriterier alvorlig nok. Dette avviste professor Harriet Bjerrum Nielsen i Klassekampen 7. juli, og etterlyste mer konkrete eksempler fra Holst. I gårsdagens avis fikk Bjerrum Nielsen svar fra Holst (se faktaboks). Der kritiserte Holst også det hun kaller de moteriktige poststrukturalistene, som avviser et vitenskapelig mål om å bestrebe seg på sannhet. «I feministiske forskningstekster er det for mye løst snakk om «frigjøring», «motstand» og «likestilling», hevdet Holst.

- Når kvinneforskningen er grunnleggende vitenskapskritisk vil det si at den reflekterer kritikken inn i sin egen vitensproduksjon, sier hun, og understreker at hun ikke ønsker en polarisering mellom ulike posisjoner. Det er større likhet mellom poststrukturalister og andre enn det mange liker å betone, mener hun.

Politisk potensiale

I gårsdagens Klassekampen nevnte Cathrine Holst filosofen Donna Haraway som eksempel på de hun mener har en for sterk fornuftskritikk. Haraway er en av mange inspirasjonskilder for Markussen. Haraway hevder at all kunnskapsproduksjon er situert, altså knyttet til tid og sted. I dette ligger en erkjennelse av at begrepene, teoriene og også den etikken og politikken de virkeliggjør, vil kunne forandres. Haraway ønsker å ta høyde for dette i sitt vitenskapelige virke.

- Det er her det politiske potensialet til poststrukturalismen ligger. En søker mot en forståelse av etikk som ikke tar sitt utgangspunkt i det universelle, men heller ikke gir privilegier til spesifikke ståsteder, slik standpunktteorien gjorde (standpunktteorien tar utgangspunkt i kvinners ståsted som mer universell enn for eksempel menns, red. anm.), sier Markussen.

Markussen vil hevde at de etiske og politiske utfordringer poststrukturalismen jobber med er desto mer utfordrende. Det å avvise alle faste grunner for etikk gir et hvert øyeblikk av livet, og forskningen, større etisk oppmerksomhet.

- Det er ingen vitensproduksjon som kan unndra seg at den er knyttet til tid og sted, understreker Markussen.

Selv forsker hun på forskning, og mener i likhet med Holst at en gjerne kan ha større vitenskapsteoretisk presisjon:

- Vitenskap har stor kraft i forhold til den allmenne oppfatningen av hva som er rett og galt, sant eller usant. Se bare på debatten om «homo-genet». Der finnes det ekstremt tynne «bevis», men i deler av offentligheten er det en utbredt oppfatning om at et slikt gen finns, sier hun oppgitt.

Etikk

Kritikken til Holst handler blant annet om poststrukturalistenes avvisning av noen felles normative krav til god viten. Denne avvisningen gjør det vanskelig å diskutere begreper som eksempelvis «frihet» og «rettferdighet».

- Trenger ikke slike begreper en normativ begrunnelse?

- Jeg ville ikke bruke utrykket normativt. Det ligger så mange premisser i å bruke et slikt begrep. Skal vi som ikke diskuterer dette på Holsts måte anklages for å være uetiske eller mangle en etisk begrunnelse for forskningen vår? I så fall forstår jeg ikke kritikken, sier Markussen. Hun mener den poststrukturalistiske tradisjonen er dypt etisk:

- All vitenskap har et grunnleggende etisk element. Det er ikke mulig å lage evige etiske standarder. Jeg er skeptisk til alle former for universalisme, svarer Markussen.

Ifølge Markussen pågår det en utforskning av alternative idealer for vitenskapen:

- Det foregår en spennende utvikling av vitenskapsteorien innenfor mange felt, for eksempel innen postkolonial teori, feministisk teori og vitenskapsstudiefeltet. Dette er en pågående prosess med å danne alternative metoder og teorier, sier hun.

Sannhet og frigjøring

Vi trenger en vitenskap som ikke setter sannheten i hermetegn, oppfordret Holst i gårsdagens Klassekampen. Markussen vil ikke bruke begrepet sannhet, hun føler det er så knyttet opp til ideen om vitenskapen som objektiv, og understreker:

- Hvis all viten er situasjonsbestemt må det ligge en åpenhet til grunn i det vitenskapelige rammeverket.

Det er nettopp denne åpenheten hun mener er frigjørende:

- Forskning for frigjøring handler om å bidra til å åpne kategoriene, ikke bare gjenta generaliseringer. Dette gjelder for homofile, heterofile, kvinner, menn, svarte og hvite. For mennesker i sin alminnelighet, avslutter Markussen.

@sitat:«Skal vi som ikke diskuterer dette på Holsts måte anklages for å være uetiske eller mangle en etisk begrunnelse for forskningen vår?» Turid Markussen, stipendiat på Senter for kvinne- og kjønnsforskning

@

- Feministisk forskning er for meg kunnskap kritisk forskning. Det handler om å vise at all forskning er av en etisk karakter og har politiske implikasjoner. Dette gjelder også forskning som ikke uttaler sitt etiske eller politiske prosjekt, sier Turid Markussen. Hun er stipendiat på Senter for kvinne- og kjønnsforskning på Universitetet i Oslo. Hun har skrevet mye innen feltet poststruktralistisk feminisme. Markussen mener den såkalte poststrukturalistiske teorien har noe for seg.

Lar feministiske kjønnsforskere det feministiske standpunktet overstyre egne forskningsresultater? Og henger i såfall overstyringen sammen med det teoretiske grunnlaget til forskerne? Problemstillingen har blitt høyaktuell i Sverige etter den kritiske tv-dokumentaren om «ekstremfeministene», som innbefattet en lite flatterende framstilling av krisesenterbevegelsen ROKS og professor Eva Lundgren.

I Norge har førsteamanuensis Cathrine Holst rettet en skarp kritikk mot det som blir omtalt som feministisk vitenskapsteori. Hun hevdet at enkelte kjønnsforskere ikke tar vitenskapelige kriterier alvorlig nok. Dette avviste professor Harriet Bjerrum Nielsen i Klassekampen 7. juli, og etterlyste mer konkrete eksempler fra Holst. I gårsdagens avis fikk Bjerrum Nielsen svar fra Holst (se faktaboks). Der kritiserte Holst også det hun kaller de moteriktige poststrukturalistene, som avviser et vitenskapelig mål om å bestrebe seg på sannhet. «I feministiske forskningstekster er det for mye løst snakk om «frigjøring», «motstand» og «likestilling», hevdet Holst.

- Når kvinneforskningen er grunnleggende vitenskapskritisk vil det si at den reflekterer kritikken inn i sin egen vitensproduksjon, sier hun, og understreker at hun ikke ønsker en polarisering mellom ulike posisjoner. Det er større likhet mellom poststrukturalister og andre enn det mange liker å betone, mener hun.

Politisk potensiale
I gårsdagens Klassekampen nevnte Cathrine Holst filosofen Donna Haraway som eksempel på de hun mener har en for sterk fornuftskritikk. Haraway er en av mange inspirasjonskilder for Markussen. Haraway hevder at all kunnskapsproduksjon er situert, altså knyttet til tid og sted. I dette ligger en erkjennelse av at begrepene, teoriene og også den etikken og politikken de virkeliggjør, vil kunne forandres. Haraway ønsker å ta høyde for dette i sitt vitenskapelige virke.

- Det er her det politiske potensialet til poststrukturalismen ligger. En søker mot en forståelse av etikk som ikke tar sitt utgangspunkt i det universelle, men heller ikke gir privilegier til spesifikke ståsteder, slik standpunktteorien gjorde (standpunktteorien tar utgangspunkt i kvinners ståsted som mer universell enn for eksempel menns, red. anm.), sier Markussen.

Markussen vil hevde at de etiske og politiske utfordringer poststrukturalismen jobber med er desto mer utfordrende. Det å avvise alle faste grunner for etikk gir et hvert øyeblikk av livet, og forskningen, større etisk oppmerksomhet.

- Det er ingen vitensproduksjon som kan unndra seg at den er knyttet til tid og sted, understreker Markussen.

Selv forsker hun på forskning, og mener i likhet med Holst at en gjerne kan ha større vitenskapsteoretisk presisjon:

- Vitenskap har stor kraft i forhold til den allmenne oppfatningen av hva som er rett og galt, sant eller usant. Se bare på debatten om «homo-genet». Der finnes det ekstremt tynne «bevis», men i deler av offentligheten er det en utbredt oppfatning om at et slikt gen finns, sier hun oppgitt.

Etikk
Kritikken til Holst handler blant annet om poststrukturalistenes avvisning av noen felles normative krav til god viten. Denne avvisningen gjør det vanskelig å diskutere begreper som eksempelvis «frihet» og «rettferdighet».

- Trenger ikke slike begreper en normativ begrunnelse?

- Jeg ville ikke bruke utrykket normativt. Det ligger så mange premisser i å bruke et slikt begrep. Skal vi som ikke diskuterer dette på Holsts måte anklages for å være uetiske eller mangle en etisk begrunnelse for forskningen vår? I så fall forstår jeg ikke kritikken, sier Markussen. Hun mener den poststrukturalistiske tradisjonen er dypt etisk:

- All vitenskap har et grunnleggende etisk element. Det er ikke mulig å lage evige etiske standarder. Jeg er skeptisk til alle former for universalisme, svarer Markussen.

Ifølge Markussen pågår det en utforskning av alternative idealer for vitenskapen:

- Det foregår en spennende utvikling av vitenskapsteorien innenfor mange felt, for eksempel innen postkolonial teori, feministisk teori og vitenskapsstudiefeltet. Dette er en pågående prosess med å danne alternative metoder og teorier, sier hun.

Sannhet og frigjøring
Vi trenger en vitenskap som ikke setter sannheten i hermetegn, oppfordret Holst i gårsdagens Klassekampen. Markussen vil ikke bruke begrepet sannhet, hun føler det er så knyttet opp til ideen om vitenskapen som objektiv, og understreker:

- Hvis all viten er situasjonsbestemt må det ligge en åpenhet til grunn i det vitenskapelige rammeverket.

Det er nettopp denne åpenheten hun mener er frigjørende:

- Forskning for frigjøring handler om å bidra til å åpne kategoriene, ikke bare gjenta generaliseringer. Dette gjelder for homofile, heterofile, kvinner, menn, svarte og hvite. For mennesker i sin alminnelighet, avslutter Markussen.
@sitat:«Skal vi som ikke diskuterer dette på Holsts måte anklages for å være uetiske eller mangle en etisk begrunnelse for forskningen vår?» Turid Markussen, stipendiat på Senter for kvinne- og kjønnsforskning
@