Lar enkelte kjønnsforskere det feministiske standpunktet overstyre forskningsresultatene sine? I Sverige er spørsmålet blitt høyaktuelt etter en svært kritisk dokumentar om de såkalte «ekstremfeministene» i miljøet rundt krisesenterbevegelsen ROKS. Nå skal professor Eva Lundgrens forskingsresultater bli satt under lupen av en spesialoppnevnt granskingskommisjon.Også i Norge er spørsmålet om vitenskapen blir ofret på feminismens alter i ferd med å bli presserende. I Klassekampen 25. juni hevdet førsteamanuensis i vitenskapsteori Cathine Holst at det finnes en tendens til at kjønnsforskere ikke tar vitenskapelige kriterier alvorlig nok, men lar seg styre av politiske ambisjoner. I gårsdagens Klassekampen tok faglig leder på Senter for kvinne- og kjønnsforskning Harriet Bjerrum Nielsen kraftig til motmæle mot påstandene: Bjerrum Nielsen avviste langt på vei Holsts kritikk av den feministiske forskningen, mente forholdet mellom vitenskap og politikk var et gjennomdiskutert tema blant feministiske forskere og beskyldte Holst for å være uinformert om norsk kvinneforskningshistorie. Nå svarer Cathrine Holst på Bjerrum Nielsens bredside.- Jeg har, i all beskjedenhet, i flere år systematisk studert norske akademiske debatter om feminisme i forbindelse med min doktorgradsavhandling. Jeg kjenner godt til feltet feministisk vitenskapsfilosofi, det er faktisk faget mitt. I motsetning til Bjerrum Nielsen mener jeg feminister på langt nær er grundige nok. Det blir for mange fraser og for lite presisjon. Å si at spørsmålene jeg reiser er gjennomdiskutert blant kjønnsforskere er mildt sagt overmodig, sier Cathrine Holst oppgitt.

Svakt fornuftsbegrep

Cathrine Holst har særlig forsket på det teoretiske grunnlaget for en feministisk vitenskap, og i sitt tidligere innlegg rettet hun en skarp kritikk mot det hun kaller et for svakt fornuftsbegrep i deler av kjønnsforskningen. Bjerrum Nilesen utfordret Holst til å være mer konkret. Holst lar seg ikke be to ganger:

- Den postmoderne fornufts- og vitenskapskritikken er radikal og fundamental. Sentrale navn her er blant annet Donna Haraway, Rosi Bernadotti, Judith Butler, Luce Irigaray og Julia Kristeva. Dette er motenavn, også i norsk feminisme. Mener virkelig Bjerrum Nielsen at disse står for et opplysningsprosjekt? Det vil de nok selv være de første til å benekte, repliserer Cathrine Holst.

Sandra Harding, kjent for den såkalte standpunktteorien, mener en kritisk vitenskap må ta utgangspunkt i de undertryktes situasjon og ståsted. For feministisk forskning vil dette si kvinners situasjon og ståsted. Ambisjonen er å synliggjøre hvordan vitenskap og kjønnsmakt henger sammen. En slik posisjon er Holst svært kritisk til:

- Hvis vitenskapen bare er en ren maktkamp, ville jeg funnet meg noe annet å gjøre, uttaler Holst.

Kvinnelig rasjonalitet?

Harriet Bjerrum Nielsen beskyldte videre Holst for å kaste et mistenkelighetens slør over all norsk kvinneforskning når hun kritiserer blandingen av politikk og vitenskap, uten å nevne navn. Holst forstår denne etterlysningen og tar utfordringen.

- Jeg vil understreke at jeg har stor respekt for både professor i sosiologi Karin Widerberg og professor i sosialantropologi Elisabeth l’Orange Fürst som akademikere og feminister, men er saklig uenig med de og etterlyser mer presise formuleringer om hva som skal være vitenskapens grunnlag. Det holder ikke med allmenne fraser, sier Cathrine Holst.

- Ta Karin Widerbergs bok «Kunnskapenes kjønn» og Elisabeth l’Orange Fürsts doktoroppgave om den kvinnelige rasjonalitet. Dette er svært interessante arbeider, som jeg går tilbake til gang på gang. Men til grunn for deres resonnementer ligger en forestilling om at kvinners og menns rasjonalitet, verdier og verdensorientering er ulik. Denne forestillingen er dypt problematisk. Og dette må det gå an å ha en engasjert diskusjon om, sier Holst.

Selv mener hun at feminister bør forsvare den kritiske og vitenskapelige fornuftsbruken.

- Fornuft på engelsk er «reason», som igjen kan oversettes til norsk som «grunn». I vitenskapen bør vi kritisk drøfte og granske de «grunner» vi selv og andre kommer med. Blant annet for å avsløre de mange patriarkalske fordommer som fortsatt gjennomsyrer vitenskapen. Og vi bør, også når vi forsker, tilstrebe å snakke sant - uten hermetegn, sier hun.

Moralsk indignasjon

Den andre vitenskapsteoretiske retningen som Cathrine Holst mener burde undersøkes nærmere er de som benytter seg av den tidligere nevnte teoretikeren Donna Haraway. Haraway avviser målet om å bestrebe seg på sannhet. De poststrukturalistiske miljøene er blant annet tungt inspirert av dette vitenskapssynet. Holst er skeptisk også til denne retningen:

- For meg er det et paradoks at mye av den feministiske forskningen i Norge oser av moralsk indignasjon, samtidig som den i liten grad diskuterer sitt normative grunnlag. Hva, mer presist, berettiger vår indignasjon? I feministiske forskningstekster er det for mye løst snakk om «frigjøring», «motstand», «likestilling», «rettferdighet», «likhet», «respekt for forskjellighet», «kritiske intervensjoner» og så videre og så videre. Som om disse begrepene hadde noe slags entydig innhold. På dette området mener jeg det er for mye overflatiskhet, og for liten intellektuell nysgjerrighet, sier Holst.

Kritisk potensiale

Holst etterlyser altså en feministisk selvrefleksjon rundt kjønnsforskningens normative grunnlag. På dette området ligger det et enormt kritisk potensial, også for undersøkelse av andre fag, mener Holst:

- Hva er de normative forutsetningene i økonomifaget? Hva slags begrep finnes det om rettferdighet i teorien? Hva slags menneskesyn ligger til grunn i «rational choice»-teorien, hvor alle er nyttemasksimerende aktører. Slike teorier kan ikke avvises på generelt grunnlag fordi de er patriarkalske. For å kunne gjøre en slik kritikk må man sette seg grundig inn i teoriens forutsetninger, noe som er helt nødvendig for all god vitenskapskritikk, utaler Holst.

Hun ønsker seg mer nysgjerrighet blant feministiske forskere, også i forhold til paroler som «Forskning for frigjøring». For hva om forskningen viser resultater som ikke er frigjørende, spør Holst.

- Men du støtter parolen om forskning for frigjøring?

- Sosialfilosofen Jürgen Habermas var tidlig ute med å si at en «frigjørende» ekjennelsesinteresse skulle lede samfunnsvitenskapen. Som en allmenn parole er det noe jeg slutter fullt opp om! Jeg er for «forskning for frigjøring». Uenigheten går på hvordan dette bør gjøres, avslutter Cathrine Holst.

Lar enkelte kjønnsforskere det feministiske standpunktet overstyre forskningsresultatene sine? I Sverige er spørsmålet blitt høyaktuelt etter en svært kritisk dokumentar om de såkalte «ekstremfeministene» i miljøet rundt krisesenterbevegelsen ROKS. Nå skal professor Eva Lundgrens forskingsresultater bli satt under lupen av en spesialoppnevnt granskingskommisjon.Også i Norge er spørsmålet om vitenskapen blir ofret på feminismens alter i ferd med å bli presserende. I Klassekampen 25. juni hevdet førsteamanuensis i vitenskapsteori Cathine Holst at det finnes en tendens til at kjønnsforskere ikke tar vitenskapelige kriterier alvorlig nok, men lar seg styre av politiske ambisjoner. I gårsdagens Klassekampen tok faglig leder på Senter for kvinne- og kjønnsforskning Harriet Bjerrum Nielsen kraftig til motmæle mot påstandene: Bjerrum Nielsen avviste langt på vei Holsts kritikk av den feministiske forskningen, mente forholdet mellom vitenskap og politikk var et gjennomdiskutert tema blant feministiske forskere og beskyldte Holst for å være uinformert om norsk kvinneforskningshistorie. Nå svarer Cathrine Holst på Bjerrum Nielsens bredside.- Jeg har, i all beskjedenhet, i flere år systematisk studert norske akademiske debatter om feminisme i forbindelse med min doktorgradsavhandling. Jeg kjenner godt til feltet feministisk vitenskapsfilosofi, det er faktisk faget mitt. I motsetning til Bjerrum Nielsen mener jeg feminister på langt nær er grundige nok. Det blir for mange fraser og for lite presisjon. Å si at spørsmålene jeg reiser er gjennomdiskutert blant kjønnsforskere er mildt sagt overmodig, sier Cathrine Holst oppgitt.

Svakt fornuftsbegrep
Cathrine Holst har særlig forsket på det teoretiske grunnlaget for en feministisk vitenskap, og i sitt tidligere innlegg rettet hun en skarp kritikk mot det hun kaller et for svakt fornuftsbegrep i deler av kjønnsforskningen. Bjerrum Nilesen utfordret Holst til å være mer konkret. Holst lar seg ikke be to ganger:

- Den postmoderne fornufts- og vitenskapskritikken er radikal og fundamental. Sentrale navn her er blant annet Donna Haraway, Rosi Bernadotti, Judith Butler, Luce Irigaray og Julia Kristeva. Dette er motenavn, også i norsk feminisme. Mener virkelig Bjerrum Nielsen at disse står for et opplysningsprosjekt? Det vil de nok selv være de første til å benekte, repliserer Cathrine Holst.

Sandra Harding, kjent for den såkalte standpunktteorien, mener en kritisk vitenskap må ta utgangspunkt i de undertryktes situasjon og ståsted. For feministisk forskning vil dette si kvinners situasjon og ståsted. Ambisjonen er å synliggjøre hvordan vitenskap og kjønnsmakt henger sammen. En slik posisjon er Holst svært kritisk til:

- Hvis vitenskapen bare er en ren maktkamp, ville jeg funnet meg noe annet å gjøre, uttaler Holst.

Kvinnelig rasjonalitet?
Harriet Bjerrum Nielsen beskyldte videre Holst for å kaste et mistenkelighetens slør over all norsk kvinneforskning når hun kritiserer blandingen av politikk og vitenskap, uten å nevne navn. Holst forstår denne etterlysningen og tar utfordringen.

- Jeg vil understreke at jeg har stor respekt for både professor i sosiologi Karin Widerberg og professor i sosialantropologi Elisabeth l’Orange Fürst som akademikere og feminister, men er saklig uenig med de og etterlyser mer presise formuleringer om hva som skal være vitenskapens grunnlag. Det holder ikke med allmenne fraser, sier Cathrine Holst.

- Ta Karin Widerbergs bok «Kunnskapenes kjønn» og Elisabeth l’Orange Fürsts doktoroppgave om den kvinnelige rasjonalitet. Dette er svært interessante arbeider, som jeg går tilbake til gang på gang. Men til grunn for deres resonnementer ligger en forestilling om at kvinners og menns rasjonalitet, verdier og verdensorientering er ulik. Denne forestillingen er dypt problematisk. Og dette må det gå an å ha en engasjert diskusjon om, sier Holst.

Selv mener hun at feminister bør forsvare den kritiske og vitenskapelige fornuftsbruken.

- Fornuft på engelsk er «reason», som igjen kan oversettes til norsk som «grunn». I vitenskapen bør vi kritisk drøfte og granske de «grunner» vi selv og andre kommer med. Blant annet for å avsløre de mange patriarkalske fordommer som fortsatt gjennomsyrer vitenskapen. Og vi bør, også når vi forsker, tilstrebe å snakke sant - uten hermetegn, sier hun.

Moralsk indignasjon
Den andre vitenskapsteoretiske retningen som Cathrine Holst mener burde undersøkes nærmere er de som benytter seg av den tidligere nevnte teoretikeren Donna Haraway. Haraway avviser målet om å bestrebe seg på sannhet. De poststrukturalistiske miljøene er blant annet tungt inspirert av dette vitenskapssynet. Holst er skeptisk også til denne retningen:

- For meg er det et paradoks at mye av den feministiske forskningen i Norge oser av moralsk indignasjon, samtidig som den i liten grad diskuterer sitt normative grunnlag. Hva, mer presist, berettiger vår indignasjon? I feministiske forskningstekster er det for mye løst snakk om «frigjøring», «motstand», «likestilling», «rettferdighet», «likhet», «respekt for forskjellighet», «kritiske intervensjoner» og så videre og så videre. Som om disse begrepene hadde noe slags entydig innhold. På dette området mener jeg det er for mye overflatiskhet, og for liten intellektuell nysgjerrighet, sier Holst.

Kritisk potensiale
Holst etterlyser altså en feministisk selvrefleksjon rundt kjønnsforskningens normative grunnlag. På dette området ligger det et enormt kritisk potensial, også for undersøkelse av andre fag, mener Holst:

- Hva er de normative forutsetningene i økonomifaget? Hva slags begrep finnes det om rettferdighet i teorien? Hva slags menneskesyn ligger til grunn i «rational choice»-teorien, hvor alle er nyttemasksimerende aktører. Slike teorier kan ikke avvises på generelt grunnlag fordi de er patriarkalske. For å kunne gjøre en slik kritikk må man sette seg grundig inn i teoriens forutsetninger, noe som er helt nødvendig for all god vitenskapskritikk, utaler Holst.

Hun ønsker seg mer nysgjerrighet blant feministiske forskere, også i forhold til paroler som «Forskning for frigjøring». For hva om forskningen viser resultater som ikke er frigjørende, spør Holst.

- Men du støtter parolen om forskning for frigjøring?

- Sosialfilosofen Jürgen Habermas var tidlig ute med å si at en «frigjørende» ekjennelsesinteresse skulle lede samfunnsvitenskapen. Som en allmenn parole er det noe jeg slutter fullt opp om! Jeg er for «forskning for frigjøring». Uenigheten går på hvordan dette bør gjøres, avslutter Cathrine Holst.