Skolemat – en valgsak?
Fredag 8. juli, 2005
Han på balkongen ved siden av mener det er pressens skyld at venstresiden har så dårlige valgsaker. De tar ikke sin rolle som rovdyr alvorlig, dreper ikke de svakeste ideene. Jeg vet ikke, men må innrømme at jeg aldri har sett så mange dødfødte ideer som i år. Og blant fri abort i 3. trimester, krigsskadeerstatning til Irak, tvangskvotering av kvinner og innføring av skolemat, er det skolematen som provoserer meg mest.Jada, jeg vet at dagsorden er noe politikerne finner på. Å diskutere de sakene vi ikke-politikere bryr oss om, er populisme. Og det er det driver ikke engang Frp med lengre. Jeg har også vendt meg til at politikerne ikke engang gidder å finne på nye saker de vil at vi skal engasjere oss for og i stedet prøver å presse litt mer saft ut av gamle sitroner. Men ved skolemat, der går grensen. Skolemat er svaret på et spørsmål ingen har stilt.Hvordan kom de på denne ideen? I hvert eneste land der staten har tatt det på seg å fø barna er skolemat synonymt med vond mat. Hvorfor det? La meg gi et eksempel: På barneskolen var det slik; for meg var blingser med leverpostei og H-melk greia, Morten var allergisk mot alt og spiste frukt og nøtter, Kristin var kresen og ville kun ha sjokopålegg og gøy-saft, Håvar spiste hvitost og skinke hver bidige dag fra 1. klasse til vi gikk ut gymnaset. To streker under svaret: Forskjellige barn liker forskjellig mat. Men jeg ble sur når han på nabobalkongen påsto at det er fordi stortingspolitikerne er gjennomsnittlig lavere utdannet enn oss andre at de ikke helt forstår hvordan ting henger sammen. Det er sikkert helt andre grunner til at vi må si ifra av og til, vennlig men bestemt: Nei, vi kan ikke gi de sultende i Afrika hvalkjøtt … Nei, vi kan ikke kreve at USA skal trekke seg ut av Irak … Nei, man kan ikke sykemelde seg når man er statsminister. Og mest av alt: Nei vi kan ikke innføre skolemat.Ideen om å innføre skolemat er så himmelropende dårlig at jeg blir kvalm – pussig nok omtrent den samme følelsen jeg pleide å ha etter å ha spist skolematen da jeg bodde i utlandet. Men politikerne tenkte nok at det vil bli som stortingskantina. Der er jo gourmetmat rørende billig. De har nok aldri vært i en skolekantine der rekker med barn med hengende hoder går sin ihjelkokte lunsj i møte. Vi har Europas sunneste barn. Hvorfor skal da staten blande seg inn? De har skolemat i England, og der er barna Europas usunneste. Rød hake: Skolemat er attpåtil det gale svaret på spørsmålet ingen har stilt.Naboen min mener at hadde pressen gjort jobben sin og konfrontert politikerne, så hadde jeg sluppet å ta tak i dette. Som om det skulle plage meg å gjøre min borgerplikt? Og jeg er sikker på at redaktørene nå stille seg bak meg og si «Nei Jens, nei Kristin, nei Carl-Ivar. Skolemat er en skikkelig dårlig ide. Det er alt for dyrt og er bare et bra forslag hvis alternativet er å sulte». Og så vil partilederne sparke i bakken og si, «fanken, det burde vi tenkt på selv». Så kan vi bruke de pengene på krigsskadeerstatning til Irak i sted.Atle Kvalvik er samfunnsviter
Han på balkongen ved siden av mener det er pressens skyld at venstresiden har så dårlige valgsaker. De tar ikke sin rolle som rovdyr alvorlig, dreper ikke de svakeste ideene. Jeg vet ikke, men må innrømme at jeg aldri har sett så mange dødfødte ideer som i år. Og blant fri abort i 3. trimester, krigsskadeerstatning til Irak, tvangskvotering av kvinner og innføring av skolemat, er det skolematen som provoserer meg mest.Jada, jeg vet at dagsorden er noe politikerne finner på. Å diskutere de sakene vi ikke-politikere bryr oss om, er populisme. Og det er det driver ikke engang Frp med lengre. Jeg har også vendt meg til at politikerne ikke engang gidder å finne på nye saker de vil at vi skal engasjere oss for og i stedet prøver å presse litt mer saft ut av gamle sitroner. Men ved skolemat, der går grensen. Skolemat er svaret på et spørsmål ingen har stilt.Hvordan kom de på denne ideen? I hvert eneste land der staten har tatt det på seg å fø barna er skolemat synonymt med vond mat. Hvorfor det? La meg gi et eksempel: På barneskolen var det slik; for meg var blingser med leverpostei og H-melk greia, Morten var allergisk mot alt og spiste frukt og nøtter, Kristin var kresen og ville kun ha sjokopålegg og gøy-saft, Håvar spiste hvitost og skinke hver bidige dag fra 1. klasse til vi gikk ut gymnaset. To streker under svaret: Forskjellige barn liker forskjellig mat. Men jeg ble sur når han på nabobalkongen påsto at det er fordi stortingspolitikerne er gjennomsnittlig lavere utdannet enn oss andre at de ikke helt forstår hvordan ting henger sammen. Det er sikkert helt andre grunner til at vi må si ifra av og til, vennlig men bestemt: Nei, vi kan ikke gi de sultende i Afrika hvalkjøtt … Nei, vi kan ikke kreve at USA skal trekke seg ut av Irak … Nei, man kan ikke sykemelde seg når man er statsminister. Og mest av alt: Nei vi kan ikke innføre skolemat.Ideen om å innføre skolemat er så himmelropende dårlig at jeg blir kvalm – pussig nok omtrent den samme følelsen jeg pleide å ha etter å ha spist skolematen da jeg bodde i utlandet. Men politikerne tenkte nok at det vil bli som stortingskantina. Der er jo gourmetmat rørende billig. De har nok aldri vært i en skolekantine der rekker med barn med hengende hoder går sin ihjelkokte lunsj i møte. Vi har Europas sunneste barn. Hvorfor skal da staten blande seg inn? De har skolemat i England, og der er barna Europas usunneste. Rød hake: Skolemat er attpåtil det gale svaret på spørsmålet ingen har stilt.Naboen min mener at hadde pressen gjort jobben sin og konfrontert politikerne, så hadde jeg sluppet å ta tak i dette. Som om det skulle plage meg å gjøre min borgerplikt? Og jeg er sikker på at redaktørene nå stille seg bak meg og si «Nei Jens, nei Kristin, nei Carl-Ivar. Skolemat er en skikkelig dårlig ide. Det er alt for dyrt og er bare et bra forslag hvis alternativet er å sulte». Og så vil partilederne sparke i bakken og si, «fanken, det burde vi tenkt på selv». Så kan vi bruke de pengene på krigsskadeerstatning til Irak i sted.Atle Kvalvik er samfunnsviter










