Enkelte kvinneforskere har latt egne politiske ambisjoner styre forskningsresultatene sine, hevdet stipendiat Cathrine Holst i Klassekampen lørdag 25. juni. Men nevnte ingen navn. Nå reagerer en av nestorene i norsk kjønnsforsking, faglig leder ved Senter for kvinne - og kjønnsforskning Harriet Bjerrum Nielsen:

- Det står ikke klart for meg hvem Holst snakker om. Det er vel ingen norske kvinneforskere som vil forsvare forskning uten vitenskaplige kriterier, sier Harriet Bjerrum Nielsen til Klassekampen. Derimot har kvinneforskere lenge problematisert forestillingen om en objektiv vitenskapelig sannhet som er uavhengig av forskeren, hevder hun.

100 barnemord?

Holst sine anklager har blitt særlig aktuelle etter den såkalte ROKS-debatten i Sverige. Der har blant andre den norsk-svenske kjønnsforskeren Eva Lundgren blitt beskyldt for å drive forskning i politikkens og feminismens navn, uten vitenskapelig hold for sine påstander. En av Lundgrens kontroversielle utsagn skal ha vært at det har foregått omkring 100 rituelle mord på barn i Sverige på 1990-tallet. Nå raser diskusjonen i svensk offentlighet, blant annet om at det såkalte kjønnsmaktperspektivet hindrer ny viten om vold i nære relasjoner.

- Er ikke Cathrine Holst sin kritikk relevant, særlig sett i lys av Eva Lundgren-saken?

- Eva Lundgren gjør selv et poeng ut av at hun ikke tilhører det norske kjønnsforskningsmiljøet. Hun er kontroversiell, fordi hun ikke har sannsynliggjort sine påstander godt nok. Det tror jeg ikke mange norske kjønnsforskere vil være uenig i, sier Bjerrum Nielsen.

Hun understreker at så lenge Holst ikke navngir noen, risikerer hun å kaste et mistenkelighetens slør over alle som driver kjønnsforsking, og spør: Antyder Holst at norske kvinneforskere har drevet med uredelighet? Da bør hun i så fall henge bjella på katta og si hvem som har gjort det.

Uhistorisk fremstilling

Harriet Bjerrum Nielsen har som kjønnsforsker lenge forholdt seg til forholdet mellom vitenskap, politikk og sannhet. Hun mener spørsmålet om at et feministisk standpunkt kan gå på bekostning av vitenskapelighet er interessant.

- Men det er nødvendig å sette det inn i en historisk sammenheng. Kvinneforskerne har virkelig diskutert og problematisert dette gjennom mange år, sier Bjerrum Nielsen. Kjønnsforskningen er en del av en bredere vitenskapskritisk bevegelse på 1960- og 70-tallet, hvor det ble tatt et sterkt oppgjør med forestillingen om nøytral og objektiv viten uberørt av menneskehånd, sier hun.

- Poenget i denne positivismekritikken var at illusjonen om objektivitet er ideologisk, fordi den allmenngjør og universaliserer de herskendes tanker og perspektiver. Parolen om «forskning for frigjøring» ble fremsatt for å synliggjøre dette, forteller Bjerrum Nielsen.

- Det virker nesten som om Cathrine Holst ikke er helt informert om norsk kvinneforskningshistorie, fortsetter hun. Hun mener kjønnsforskere har hatt et bevisst skille mellom politikk og vitenskap. Hun nevner blant annet en debatt på 1990-tallet, da Arbeiderpartiets Grete Berget ville slå sammen Sekretariat for kvinneforskning i Forskningsrådet med Likestillingssekretariatet og på den måten sette likhetstegn mellom politikk og vitenskap. Det kjempet kjønnsforskerne imot med nebb og klør.

- Vi ville jo ikke bli et underbruk av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse!

Kvinners perspektiv

I artikkelen kritiserte Cathrine Holst også feministiske vitenskapsteoretikere for å hevde at kvinners og menns fornuft er fundamentalt forskjellig, slik at menn og kvinner ikke kan enes om et felles vitenskapelig diskusjonsgrunnlag. Heller ikke her mener Bjerrum Nielsen kritikken treffer.

- Det finnes ikke mange som har ment at menns og kvinners fornuft er fundamentalt forskjellig. Det har heller handlet om å hevde at menn og kvinner har ulike erfaringer og ulike perspektiver, sier Bjerrum Nielsen.

Å forske med utgangspunkt i kvinners perspektiv har alltid vært et viktig utgangspunkt for kjønnsforskningen. En uttalt ambisjon har vært å synliggjøre kvinners liv og erfaringer, som ofte har blitt oversett i vitenskapen. Det fantes rett og slett ikke nok viten om kvinners liv eller sett fra kvinners ståsted, ble det hevdet. Den amerikanske vitenskapsfilosofen Sandra Harding har gått enda lenger, med den såkalte standpunktfeminismen.

- Standpunktfeministene videreførte et gammelt marxistisk poeng når de mente at kvinners perspektiv fører til en mer riktig beskrivelse, fordi den undertrykte har mer innsikt enn den priviligerte, forklarer Bjerrum Nielsen og fortsetter:

- Men dette synspunktet har vært gjenstand for stor debatt og heller ikke Harding står lenger på en ren standpunktfeminisme. Hun bruker begrepet «strong objectivity» som innebærer at det først blir en slags objektivitet når mange perspektiver på et fenomen blir representert.

Flere perspektiv

Diskusjonen om ulike perspektiver har blitt ytterligere aktualisert gjennom den pågående debatten i Sverige. Der har enkelte feminister fremholdt at kjønnsmaktperspektivet bør være det eneste analyseredskapet i spørsmål om vold.

- Det er de færreste som i dag ville hevde at kvinners perspektiv er det eneste relevante perspektivet. I løpet av de siste årene har for eksempel menns vold mot kvinner også blitt beskrevet fra mannens perspektiv. Menns opplevelse av avmakt kan godt være reell selv om de slår, sier hun og presiserer at en slik opplevelse av avmakt likevel ikke legitimerer volden. Bjerrum Nielsen mener at akkurat dette nok ble blandet sammen på 1980-tallet, også av norske kjønnsforskere:

- Det var en forestilling om at hvis du forsto et fenomen, så unnskyldte eller legitimerte du det, sier kjønnsforskeren.

Godt håndverk

Vitenskapen har som mål å forstå og forklare fenomener. Derfor driver også feministiske forskere med vitenskap, selv om vitenskapskritikken har stått sterkt i disse miljøene, mener Bjerrum Nielsen. Men hva er egentlig god vitenskap?

- All kunnskap er begrenset og midlertidig, det er ingen som har tilgang på den hele viten. Nettopp derfor blir det viktig å synliggjøre og reflektere over de teoretiske perspektiver du legger til grunn for et empirisk prosjekt. Hvordan kan du begrunne dem? Er de fruktbare? Hva får de frem? Hva skjuler de? Ville andre perspektiver ha fått frem noe annet?

For Bjerrum Nielsen er det viktig å få fram at god vitenskap også er et håndverk. I det legger hun å kunne begrunne sine påstander og analyser. Hun illustrerer med et eksempel:

- Hvis det skal forskes på kvinners lønninger, må forskeren gjøre et valg når det gjelder analysekategorier - og det er et valg som må synliggjøres og begrunnes. Men deretter handler det om å telle og regne riktig. Det kan du ikke vri på ideologisk, hvis du vil være en seriøs forsker.

Finnes det ikke noe som er mer sant enn noe annet i slike spørsmål?

- Det er ikke mulig å påstå hva som helst i vitenskapen navn, så noe er mer sant enn noe annet. Forskere må synliggjøre sitt perspektiv, sine analysemetoder og diskutere dette opp imot andre resultater. Dét er vitenskap som håndverk, understreker Bjerrum Nielsen.

Forskning for frigjøring

Men feministisk forskning er ikke bare håndverk, ifølgje Bjerrum Nielsen.

- Feministisk forskning har fortsatt som mål å bidra til å oppheve kjønnsundertrykkelse. Det har konsekvenser for hva slags tema og perspektiv vi velger, men uten et vitenskaplig håndverk går det galt. Det viktigste å understreke er at det ikke finnes en endelig sannhet. Teorier kan alltid kullkastes av ny viten, avslutter Harriet Bjerrum Nielsen.

Enkelte kvinneforskere har latt egne politiske ambisjoner styre forskningsresultatene sine, hevdet stipendiat Cathrine Holst i Klassekampen lørdag 25. juni. Men nevnte ingen navn. Nå reagerer en av nestorene i norsk kjønnsforsking, faglig leder ved Senter for kvinne - og kjønnsforskning Harriet Bjerrum Nielsen:

- Det står ikke klart for meg hvem Holst snakker om. Det er vel ingen norske kvinneforskere som vil forsvare forskning uten vitenskaplige kriterier, sier Harriet Bjerrum Nielsen til Klassekampen. Derimot har kvinneforskere lenge problematisert forestillingen om en objektiv vitenskapelig sannhet som er uavhengig av forskeren, hevder hun.

100 barnemord?
Holst sine anklager har blitt særlig aktuelle etter den såkalte ROKS-debatten i Sverige. Der har blant andre den norsk-svenske kjønnsforskeren Eva Lundgren blitt beskyldt for å drive forskning i politikkens og feminismens navn, uten vitenskapelig hold for sine påstander. En av Lundgrens kontroversielle utsagn skal ha vært at det har foregått omkring 100 rituelle mord på barn i Sverige på 1990-tallet. Nå raser diskusjonen i svensk offentlighet, blant annet om at det såkalte kjønnsmaktperspektivet hindrer ny viten om vold i nære relasjoner.

- Er ikke Cathrine Holst sin kritikk relevant, særlig sett i lys av Eva Lundgren-saken?

- Eva Lundgren gjør selv et poeng ut av at hun ikke tilhører det norske kjønnsforskningsmiljøet. Hun er kontroversiell, fordi hun ikke har sannsynliggjort sine påstander godt nok. Det tror jeg ikke mange norske kjønnsforskere vil være uenig i, sier Bjerrum Nielsen.

Hun understreker at så lenge Holst ikke navngir noen, risikerer hun å kaste et mistenkelighetens slør over alle som driver kjønnsforsking, og spør: Antyder Holst at norske kvinneforskere har drevet med uredelighet? Da bør hun i så fall henge bjella på katta og si hvem som har gjort det.

Uhistorisk fremstilling
Harriet Bjerrum Nielsen har som kjønnsforsker lenge forholdt seg til forholdet mellom vitenskap, politikk og sannhet. Hun mener spørsmålet om at et feministisk standpunkt kan gå på bekostning av vitenskapelighet er interessant.

- Men det er nødvendig å sette det inn i en historisk sammenheng. Kvinneforskerne har virkelig diskutert og problematisert dette gjennom mange år, sier Bjerrum Nielsen. Kjønnsforskningen er en del av en bredere vitenskapskritisk bevegelse på 1960- og 70-tallet, hvor det ble tatt et sterkt oppgjør med forestillingen om nøytral og objektiv viten uberørt av menneskehånd, sier hun.

- Poenget i denne positivismekritikken var at illusjonen om objektivitet er ideologisk, fordi den allmenngjør og universaliserer de herskendes tanker og perspektiver. Parolen om «forskning for frigjøring» ble fremsatt for å synliggjøre dette, forteller Bjerrum Nielsen.

- Det virker nesten som om Cathrine Holst ikke er helt informert om norsk kvinneforskningshistorie, fortsetter hun. Hun mener kjønnsforskere har hatt et bevisst skille mellom politikk og vitenskap. Hun nevner blant annet en debatt på 1990-tallet, da Arbeiderpartiets Grete Berget ville slå sammen Sekretariat for kvinneforskning i Forskningsrådet med Likestillingssekretariatet og på den måten sette likhetstegn mellom politikk og vitenskap. Det kjempet kjønnsforskerne imot med nebb og klør.

- Vi ville jo ikke bli et underbruk av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse!

Kvinners perspektiv
I artikkelen kritiserte Cathrine Holst også feministiske vitenskapsteoretikere for å hevde at kvinners og menns fornuft er fundamentalt forskjellig, slik at menn og kvinner ikke kan enes om et felles vitenskapelig diskusjonsgrunnlag. Heller ikke her mener Bjerrum Nielsen kritikken treffer.

- Det finnes ikke mange som har ment at menns og kvinners fornuft er fundamentalt forskjellig. Det har heller handlet om å hevde at menn og kvinner har ulike erfaringer og ulike perspektiver, sier Bjerrum Nielsen.

Å forske med utgangspunkt i kvinners perspektiv har alltid vært et viktig utgangspunkt for kjønnsforskningen. En uttalt ambisjon har vært å synliggjøre kvinners liv og erfaringer, som ofte har blitt oversett i vitenskapen. Det fantes rett og slett ikke nok viten om kvinners liv eller sett fra kvinners ståsted, ble det hevdet. Den amerikanske vitenskapsfilosofen Sandra Harding har gått enda lenger, med den såkalte standpunktfeminismen.

- Standpunktfeministene videreførte et gammelt marxistisk poeng når de mente at kvinners perspektiv fører til en mer riktig beskrivelse, fordi den undertrykte har mer innsikt enn den priviligerte, forklarer Bjerrum Nielsen og fortsetter:

- Men dette synspunktet har vært gjenstand for stor debatt og heller ikke Harding står lenger på en ren standpunktfeminisme. Hun bruker begrepet «strong objectivity» som innebærer at det først blir en slags objektivitet når mange perspektiver på et fenomen blir representert.

Flere perspektiv
Diskusjonen om ulike perspektiver har blitt ytterligere aktualisert gjennom den pågående debatten i Sverige. Der har enkelte feminister fremholdt at kjønnsmaktperspektivet bør være det eneste analyseredskapet i spørsmål om vold.

- Det er de færreste som i dag ville hevde at kvinners perspektiv er det eneste relevante perspektivet. I løpet av de siste årene har for eksempel menns vold mot kvinner også blitt beskrevet fra mannens perspektiv. Menns opplevelse av avmakt kan godt være reell selv om de slår, sier hun og presiserer at en slik opplevelse av avmakt likevel ikke legitimerer volden. Bjerrum Nielsen mener at akkurat dette nok ble blandet sammen på 1980-tallet, også av norske kjønnsforskere:

- Det var en forestilling om at hvis du forsto et fenomen, så unnskyldte eller legitimerte du det, sier kjønnsforskeren.

Godt håndverk
Vitenskapen har som mål å forstå og forklare fenomener. Derfor driver også feministiske forskere med vitenskap, selv om vitenskapskritikken har stått sterkt i disse miljøene, mener Bjerrum Nielsen. Men hva er egentlig god vitenskap?

- All kunnskap er begrenset og midlertidig, det er ingen som har tilgang på den hele viten. Nettopp derfor blir det viktig å synliggjøre og reflektere over de teoretiske perspektiver du legger til grunn for et empirisk prosjekt. Hvordan kan du begrunne dem? Er de fruktbare? Hva får de frem? Hva skjuler de? Ville andre perspektiver ha fått frem noe annet?

For Bjerrum Nielsen er det viktig å få fram at god vitenskap også er et håndverk. I det legger hun å kunne begrunne sine påstander og analyser. Hun illustrerer med et eksempel:

- Hvis det skal forskes på kvinners lønninger, må forskeren gjøre et valg når det gjelder analysekategorier - og det er et valg som må synliggjøres og begrunnes. Men deretter handler det om å telle og regne riktig. Det kan du ikke vri på ideologisk, hvis du vil være en seriøs forsker.

Finnes det ikke noe som er mer sant enn noe annet i slike spørsmål?

- Det er ikke mulig å påstå hva som helst i vitenskapen navn, så noe er mer sant enn noe annet. Forskere må synliggjøre sitt perspektiv, sine analysemetoder og diskutere dette opp imot andre resultater. Dét er vitenskap som håndverk, understreker Bjerrum Nielsen.

Forskning for frigjøring
Men feministisk forskning er ikke bare håndverk, ifølgje Bjerrum Nielsen.

- Feministisk forskning har fortsatt som mål å bidra til å oppheve kjønnsundertrykkelse. Det har konsekvenser for hva slags tema og perspektiv vi velger, men uten et vitenskaplig håndverk går det galt. Det viktigste å understreke er at det ikke finnes en endelig sannhet. Teorier kan alltid kullkastes av ny viten, avslutter Harriet Bjerrum Nielsen.