For tiden viser Margarethe von Trotta i sin spillefilm oss Hannah Arendt som en modig tenker, en tenker som reiste til Jerusalem (i 1961) for å skrive for tidsskriftet The New Yorker om rettssaken mot Nazi-forbryteren Adolf Eichmann, som var ansvarlig for jødetransporten til Auschwitz. Mens alle, inkludert henne selv, forventet å se et monster, konkluderte Arendt etter selv å ha sett og hørt Eichmann at hans handlinger var monstrøse – han gjorde det vi vil si kvalifiserer til å bli kalt et monster – men at han ikke var noe monster. Han var hverken Jago eller Macbeth, men en liten byråkrat som kunne begå de verste forbrytelser, uten å forstå hva han hadde gjort.