Tirsdag 2. april 2013
Betaler høy pris for lav lønn
Sosial dumping i norske avishus fører til at minoritetsstemmene skvises ut av den offentlige debatten. Det hevder ­samfunnsdebattant Sara Mats Azmeh Rasmussen.

- Den frie stemmen i demokratiet Norge, hvem er det? Jo, en person fra den hvite middel- eller overklassen. En som har et sosialt og økonomisk sikkerhetsnett å falle tilbake på.

Det sier samfunnsdebattant, skribent, aktivist og feminist Sara Mats Azmeh Rasmussen.

Den siste måneden har vært en dramatisk tid for henne. Etter en psykisk knekk som endte i selvmordsforsøk og ti dager på lukket psykiatrisk avdeling, som hun har beskrevet i et mye lest blogginnlegg, bor hun nå med sin familie i Stockholm. Hun sier hun ikke lenger vil bidra i den norske offentlige debatten.

Men før hun trekker seg ut, vil hun ta et oppgjør - på vegne av alle dem som hver dag forsøker å få endene til å møtes som løsarbeidere for norske aviser og i kulturlivet som sådan.

Dysser ned overtramp

- Jeg vet ikke om min historie kan bidra til å endre de strukturelle betingelsene. Men kanskje kan jeg øke bevisstheten om de forholdene profesjonelle skribenter og kulturarbeidere lever under. Mens mediene er veldig opptatte av å avdekke sosial dumping i andre bransjer, dysses overtramp i egen virksomhet ned, sier Rasmussen, som ble rikskjent da hun på kvinnedagen 8. mars 2009 brant en hijab i protest mot det hun mener er et kvinneundertrykkende plagg.

Syriskfødte Sara Mats Azmeh Rasmussen kom til Norge i 1995 og har i flere år vært en av de mest markante minoritetsstemmene i norsk offentlighet, blant annet gjennom sine faste kommentarer i Aftenposten. Selv om hun i unge år konverterte fra islam til kristendom, kaller hun seg kulturell muslim. Hun er lesbisk transperson og har arbeidet for individets frihet uavhengig av kjønn, legning og hudfarge. I 2011 sultestreiket hun i protest mot at Islamsk Råd Norge ikke klart tok avstand fra dødsstraff mot homofile.

Hun har utgitt den selvbiografiske romanen «Skyggeferden» (2012), holdt foredrag, skrevet essays, spalter og debattinnlegg, deltatt i utredningsarbeid og diskusjoner.

- Mine livsvalg har aldri handlet om å tjene mest mulig penger. På grunn av min bakgrunn og mine negative erfaringer som kvinne og homofil har jeg hatt et engasjement og en samvittighet det har vært umulig for meg å ikke følge. Jeg har en intellektuell nysgjerrighet og et ønske om å bidra i samfunnet jeg lever i. Jeg har vært naiv og trodd at den norske velferdsstaten virkelig ønsket en fri minoritetsstemme som min. Men det er begrenset hvor lenge man kan leve på idealisme alene, sier Rasmussen.

Brøt med familien

I motsetning til hva man ofte forventer av innvandrere i Norge, har Rasmussen gjort en omvendt klassereise.

- Jeg er vokst opp i en syrisk overklassefamilie. Far var direktør i Syrias sentralbank, mor hjemmeværende, og vi hadde tjenere. Jeg er en sosial, ikke økonomisk, flyktning. Som ung hadde jeg et seksuelt forhold til en kristen gutt og brøt på den måten med familiens æreskodeks. Som en androgyn og maskulin jente levde jeg heller ikke opp til forventningene om hvordan en syrisk jente skal oppføre seg - på tross av at dette var lenge før jeg selv hadde erkjent min homoseksuelle legning. Dette gjorde det umulig å bli værende i Syria. I dag har jeg klart å gjenopprette kontakt med én av mine brødre, forteller Rasmussen.

I Norge måtte den da 22 år gamle Sara begynne på nytt. Lære språk, ta vaske- og serveringsjobber. Da hun begynte å studere, valgte hun fag hun tenkte kunne skaffe henne kompetanse på områdene hun brant for. I dag har hun en cand.mag.-grad i kulturstudier ved siden av emner i Midtøsten- og Nord-Afrika-kunnskap, språk og feminisme.

- Etter seks års studier har jeg vært en kulturell løsarbeider og tjent under 100.000 kroner brutto i året. Aftenposten, som har vært hovedarbeidsgiveren min, har ikke økt honorarsatsene på seks år - ikke engang justert satsene for prisvekst. Jeg får 3000 kroner før skatt for en kommentar på ledersiden, 5000 kroner for en helsides kronikk - og skal arbeidet gjøres ordentlig, med den researchen journalistikk krever, kan det ta flere dager å skrive en slik tekst, forklarer Rasmussen.

Leverer råvarene

I tillegg er det begrenset hvor mange artikler en frilanskommentator får på trykk i en avis per måned. Er man fast skribent i en avis, mislikes det at man sender tekster til konkurrenter.

- Det blir en håpløs situasjon. Kronikkhonoraret i Aftenposten har til og med gått ned til 3000 kroner på grunn av den digitale utviklingen. Jeg har vært nede i en lønn på 50 kroner i timen og flere ganger forsøkt å forhandle om større honorar, uten å lykkes.

Heller ikke VG, en annen Schibsted-avis, behandler frilanserne sine godt, ifølge Rasmussen:

- Da jeg i sommer reiste til grensa mellom Libanon og Syria for å rapportere om flyktningbarnas situasjon, endte jeg opp med to artikler og et illustrasjonsfoto på trykk, som jeg fikk til sammen 13.500 kroner for - et beløp som bare dekket utgiftene til en strabasiøs og til tider farefull reise. Hvordan kan Schibsted utnytte skribenter på denne måten? Hvordan kan lederne og redaktørene motta sine høye lønninger - vel vitende om at skribentene som leverer råvarene ikke har sjanse til å leve et anstendig liv på honorarene de mottar? Med nedskjæringene som foregår i alle de store avishusene nå, blir forholdene ikke bedre. Enda mer stoff skal leveres av underbetalte frilansere.

Fordi Rasmussen ikke har norsk som morsmål, bruker hun også lengre tid på skrivearbeidet.

- En frilanser har heller ikke oppdrag hver dag. Ansiennitet, lojalitet og utdanning teller ikke når jeg som frilanser forhandler om honorar. Jeg levde i en periode som alenemor med barna mine i Oslo. Ble de eller jeg syke, fikk jeg ikke utbetalt sykepenger. Vi har flyttet mye rundt, bodd på billige pensjonater - en uholdbar situasjon. De siste årene har jeg bodd med min eksmann i Stockholm, av hensyn til barna.

Mennesker som står henne nær, har advart henne - skal hun leve uten regelmessig lønn og rettigheter som faste arbeidstakere har - hun som ikke engang er ved god helse? Rasmussen har lenge vært åpen om at hun har bipolar lidelse, hørselshemming og alkoholproblemer. De siste årene har hun vært inn og ut av psykiatrisk sykehus.

- At forholdene for frilansere kan være vanskelige - slett ikke bare i Schibsted-aviser, men overalt - er en kjent sak. Har du søkt faste jobber?

- Absolutt. Jeg har søkt flere jobber i organisasjonslivet og i mediene, blant annet en praktikantstilling for mennesker med innvandrerbakgrunn i NRK. Problemet mitt er at jeg har hatt så sterke meninger i offentligheten. Potensielle arbeidsgivere betrakter meg ikke som nøytral nok. Og jeg har selvsagt vært bevisst på dette selv - før jeg har gjennomført dristige aksjoner, som å sette fyr på slør - at det kan ødelegge for mine muligheter. Men jeg har ikke villet tenke så strategisk. Det er engasjementet som driver meg.

Utfor stupet

Rasmussen har mottatt drapstrusler og hatmail uten å tie av den grunn. I 2012 ble hun tildelt den prestisjetunge Fritt Ord-prisen - og med det sårt tiltrengte 400.000 kroner - for «sitt modige og kompromissløse engasjement for individets ukrenkelighet, for ytringsfrihet og religionskritikk». Nå mener hun selv at det er slutt.

- Man snakker så fint om at man trenger minoritetsstemmer i kulturlivet og i den offentlige debatten. Man snakker om at førstegenerasjons innvandrere og innvandrerkvinner må komme i jobb. Vel, her er jeg. Jeg har jobbet ærlig og hardt i mange år. Det er ikke først og fremst min mening å klage, men å varsle. Mediehusene skyver frilansarbeiderne utfor stupet.

Vil dyrke andre stemmer

– Aftenposten inkluderer minoritetsstemmer i spaltene. Det har vært svært viktig for Aftenposten de siste årene å dyrke fram stemmer fra andre etniske og sosiale miljøer enn de dominerende.
Det sier Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle. Han framhever at dette er en linje kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås har fulgt, med støtte i avisas redaksjonelle toppledelse. 


– Slikt krever aktiv innsats og oppfølging, også fordi de aller fleste av minoritetsstemmene er i helt andre yrker og livssituasjoner enn fulltidsskribentene.


– Stemmer Sara Mats Azmeh Rasmussens beskrivelse av frilansforholdene i Aftenposten?


– Hun refererer til honorarer for eksterne spaltister, kommentatorer og kronikkforfattere. De ligger ofte mellom 3000 og 5000 kroner, av og til høyere. I tillegg kjøper vi – ikke minst A-magasinet og magasinene Innsikt og K – inn større journalistiske reportasjer med adskillig høyere honorarnivåer.


– Har avisene ansvar for frilansernes situasjon, slik avisene jo tar ansvar for de faste medarbeidernes arbeids- og lønnssituasjon?


– Selvfølgelig har vi et ansvar, men vi kan bare være ett av flere bein å stå på for frilansere. Det må vi kommunisere ærlig og åpent. Også fordi det jo alltid er leit hvis forventningene til hva vi kan bidra med er urealistiske og fører til skuffelse. Vi må forstå slike reaksjoner, ikke minst fra dem som gjerne skulle sett at hele årsinntekten kom fra skrivingen for én avis, sier Stanghelle, som mener lojalitetsavtaler om at frilanserne ikke har nøyaktig samme type skriveoppdrag for direkte konkurrerende medier, er vanlige.


– Ellers er friheten stor, og det må den være. Vi ser da også at etterspurte skribenter dukker opp i Aftenposten den ene uken for så å kunne leses i Klassekampen eller Dagbladet uken etter.


– Mediehusene nedbemanner og kommer til å bruke flere frilansere framover. Står vi overfor sosial dumping i mediebransjen, det vil si at faste, godt betalte journalistjobber erstattes av frilansere med dårligere lønn og rettigheter?


– Nei, det håper jeg inderlig ikke. Avisene trenger de eksterne stemmene, men vil fortsatt ha det meste av ressursene knyttet til fast ansatte.


– Er du selv tilfreds med frilanssatsene i Aftenposten?


– Å si seg tilfreds vil være altfor arrogant og selvfornøyd. Jeg skjønner at det er dem som mener timelønnen kan bli lav for eksempelvis en grundig gjennomarbeidet kronikk. La meg likevel understreke at det er forskjell på en journalistisk frilanser og en samfunnsdebattant. Det er mulig å leve av å være frilansjournalist i Norge, men det er nok utrolig vanskelig å leve av å være samfunnsdebattant alene. I så fall må det som leveres til avisene kombineres med foredrag, kurs, tidsskriftartikler, undervisning og bokskriving. Vi har vurdert en stund om vi skal øke satsene ved å redusere antallet innkjøpte meningsartikler noe. Det kan gi et noe bedre honorar for den enkelte artikkel, men vil føre til strammere prioriteringer. Vi betaler for øvrig sjeldnere til de som skriver i kraft av en stilling i en institusjon eller organisasjon, for da å kunne honorere bedre de som lever av å skrive eller trenger inntekten mer, sier Stanghelle.

Artikkelen er oppdatert: 2. april 2013 kl. 11.57
Onsdag 18. oktober 2017
Flere norske film­arbeidere går nå ut på sosiale medier og forteller om seksuell trakassering på jobb. – Det er så lett å le det bort, sier skuespiller Renate Reinsve.
Tirsdag 17. oktober 2017
Mens den ene søndagsavisa etter den andre er blitt lagt ned, har Bergens­avisen gitt søndagsavisa et nytt liv i digitalt format. Dermed har avisa også blitt årets pressestøttevinner.
Mandag 16. oktober 2017
– All skriveteknikk handlar om å få lesaren til å sjå verda, seier Finn Iunker. Han er ute med boka «Stemmer fra Israel».
Lørdag 14. oktober 2017
I regjeringens budsjettforslag får ikke kunstnerorganisasjonene oppnevne komiteene som deler ut kunstner­stipend. – Krakelering av makts­predningen, mener Hilde Tørdal i Norske billedkunstnere.
Fredag 13. oktober 2017
Regjeringen vil kutte hardt i presse­støtten til de største mottakerne, som Dagsavisen, Vårt Land og Klassekampen. Men KrF i sin nye vippeposisjon på Stortinget kan sette foten ned.
Torsdag 12. oktober 2017
Even Tømte mistet jobben etter fire år som «fastlanser» i Bistandsaktuelt. – Vi ble stadig minnet på at vi var annenrangs medlemmer av redaksjonen, sier Tømte.
Onsdag 11. oktober 2017
Det er to år til Norge skal være hovedland under Frankfurt-messa, men norske agenter merker allerede «Frankfurt-effekten». – Det gir oss et momentum, sier Gina Winje.
Tirsdag 10. oktober 2017
Bistandsaktuelt tilbyr frilansjournalister fast kontrakt på 1200 timer i året, med krav om å gå i turnusarbeid og delta på redaksjonsmøter. Norsk Journalistlag er kritisk til avtalen.
Mandag 9. oktober 2017
– Han traff nok en nerve i befolkningen, sier historiker Mona Ringvej. Hun er med på å markere Marcus Thrane-dagene denne uka.
Lørdag 7. oktober 2017
Litteraturhuset i Oslo har gjort forfattersamtalen til en publikums­vinner – og til en kjærkommen bi­inntekt for forfatterne selv.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk