Mandag 31. desember 2012
Ei alternativ framtid
Den politiske venstresida må skaffe seg ein Europa-politikk som går lenger enn til parolane frå fortida, skriv Edvard Hoem.

For meir enn atten år sidan, natta til den 29. november 1994, gjekk eg fram og tilbake på golvet i Oslo Spektrum og mellom jublande EU-motstandarar, som vart meir og meir sikre på at sigeren var i hus. Rett som det var, kom det journalistar som ville ha kommentarar av ein partilaus norsk forfattar, men eg var fast bestemt på at eg ikkje skulle seia noko som helst før nei-resultatet var eit udiskutabelt faktum. Kampen hadde kosta meg for mykje til at eg kunne tillata meg å blande håp og realitetar. Dei to siste åra før avrøystinga hadde eg halde meir enn 250 foredrag mot norsk medlemskap i Den europeiske unionen. Eg hadde stått ansikt til ansikt med mellom femti og hundre tusen menneske i forsamlingshus og på utescenar frå Finnmark til Lindesnes, og det ville ha vore eit hardt slag for meg om det hadde vore fåfengt innsats.


Da saka endeleg var avgjort, var vi komne inn i dei små timar. Eg var glad for utfallet, men kjende aversjonen mot omkampens utmattande trivialitet og var ikkje med på å feire sigeren. Eg bestemte meg for å koma meg bort frå den politiske arenaen, for å samle tankane om det eg oppfatta som mi eigentlege oppgåve: Bøkene, forfattarskapet, diktinga.


Det er ei avgjerd som eg heller ikkje har tenkt å forandre på. Det kategoriske, som nødvendigvis må karakterisere ein tilspissa politisk situasjon, tiltaler meg i grunnen ikkje. Verken da eller no har EU-samarbeidet for meg vore identisk med Dyret i Openberringa. Heile vegen har eg vore på det reine med at unionsprosjektet også inneheld idealisme og politiske draumar som eg lett kan identifisere meg med. Eg har reist i Europa og har kjenningar i mange land, også i Norge, som oppriktig trur at den europeiske unionen er den einaste farbare vegen mot ei god framtid for Europa. Sjølv om det ikkje legitimerer Jaglands fredspris, er det eit historisk faktum at dei europeiske stormaktene har halde fred med kvarandre sidan 1945. Det er også sant at det europeiske kontinentet er blitt eit opnare og friare rom for den som lovleg har heimstadrett innanfor Schengens grenser.


Det er ikkje lenger nødvendig å skrive visumsøknader i tre eksemplar og gå på tollkontoret for å hente utanlandske bøker, slik Hans Magnus Enzensberger skriv i si bok «Det myke monstrøse Brussel eller umyndiggjøringen av Europa», frå 2011. Standardiseringa av elektriske støpsel og tusen andre tiltak gjer livet lettare for den som vil krysse dei gamle landegrensene som arbeidssøkande eller turist. Det er inga livsoppgåve for meg å demonisere det som faktisk er blitt betre. Dei siste atten åra har det også slått meg ofte at den norske nei-sida stundom opptrer som om det ikkje finst noko i denne verdsdelen som forpliktar oss her, meir enn vi er forplikta på andre land og kontinent i verda. Dette stemmer ikkje med mi livskjensle og mi livsrøynsle. Sjølv om eg ikkje vil ta på meg så store sko at eg snakkar om «min europeiske identitet», er eg absolutt fortruleg med dei historiske linjene som gjer at eg kjenner eit større slektskap med studentane i Bologna og Bratislava enn dei eg har møtt i Beijing og Shanghai. Eg identifiserer meg med slagorda frå den franske revolusjonen og med teksten i Schillers «An die Freude», same kor mykje EU tar patent på dei.


Da eg såg mine gamle kampfeller i Nei til EU demonstrere mot Jaglands monstrøse fredsprisutdeling, kjende eg ingen trong til å vera med. Og hadde eg vore der, ville eg har ropt: Gå ikkje tilbake til dei gamle posisjonane! Utkjemp ikkje gamle krigar! Det er eit historisk faktum at Den europeiske unionen finst, og at den er vår store granne i sør. Det er førebels ingen ting som tyder på at denne unionen vil gå i oppløysing, verken gjennom folkeleg opprør eller politisk kollaps. Det er likeins eit uoppretteleg faktum at unionen har fått fredsprisen. Å ofre tid og krefter på dette gir ingen nye svar. Ved årsskiftet må ein opne dørene til morgondagen, ikkje ved å utbryte: Kva sa vi? men ved å fortelja om våre europeiske framtidsdraumar.


Det gleder meg ikkje at mange av dei verste aningane om utviklinga i EU har slått til. Eg vil tvert imot seia at det var dumt at vi fekk så rett, vi som var med for atten år sidan. Ein måtte ikkje vera profet for å spå at det demokratiske underskotet som var eit problem alt i 1994, berre ville auke. Vi konstaterte overføringa av makt til byråkratiet og dei store statane i fellesskapet. Men vi såg ikkje, og kunne ikkje sjå, den søreuropeiske massearbeidsløysa, samanbrotet i velferdspolitikken, og ikkje at den internasjonale gjeldskrisa skulle slå inn i den europeiske superstaten med full tyngde.


For min eigen del tok eg i 1994 feil når det gjaldt utsiktene til medlemskap for dei austeuropeiske statane som nettopp hadde vridd seg ut av Sovjetunionens jerngrep. Eg har sidan innsett kor vanskeleg det er å spå, især om framtida.


Spørsmålet om kva som er Europas alternative framtid, og ikkje berre Norges alternative framtid, må bli sett på dagsorden også av dei som kan konstatere at fredsunionen er i ferd med å utvikle despotiske trekk.


For kva anna skal ein kalle det når Europaunionen vil opprette finanspolitiske styringsmekanismar som ikkje berre skal legge dei noverande medlemslanda under ei byråkratisk jernhand, men også samarbeidspartnarane i EØS? I ly av den økonomiske krisa søker dei sentrale EU-landa i retning av ein føderal stat utan demokratiske institusjonar på overnasjonalt nivå. Det skjer rett nok mot iherdige folkelege protestar og demonstrasjonar i fleire av medlemslanda, men utan nokon organisert politisk opposisjon i dei fleste land som kan stille makthavarane til ansvar. Med få unntak var Europas intellektuelle stemmer lenge tause om skuggesidene av den europeiske unions-utviklinga. Dette har endra seg radikalt dei siste åra. Det blir skrive bøker og avisartiklar over heile kontinentet som stiller kritiske spørsmål, og denne diskusjonen må også vi vera med i.


I staden for eit tilbakeskodande kva sa vi? må den politiske venstresida skaffe seg ein Europa-politikk som går lenger enn til parolane frå fortida. Det som står på dagsorden er å skapa alliansar på tvers av kontinentet og på tvers av unionens grenser for å realisere politiske mål som er i samsvar med interessene til det store fleirtalet av europeiske medborgarar. Utanforskapet må vendast til eit initiativ for å forsvara dei demokratiske og sosiale rettane som er komne under så sterkt press fordi den unionelle utviklinga forlanger det. I og utanfor den europeiske unionen må dei små statane samle seg for å forsvara sine interesser mot dei store statane, for å hindre ei vidare overføring av makt til byråkratiet og dei ikkje-valde organa i unionen. Først og fremst må ein vende blikket bort frå det særnorske og innsjå at Europas situasjon, same korleis det går, vedkjem oss. Arbeidsinnvandringa frå krise-landa, den sosiale nauda i somme av medlemsstatane, og dei uhyrlege menneskelege kostnadene ved Festung Europa må fram i dagen og opp i lyset.


Der Europaunionen ikkje lever opp til sine høge ideal, må det reisast motstand nettopp i det nådelause lyset som fredsprisen kastar på alle unionspolitiske avgjerder. Det europeiske venstre som i stor grad har forvilla seg inn i unionens blindgangar og fraseologi, har ein sjanse til å vakne til nytt liv. Dei vanskane som EU i dag gjennomlever har gjort slutt på den retoriske forbanninga som har lege over det europeiske ordskiftet i nesten tjue år: Er du mot EU, er du også mot Europa! Som mange andre har også eg opplevd korleis eg har meldt meg ut av det gode selskap ved å flagge mitt nei-standpunkt på arenaer ute i Europa. Den totalitære Europa-entusiasmen, som vegrar seg mot alle innvendingar, har slått sprekker. No grin realitetane så høglytt at ikkje eingong Beethovens niande kan overdøve dei.


Kampen mot norsk EU-medlemskap er berre ein del av den europeiske utfordringa. Kampen gjeld i realiteten dei demokratiske og humanistiske tradisjonane som EU vedkjenner seg, men har så vondt for å omsetta i praktisk handling.


Det er ikkje min generasjon som skal forme Europa i det 21. hundreåret, men det kan vera ei oppgåve for min generasjon å be dei som kjem etter oss å bli ferdig med den endelause omkampen om norsk medlemskap eller ikkje-medlemskap, og i staden konsentrere seg om kva det er mogleg å få til på tvers av dei institusjonelle barrierane.


Den einaste farande vegen, innanfor og utanfor EU, er å reise den politiske kampen mot nedbygginga av demokratiet, mot avskaffinga av velferdsordningane, mot massearbeidsløysa, byråkratiseringa og omfordelinga av verdiane til dei rikes fordel. Her er det store oppgåver å ta fatt på, og dei må ikkje vera tilbakeskodande. Eg trur ikkje det er mogleg å gjenreise nasjonalstaten slik som vi kjende han frå tida før EU vart til. Men det er på høg tid at vi gjenoppdagar våre historiske og nasjonale tradisjonar, slik at nye landsmenn kan finne fram til dei, forstå oss og bli ein del av vårt norske fellesskap før dei kan bli europearar.


For det første: Det må reisast ein politisk opposisjon på tvers av landegrensene, innanfor grensene for Schengen-samarbeidet. For det andre: Det bør takast initiativ til samarbeid mellom dei små nasjonane når stormakts-interessene tar til å avtala alle store skritt seg imellom. For det tredje: Det må bli slutt på at dei kritiske røystene i ordskiftet om Europas framtid blir stempla som forrædarar mot den store europeiske ideen. For det fjerde: Alle parti og fagorganisasjonar som bryr seg om å finne ei anna europeisk framtid, må ta opp striden for dei sosiale rettane til arbeidstakarane i Europa, som er truga av krisa.


For det femte: Det må førast kamp mot avhumaniseringa og avpolitiseringa av opinionen. Ved Europaunionens yttergrense har fleire tusen ulovlege migrantar drukna og blitt skotne sidan Schengen-samarbeidet tok til, utan at nokon har forlangt eit oppgjer med måten EU handterer dette problemet på.


Og til slutt, sjølv om det kling som ein utopi: Europa må få eit fellesspråk, eit lingua franca, som gjer eit tverrnasjonalt demokrati mogleg. Det er neppe noko anna språk enn engelsk som kan fylle denne oppgåva. Med eit slikt udiskutabelt fellesspråk kan også dei mindre språka overleva, og med dei den nasjonale identiteten, som nettopp er knytt til språk og heimstad, og til dei mangfaldige tradisjonane som til saman utgjer Europas kulturelle arv.


Vi er i Europa, vi er ein del av Europa, og dei andre europearane liknar på oss. Derfor trur eg på eit framtidig europeisk fellesskap, som kanskje med tida blir ein forbundsstat av nasjonar.

Artikkelen er oppdatert: 2. januar 2013 kl. 09.26
Tirsdag 21. november 2017
NEDGANG: I 1965 oppga to tredeler av Aps velgere at de tilhørte arbeiderklassen. I 2017 er det en tredel. Blant Høyres velgere har andelen økt.
Mandag 20. november 2017
OMKAMP: Regjeringspartia, KrF og Venstre oppretta gigantfylket Viken på Aust­landet. No vurderer KrF å snu om ­millionregionen rundt Oslo.
Lørdag 18. november 2017
UKVALIFISERT: Bent Arne Aasli har jobbet med vann og avløp siden han var 16 år. Nå mener regjeringen han ikke er kvalifisert til å gjøre jobben sin fordi han ikke har nok studiepoeng.
Fredag 17. november 2017
HASTER: Landet rundt må det nå kuttes ved syke­husene. Årsaken er krav om stadig effektivisering. Strikken strekkes for langt, mener Legeforeningen.
Torsdag 16. november 2017
REGNSKAP: Det er forskjeller i hvor mye ulike innvandrergrupper står for av skatteinntekter. Mens iranere i snitt betaler 94.300 kroner, står polakker for 70.800 skattekroner per hode.
Onsdag 15. november 2017
SJAU: Fjellstrand verft vil ikkje nytte permitterte arbeidarar til nye oppdrag. LO fryktar at verksemda vil kvitte seg med alle fast tilsette.
Tirsdag 14. november 2017
URO: I en fersk rapport varsler Nav om økende kløfter mellom fattig og rik. Fra 2011 til 2015 gikk andelen fattige opp fra 7,7 til 9,3 prosent.
Mandag 13. november 2017
GÅR AV: Allerede i mars var Finans­departementet bekymret for omorganiseringen i SSB. Men Christine Meyer mener hun hadde mandat til å avskilte forskere. Nå fratrer hun stillingen.
Lørdag 11. november 2017
AU: Aldri før har KrF vore målt så lågt på Klassekampens barometer. Hareide håpar ny politikk skal ta KrF ut av skugganes dal.
Fredag 10. november 2017
VIL SNU: Sp-nestleder Anne Beathe Tvinnereim vil trosse asylforliket, myke opp asylpolitikken og finne en «praktisk løsning» for å hjelpe oktoberbarna.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk