Mandag 26. november 2012
Det er ingen hverdag mer
Historien om deportasjonen av de norske jødene i november 1942 har gått påfallende stille hen i den norske offentligheten. Det mener både Elsa Kvamme og Jan Erik Vold.

26. november, fem på tre på ettermiddagen, gled skipet Donau ut fra Oslo havn med 532 norske jøder om bord, med destinasjon Polen og konsentrasjonsleiren Auschwitz, hvor 521 av dem skulle dø. Noen av dem etter kun få dager, andre mot slutten av krigen. Men bare elleve overlevde.


En av dem er Samuel Steinmann, som i dag er det eneste levende vitnet om deportasjonen. Regissør Elsa Kvamme, som fra før har flere krigsdokumentarer bak seg, forteller hans historie i dokumentaren «Trikken til Auschwitz», som vises for første gang onsdag denne uka.


Underfortalt


Historien om den norske jødedeportasjonen er fortsatt underfortalt, mener Kvamme.


- Vi opplevde massakren på Utøya i fjor. Men om man ser på den norske jødehistorien, er også det en massakre. 744 norske jøder kom aldri tilbake fra dødsleirene. 346 av dem ble sendt rett inn i gasskammeret bare fem dager etter at Donau la ut fra Oslo havn. Andre døde av sult, eller ble skutt. Selv om etterkrigstiden var full av tap, står jødehistorien ut. Den er veldig spesiell, sier hun.


- Hva gjør den så spesiell?


- Først og fremst det at nordmennene samarbeidet om deportasjonen, og at den i så stor grad rammet kvinner og barn. Politiet gjennomførte arrestasjonene med stor grad av nidkjærhet, det ville vært umulig å finne så mange om norske politifolk hadde ytt motstand. Det har vært mye fokus på kollaboratører i politiet den siste tida; i min film er fokus litt høyere opp, på regjeringen og Quislings justisminister Sverre Riisnæs, som utformet det som ble brukt som hjemmel for arrestasjonene.


«Jøderent»


- Hvorfor har det tatt så lang tid før erkjennelsen av den relativt utbredte norske kollaborasjonen har kommet?


- Det var nok mange som hadde dårlig samvittighet, få visste jo hvor ille det skulle gå. Men at det var så taust rundt jødemassakrene i den norske etterkrigstiden er spesielt. I mine historiebøker ble den omtalt med et kort avsnitt, hvor det sto at 620 «omkom», et merkelig ord å bruke i denne sammenheng. Bjørn Westlie var en av få som brøt tausheten, da han skrev om det store jøderanet i Dagens Næringsliv på 1990-tallet. Han fant blant annet ut at jødene selv var redde for å kreve erstatning for tapte liv og eiendom, at det kunne føre til ny antisemittisme. Det er som voldtektsofre som må bo i samme hus som overgriperen: man er så glad for å overleve at det å stille krav nesten virket usømmelig.


Desto mer nødvendig er det å fortelle historien i dag, mener Kvamme. Det er ikke første gang det lages film om Samuel Steinmann, men Kvamme ville gjøre det i en noe mer politisk kontekst.


- Min hypotese er at man ikke gjorde det av ondskap, men at man hadde et motiv for å få Norge «jøderent»: at vi skulle bli mest mulig ariske for å få en framstående plass i det nye Stor-Germania. Mange trodde at det fantes en norsk «rase» og at den burde beskyttes. Det er det fortsatt mange som gjør i dag, sier hun.


Ruth Maier


En annen som ble deportert denne dagen, men som ikke kom tilbake, var den unge jødiske kvinnen og forfatterspiren Ruth Maier, en nær venninne av Gunvor Hofmo. Når Maier i ettertid har blitt kjent, er det takket forfatter være Jan Erik Volds utrettelige arbeid for å løfte henne fram i lyset.


Fram til 26. november 1942, var Maier bosatt på et hospits for unge kvinner i Dalsbergstien 3 i Oslo. Det ble lenge sagt at Gunvor Hofmo var til stede da to norske politifolk kom til hospitset for å hente Maier. Det stemmer ikke, ifølge Vold, som forteller at han ble kontaktet av en dame i Larvik etter et oppslag i Aftenposten, som hadde bodd på det samme hospitset og som var til stede da hun ble arrestert.


- Alle jentene på hospitset kom seg på beina da dette skjedde, for det var veldig dramatisk. De samlet seg i korridorene der, mens drosjen sto ute i gata og ventet. Da Ruth gikk mellom de to politimennene ned trappa, var det en som sa: «vi kan ta vare på armbåndsuret ditt til du kommer igjen.» Og Ruth sa: «jeg kommer aldri tilbake.» Så kjørte bilen av gårde.


Det er min venninne


Vold forteller at da de arresterte ble samlet nede på det som var Amerikalinjens kai, sto også Gunvor Hofmo der. Midt i alt oppstyret fikk hun øye på Ruth, og trengte seg veg gjennom mengden mot henne til hun ble stanset av en Gestapo-offiser. Da skal Hofmo ha stirret ham i øynene og sagt: «er det din venninne eller min?»


- Så ble hun truet bort med gevær, sier han.


På det kjente bildet av Donau som blir slept ut i Oslofjorden, kan en kvinne med en dokumentmappe i hånden sees stående i utkanten av folkemengden. Selv om dette ikke er noe som lar seg bevise eller motbevise, tror Vold at den kvinnen er Gunvor Hofmo.


- Kvinnen er kledd i en frakk med hette. En slik hadde Gunvor. Hun var også høy, men gikk litt lut. Hun var også en slik som ville stille seg i utkanten av gruppen. Det er ikke 100 prosent sikkert, men i min mytologi stemmer det.


- Hvor viktig ble denne hendelsen for Hofmos diktning?


- Det var avgjørende for hennes dikteriske skjebne. Under krigen går Gunvor som alle og grunner over hva som skjedde med jødene. Ingen hadde en idé om hvor ille det var, før maidagene 1945. Da alle jublet fordi det var fred, lot noen være. Det var da hun skrev sine kjente linjer: «Gud, hvis du ennå ser: det er ingen hverdag mer».


Glemselens slør


Selv om Gunvor Hofmo kjempet en hard kamp for å gjøre Maier kjent for offentligheten, gikk det hele 55 år fra hennes død til dagbøkene ble gitt ut. Til 70-årsmarkeringen for deportasjonen med «Donau» har Jan Erik Vold samlet alle Ruth Maiers dikt og prosaskisser i en egen bok: «En lys sommers usigelige smerte». Her dukker også noen ukjente tekster opp. At det har tatt så lang tid å få ut disse tekstene, ser Vold som et bilde på hvor vanskelig den norske offentligheten har hatt for å ta deportasjonen inn over seg.


- Jødedeportasjonen nevnes ikke i Berge Furres Norgeshistorie som kom for 20 år siden. Vi har latt det gli hen i glemselens slør, og det er ikke staselig av Norge å gjøre det på denne måten. At Knut Røed ble frikjent ved landssvikoppgjøret er én ting, men av alle politifolkene som var med på arrestasjonene, har ingen noensinne fortalt om hva som skjedde dette døgnet. Alle var ikke kraftnazister, men alle har tiet. Da 22. juli kom, ble det sagt at det var den verste dagen i Norges historie siden 9. april 1940. 26. november 1942 ble ikke nevnt med et ord.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.50
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.
Fredag 12. oktober 2018
Frp-velgere flest er skeptiske til metoo-kampanjen, viser en ny meningsmåling. – Sunt, mener Silje Hjemdal, likestillingspolitisk talsperson i partiet.
Torsdag 11. oktober 2018
Regjeringens forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering får stor oppslutning. Men arbeidsgivere frykter for de anklagedes rettssikkerhet.
Onsdag 10. oktober 2018
Mens regjeringen åpner lommeboka for nye museumsbygg, blir drifts­budsjettene kuttet for femte år på rad. Flere kulturbygg må stenge dørene.
Tirsdag 9. oktober 2018
Etter fem år med blåblå kulturpolitikk vil opposisjonen på Stortinget stanse regjeringens forsøk på å dreie kunst- og kultur­livet i en mer markedsliberal retning.
Mandag 8. oktober 2018
Gaveforsterkningsordningen blir videre­ført til neste år, selv om sterke aktører i kulturlivet mener den bør skrotes.
Lørdag 6. oktober 2018
Bøkene til blogger Annijor og «Ex on the beach»-Henrik tydeliggjør behovet for et etisk regelverk for sakprosa, hevder advokat. – Det er viktigere å utfordre grenser enn å vedlikeholde dem, mener Forlegger­foreningen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk