Regjeringen må sørge for at fagbevegelsen, miljøbevegelsen, distriktene og ungdommen ikke mister troen, skriver Jan Davidsen.

For fagbevegelsen og våre medlemmer er en rødgrønn valgseier minst like viktig i 2013 som i 2009 og 2005. Krisen i EU og den frie flyten gjennom EØS og Schengen setter arbeidsvilkår og lønninger under stadig sterkere press. Vi ser at de sosiale og politiske motsetningene tilspisser seg i landene rundt oss. Den økonomiske krisen har ført til sterke angrep på velferdsstaten, faglige rettigheter og lønns- og arbeidsvilkår i Europa. Vi bør være forberedt på at det samme kan skje her i landet. Jeg tror oppskriften på en ny rødgrønn vekst og enda en valgseier i 2013 er ganske enkel. Det handler om å være tydelige og offensive i enkeltsaker, og rett og slett føre en rødgrønn politikk. Den brede alliansen som bar dette prosjektet fram til valgseier i 2005, representerer fortsatt flertallet av det norske folk. Den norske modellen har trygget vår velferd og vår sysselsetting i meget turbulente tider. Meningsmålingene forteller oss at folk roper på partiet Høyre, på regjeringsskifte og nye ansikter inn i departementskontorene. Men det er lite eller ingenting som tyder på at de ønsker seg mer høyrepolitikk. Det er ikke noe rop fra folkedypet om skattekutt for de rikeste, større forskjeller, mindre penger til velferd i kommunene eller noe av det som kjennetegnet de fire årene vi hadde med Bondevik II-regjeringen. Det er heller ingen grunn til å følge Erna Solbergs oppfordring om å lære av Sverige. I vårt naboland har den borgerlige privatiseringspolitikken spilt fullstendig fallitt. I svenske aviser har vi lest om hvordan bleiene til eldre har blitt veid, slik at de ikke skulle skiftes i unøde, folk har dødd liggende i sin egen avføring og eldre har blitt etterlatt i dagevis med fluelarver i sårene sine. Samtidig har milliarder av kroner har havnet i lomma på store selskaper – de samme selskapene som står klare til å rykke inn på det norske markedet når høyrepartiene slipper finanskapitalen inn i velferden. Og det har vært tette bånd mellom de styrende høyrepartiene og selskapene som henter gevinsten ut. Den svenske skolen har opplevd det samme. Der er nå halvparten av alle videregående skoler private. Av disse drives 84 prosent som aksjeselskap. Flere eies av risikokapitalister som kan føres tilbake til internasjonale skatteparadis. I 2009 dominerte fem skolekonsern markedet for privatskoler, og de hadde en samlet profitt på over 400 millioner kroner i 2009. Dette er på tross av at skolene er hundre prosent skattefinansierte. All profitten kommer direkte fra kommunekassene. Samtidig raser kvaliteten, Sverige faller som en stein på de internasjonale undersøkelsene Høyre og Fremskrittspartiet later som de er så opptatt av i Norge. Det er derfor ikke noe folkekrav om å sette bestemor eller skolebarna på anbud til multinasjonale selskap med hovedkontor i en postkasse i et skatteparadis. I Sverige er befolkningen nå massivt mot at kommersielle krefter skal ta ut gevinst av velferden. Dette er en sak der forskjellene mellom høyresiden og venstresiden er tydelige. Her burde de rødgrønne kjørt Høyre/KrF/Venstre og Fremskrittspartiet mye tøffere, både lokalt og sentralt. En god begynnelse hadde også vært å fjerne åpningen for å gi statstilskudd til kommersielle som vil bygge og drive sykehjem og omsorgsboliger. På tross av fadesen med innføring av vikarbyrådirektivet og bråket rundt det, har denne regjeringen levert kraftige virkemidler og gitt oss som fagbevegelse gode redskaper i kampen mot sosial dumping. Fagforbundet husker godt angrepene på arbeidsmiljøloven fra høyrepartiene sist de satt i regjering. Det skrives kronikker og fris til både den ene og den andre i fagbevegelsen i media. Men på Stortinget er de motstandere av de viktigste tiltakene mot sosial dumping, som solidaransvar, mer makt til tillitsvalgte og drøftingsplikt. Det er fortsatt klare og viktige forskjeller mellom partiene i synet på arbeidstakernes rettigheter. En eventuell borgerlig valgseier vil denne gangen føre partier som er direkte fagforeningsfiendtlige inn i regjering. Svekkelse av LO og LO-forbundene politisk og organisatorisk er et uttalt mål for det borgerlige prosjektet. Muligheten for mindre makt til LO blir brukt som en hovedgrunn fra Unge Venstre til å samarbeide med Fremskrittspartiet. Erfaringer fra Sverige viser at de vil sette dette ut i livet. Noe av det første høyrepartiene gjorde etter at de tok makten, var å kutte skattefradraget for fagforeningskontingent. Arbeidsgiverne fikk beholde sitt fradrag – selvsagt. A-kassan, den svenske arbeidsledighetstrygden, ble gjort mye dyrere – særlig for dem som jobber deltid og tjener lite, de fikk en økning i egenandelen på over 100 prosent! Valgseieren i 2005 handlet om mer enn de tre partiene som fikk flertall på stortinget. Fagbevegelsen, miljøbevegelsen, distriktene og ungdommen skapte entusiasme og mobiliserte. Nå har mange i disse miljøene mistet troen. Ikke på de verdiene som lå i prosjektet, men de er skuffet og desillusjonerte. Kanskje ikke så mye over det som har blitt levert, men over at det ikke lengre er vilje og kraft til å drive politikken videre. Våre medlemmer forteller i undersøkelser at kampen mot fattigdom er det aller viktigste for dem. Samtidig vet vi at man ikke snur en utvikling mot større forskjeller fra et år til et annet, det handler om langsiktige trender som det krever målbevisst arbeid å gjøre noe med. Det samme gjelder arbeidet mot et bærekraftig samfunn og målet om å endre nedbyggingen av landbruket og snu flyttestrømmen ut av distriktene. Det er fortsatt store muligheter for få til en mobilisering og bringe fram den entusiasmen som trengs for å sikre høy valgdeltakelse. De rødgrønne partiene har flertall i Stortinget, regjeringsmakt og sitter med makten lokalt mange steder. Det er et godt utgangspunkt for å bygge allianser, både sentralt og lokalt. Slik kan man gjøre nye praktiske og politiske grep som viser klare politiske forskjeller og kan skape entusiasme. Jeg er klar over at noen av disse sakene ikke er de som er mest synlige i den offentlige debatten. Kanskje løfter de heller ikke meningsmålingene direkte heller. Men blant de mange tillitsvalgte og aktivister, som ser sammenhengene i samfunnet, vil man bekrefte og motivere til innsats i den lange valgkampen. Her er et knippe slike saker: ■ Vær en tydelig arbeidsgiver – for hele, faste stillinger og omstilling med de ansatte på laget. Det er mange rødgrønne politikere som sitter med arbeidsgiveransvaret i kommunene. Det er på tide at man tydelig tar dette ansvaret, og ikke delegerer det bort til rådmenn og administrasjon. Våre tillitsvalgte ønsker seg politikere lokalt som fører gode politiske meninger og holdninger ut i praktisk politikk. Det betyr blant annet hele, faste stillinger som normen, å ta på alvor kompetansen til alle grupper av ansatte og et aktivt trepartssamarbeid for å utvikle tjenestene i kommunene. «Saman om ein betre kommune» er en veldig god ramme for et slikt samarbeid om konkrete saker. Det er et svært godt alternativ til dyre konsulenter, som tilbyr blåkopi av den til enhver tid moteriktige strategi. Vi er også spente på hvordan de lokale forhandlingene etter året tariffoppgjør slår ut. Det er en god mulighet for å vise blant annet at alle arbeidstakere skal ha muligheter til å skaffe seg ny kunnskap og få uttelling for den – ikke bare de som allerede har en høgskole- eller universitetsutdanning. Jeg tror også det er mye å hente i en reform av yrkesutdanningen. Vi bør kunne bruke den kompetansen erfarne arbeidstakere har, til å sluse ungdommen inn på arbeidsplassen. Altfor mange slutter på videregående skole. Et mer tilrettelagt løp, med kombinasjon av arbeid og skolegang, tror jeg kan snu den trenden. ■ Ta tjenestene tilbake Anbudshysteriet skrur kvaliteten nedover på viktige tjenester for befolkningen. Samtidig svekkes vilkårene for dem som jobber der også stadig mer. Fragmentering og kontrakter gjør også løpende omstilling og fornuftige løsninger umulig. I resten av Europa tar pressede lokalsamfunn mange steder tjenestene tilbake for å skaffe seg kontroll over innhold og utgifter. Renovasjon og kollektivtransport er to områder der man i fylker og kommuner kunne gått foran. ■ Bruk handlingsrommet i EØS-avtalen. Vi kan ikke la EØS-avtalen uthule norske regler for et anstendig arbeidsliv. Det var aldri meningen med avtalen da den ble vedtatt. Vi ser også at det ofte ikke er andre land som påberoper seg avtalen, men krefter her i landet som ønsker å svekke arbeidsretten i Norge. Det er flere grundige og gode utredninger på plass om disse problemstillingene. Regjeringen må trekke grensen, og sikre EØS-avtalens legitimitet. ■ Styring av sykehusene Det er knapt noen som mener dagens modell for styring av sykehusene våre er en god løsning. Foretaksorganiseringen er en blanding mellom forretning og forvaltning. Det skaper uklare ansvarsforhold og manglende legitimitet i befolkningen. Fagforbundet skal gjøre sitt fram mot valget for å sikre oppslutning om de sakene vi står for. Vi kommer til å være tydelige på hvilke veivalg vi bør gjøre som land og som samfunn. Vi har titusenvis av tillitsvalgte og nesten 329.000 medlemmer som står bak våre verdier om omtanke, solidaritet og samhold. En rødgrønn politikk som er tydelig og konkret, har et stort potensial til å engasjere og aktivere i våre rekker.