Er forfattere dårligere til å tenke enn politiske kommentatorer?

Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås hevdet i forrige uke (Aftenposten, 13. april) at forfattere ikke nødvendigvis er gode til å tenke, selv om de er gode til å skrive. Det er jo i høyden en tautologi, en selvfølgelig påstand som man verken trenger tankekraft eller eksempler for å bevise. Den er à priori sann. Poenget med artikkelen må derfor være et annet, noe i retning av at forfattere er spesielt dårlige til å forstå politikk og samfunnsspørsmål, for eksempel i motsetning til kultur- og debattredaktører eller politiske kommentatorer. Men akkurat som det er enkelt å bevise at noen forfattere er dårlige politikere, er det ikke vanskelig å finne eksempler på at politiske kommentatorers tankekraft og situasjonsforståelse står mye tilbake å ønske. Denne gangen er Åmås’ spesielle ærend å delegitimere Günter Grass, som i et dikt i Süddeutsche Zeitung har gitt sitt besyv til debatten om Palestina-konflikten. Han hevdet der at Israel har aggressive planer mot Iran og at det utgjør en fare for verdensfreden. Som en annen Breivik-reporter forsøker Åmås å arrestere Grass for «faktafeil», men de fleste av Grass’ premisser og bekymringer er vel både rimelige og relativt godt begrunnet. Åmås gjør her en vanlig tankefeil. Han finner en forfatter han selv mener er på ville veier politisk, men i stedet for å begrense seg til å kritisere hans tanker og ideer, velger han å allmenngjøre poenget ved å hevde at dette handler om forfattere generelt, at de nærmest som gruppe er dårlige tenkere, og at de i hvert fall ikke bør bruke litterære virkemidler når de skriver offentlig om politikk – da går det galt. Hvis man skulle trenge eksempler på at forfattere er «dårlige tenkere» og politisk farlige, er det ikke vanskelig. I en norsk sammenheng kan man bare nevne forfattere som Sven Elvestad (beundret Mussolini og fascistbevegelsen på 1920-tallet og også nazismen), Jonas Lie/Max Mauser (Quislings politiminister) og Knut Hamsun. Men, og det er tross alt det viktigste, Norge har hatt svært mange forfattere som har skrevet både klokt og interessant om politikk og samfunnsspørsmål, ikke alltid som offentlige polemikere, men også som det, for eksempel Henrik Wergeland, Amalie Skram (satte ekteskapet og seksualiteten under debatt), Camilla Collett, Alexander Kielland, Henrik Ibsen (dypt engasjert i samfunnsmessige spørsmål), Christian Krohg (skrev om prostitusjon og var en nyskapende journalist i Verdens Gang), Arne Garborg (alltid engasjert i livets store spørsmål, både som bladmann og forfatter), for ikke å snakke om Bjørnstjerne Bjørnson. Seinere har vi også hatt mange engasjerte forfattere som har gjort en forskjell i samfunnsdebatten, tenk bare på Jens Bjørneboe. Det oppsiktsvekkende er ikke at det blant forfattere finnes dårlige tenkere, men hvor mange forfattere som har gitt originale bidrag til samfunnsdebatten. Så i motsetning til Åmås vil jeg si at det «påfallende ofte» er svært interessant når forfattere kaster seg ut i samfunnsdebatten, også når det skjer i en litterær form. Å hevde at forfattere har «drømmekraft, men ikke dømmekraft», blir i høyden en fortelling om Åmås’ egne skribentidealer. Jeg synes derimot tekster preget av «litterært språk, metaforer, emosjoner og patos» ofte kan ha en viktig funksjon, tenk bare på Nordahl Griegs «Til ungdommen». Karl Ove Knausgård viser også hvor effektivt dette kan være i «Min Kamp». Han er for øvrig en forfatter som har gitt viktige bidrag til samfunnsdebatten, også utover romanene, for eksempel da han skrev om 22. juli («Navnet og tallet», Sveriges Radio/Klassekampen 20. august 2011). Som så ofte ellers er det ingen grunn til å lytte til konformitetskravene fra den aftenpostenske småskårenheten.