Den historiske avantgarden, sier du? Assosiasjonene går til dadaister og surrealister som Hugo Ball, Triztan Tsara, Appollinaire, Dalí og Breton, til manifestglade futurister som F.P. Marinetti eller til russiske konstruktivister som Kazimir Malevich.

Men hva med navnerekken Claude Cahun, Hannah Höch, Sophie Taeuber-Arp og Sonia Delaunay? De fire kvinnene tilhører definitivt de mindre kanoniserte og belyste hylleavdelingene av den vestlige kunsthistorien. Men bak de så godt som ukjente navnene åpenbarer det seg et knippe markante og banebrytende kunstnerskap, som i disse dager vies en massiv utstilling på Louisiana Museum of Modern Art i København.

- Det rare er at man nesten ikke kan se at det er 100 år siden disse kunstnernes verker ble laget. Dette virker så nytt og friskt, med et genuint eksperimenterende og nyskapende uttrykk, sier kurator Mette Marcus ved Louisiana til Klassekampen.

Selviscenesettelser

Sammen med Kirsten Degel har hun kuratert utstillingen «Avantgardens kvinner 1920 - 1940», der til sammen 200 verk av åtte utvalgte kvinnelige avantgardister vises. Materialene veksler mellom et stort spenn av medier, fra maleri, fotografi og collage til klesdesign, film og skulptur.

For å presentere utstillingens covergirl Claude Cahun først: hun ble født av jødiske foreldre i Nantes i 1894 og døpt under det langt mer feminine navnet Lucy Renee Mathilde Schwob. Som en androgyn forløper for den nålevende stjernekunstneren Cindy Sherman, tok hun imidlertid tidlig til seg det mer kjønnsnøytrale navnet Claude Cahun, og ved siden av å publisere flere bøker tok hun fotokameraet fatt. Med seg selv som fleksibel og foranderlig modell, flyttet hun ubesværet inn og ut av representasjoner av samtidas kjønnsroller og produserte en serie med selvportretter, poserende som transseksuelt, maskulint vesen, som buddha, som djevel og som drømmende ungjente under et hvitt laken - blant annet.

- Når man først er blitt introdusert for Claude Cahun, kan man nesten ikke se Cindy Shermans arbeider lenger uten å tenke på henne, sier Mette Marcus.

- Hvorfor har hun og disse andre kunstnerne i så mange år vært glemt?

- Det er et godt spørsmål, for en grunn til at vi har valgt å vise fram akkurat disse kunstnerne, er at de var markante i deres eget samtid. De var i stor grad til stede på kunstscenen og i tidsskrifter, og de var en del av et nettverk av betydningsfulle avantgardekunstnere. Men deler av kunsthistorien er - det må man erkjenne - nokså mannsdominert, og det gjelder også det blikket man har betraktet denne historien med, sier kuratoren.

Mye tyder imidlertid på at kunsthistorien de siste årene har tatt nye briller og hansker på. For tida turnerer en omfattende separatutstilling med Cahunbilder i Europa, og i Düsseldorf sto inntil nylig en utstilling med flere av de samme av avantgardens kvinner som nå stilles ut på Louisiana, på Kunstsammlung Nordrhein-Westfalen. En gjenreisning synes å være på vei.

- Ja, heldigvis er ikke kunsthistorien stasjonær. Den er noe vi kontinuerlig bygger videre på.

- Avantgarden generelt møter også mye oppmerksomhet akkurat nå, med ambisiøse forskernettverk og nyutgitte antologier. Hvordan tolker du at vår samtid er opptatt av avantgardekunst?

- Den historiske avantgarden var et seriøst skred i kunsten, på så mange måter. Det stiller spørsmål ved politiske og kunstpolitiske situasjoner og ved hvilke medier kunsten skal bruke.

Make it new!

Samtidig, som Henning Gärtner nylig påpekte i Morgenbladet, i sin anmeldelse av antologien «Norsk avantgarde» som nå er utkommet på Novus forlag, er mye av avantgardens tankegods unektelig de seinere årene blitt annektert av hyperkapitalismen. «Make it new!» er slagordet, innovativt og progressivt er ordene som står øverst på lista over storbedriftenes målsettinger - de samme credoene som avantgardistene i sin tid dyrket.

- Er det politiske og samfunnsmessige trekk i vår egen samtid som gjør at vi tiltrekkes av avantgarden i dag, Mette Marcus?

- Det vet jeg ikke om jeg vil påstå. Kunstens interessefelt bølger fram og tilbake, sånn er kunsthistorien. Når det har vært en fornyet interesse for avantgarden i løpet av de siste 15 årene, tror jeg først og fremst flere og flere har fått øynene opp for hvilken brytningstid disse kunstnerskapene faktisk innebar.

Og det var en spesiell tid Claude Cahun og hennes kollegaer virket under. De var unge under første verdenskrig, og opplevde at språket ble benyttet som propagandaredskap og førkrigstidas moralske verdier sto for fall. Det politiske og retoriske klimaet var hardt, og jødespørsmålet en verkebyll. Samtidig var kjønnsrollene i forandring. Samfunnet hadde sendt mennene sine i krig, og kvinnene toget ut på arbeidsmarkedet. Flere av de åtte avantgardekunstnerne levde ut radikale livsformer, for eksempel i lesbiske konstellasjoner.

Men ikke alle kunne sette seg selv og eget kunstnerskap foran alt annet. Mot slutten av sitt liv uttalte kunstmaleren Sonia Delauney: «Jeg har levd tre liv: ett for Robert, ett for min sønn og mine sønnesønner og et kortere et for meg selv. Jeg angrer ikke at jeg ikke har vært mer oppmerksom på meg selv. Jeg hadde virkelig ikke tid til det».

- Vi har med interesse sett på disse kvinnenes biografi, og vi har oppdelt hele utstillingen i ett tematisk og ett biografisk spor. Det gir et innblikk i hva det var for slags liv de levde, hva deres nettverk betyr for gjennomslagskraften de har hatt. Selv om de har levd svært forskjellige liv har de alle sammen det til felles at de har vært i stand til å markere seg gjennom kunsten, sier Mette Marcus.