Da Nora Brockstedt sto på scenen og sang «Voi voi» i 1960 hadde Eurovision Song Contest 13 deltakere, og et heller moderat budsjett. Siden da har både deltakerliste og pengebruk vokst inn i himmelen. I år deltar ikke mindre enn 42 land i den internasjonale finalen. Hva er det egentlig vi ser?

- Det er to ting som gjør Grand Prix unikt både nasjonalt og internasjonalt, sier Jostein Pedersen.

Etter 13 år som GP-kommentator i NRK har han konseptet under huden.

- For det første er det verdens største TV-show. Det er den eneste kulturproduksjonen som kan måle seg med store sportsarrangementer. For det andre ser alle på det samtidig. Den sammensveisende effekten dette har på befolkninger kan nesten ikke undervurderes, sier han.

Pedersen vektlegger hvor stabil MGPs funksjon har vært, trass i skiftende trender. Utover 70-tallet, i takt med framveksten av norsk popbransje, ble konkurransen enda viktigere som lanseringskanal.

- MGP er den store styrkeprøven for en artist. Klarer du den, kan du klare å slå gjennom. Og lenge var det jo den eneste sjansen til å få vist seg fram. Alle har jo vært med. Bjørn Eidsvåg, Terje Rypdal, Radka Toneff, Henning Sommerro - til og med Jan Garbarek!

Lokal identitet

Det er ikke bare ute i Europa MGP-konseptet vokser. Også her hjemme gikk NRK for noen år siden over fra én enkelt finale til å arrangere flere nasjonale delfinaler før den endelige utvelgelsen av Norges representant gjøres i Oslo Spektrum. I år har kommunene Florø, Larvik og Ørland vært vertskap for MGP-sirkuset.

Seniorforsker ved Nasjonalt senter for by- og regionsforskning Guri-Mette Vestby mener store kulturarrangementer som MGP kan ha en byggende effekt på et lokalsamfunn, men at det ikke ligger noen automatikk i dette.

- Slik profilering kan gjøre to ting. Den kan gjøre noe internt, styrke det kollektive selvbildet så å si, når stedet kommer på tv. Eller den kan gjøre stedet mer kjent eksternt og kanskje bidra til flere besøk. Men begge deler forutsetter jo at man faktisk viser noe av stedet, ikke bare sveiper over med kamera.

Vestby mener lokal identitetsbygging er et krevende prosjekt.

- Et sted har jo en identitet med utgangspunktet i beliggenhet, natur, bygningsmiljø og andre ytre kjennetegn. På den annen side har man ting som næringsstruktur, lokal mentalitet, kulturarv og kulturtilbud og så videre. De som skal bygge lokal identitet har med andre ord mange felter de må jobbe på samtidig

Kommuner og stater likner

Silje Hatlestad har skrevet masteroppgave om Norges selvfremstilling i MGP. Hun sier likheten mellom nasjonalstaters og kommuners selvpromotering er slående.

- Kommunene prøver å få delfinalene til seg, og legger mye penger i det også. Slik Aserbajdsjan også vil anstrenge seg for å vise sine beste sider i år.

Noe som imidlertid har endret seg, mener Hatlestad, er Norges framstilling av seg selv. Hun mener også her å kunne se samme tendens i de norske delfinalene.

- De to først gangene Norge var vertskap for den internasjonale finalen, la man seg på en veldig selvpromoterende linje. Fokuset lå på fjell, fjord og bunad.

Hun mener finalen i 2010 representerer et klart brudd fra fokus på selvhevdelse til fokus på fellesskap.

- Pauseinnslaget er selve kroneksemplet. Den koreograferte dansen som ble danset av hundrevis av vanlige mennesker og sendt direkte fra mange forskjellige land samtidig. Det blir spennende å se om denne trenden holder.