Makslønn

Lørdag 11. februar, 2012
- Økende ulikhet er et verdens mest presserende problemer, skriver Mandag Morgen med henvisning til OECD-rapporten Economic Policy Reform 2012 og det nylig avholdte World Economic Forum i Davos. I 1980 tok én prosent av den best betalte delen av USAs befolkning hjem åtte prosent av de totale inntektene. I 2008 var andelen økt til 18 prosent. I nesten alle OECD-land går utviklingen i samme retning. Problemet er så omfattende at selv USAs president Obama har adressert problemet.
- Richard Wilkinson og Kate Pickett har i boka «Ulikhetens pris» (Res Publica) vist at ulikhet er en sykdom som sprer seg fra toppen og ned. Wilkinson viser til at den øverste tidelen og særlig den rikeste prosenten i Norge har mangedoblet sin andel av samfunnsinntekten de siste tretti årene. Han har liten tro på at Norge vil lykkes i å opprettholde en relativt stor grad av likhet dersom denne utviklingen får fortsette. I mange land snakkes det om å innføre minimumslønn for å begrense ulikhetene. Men, som Wilkinson og Pickett påpeker, hvis man virkelig vil gjøre noe med de økende sosiale skillene, er det mer produktivt å begynne på toppen - for eksempel med en makslønn.
- Maksimumslønn har faktisk vært på det politiske kartet i USA. Sam Pizzigati ved Institute for Policy Studies skriver i Le Monde diplomatique at det under første verdenskrig ble foreslått å skattelegge inntekter over 100.000 dollar med 100 prosent. I 1944 vedtok Kongressen en skatt på inntekter over 200.000 dollar på 94 prosent. Makslønn bør også settes på den politiske dagsordenen i Norge. En fornuftig skattereform, som både ville føre til mindre sosiale forskjeller og gi betydelig større inntekter i statskassen, kunne for eksempel være å skattlegge all inntekt over, la oss si 1,5 til 1,9 millioner kroner (fire til fem ganger gjennomsnittlig industriarbeiderlønn), med 100 prosent. Det ville ha vært et tydelige brudd med dagens politikk for stadig økende sosiale forskjeller. Og best av alt, det ville ikke - som de fleste andre sosialt rettferdige og godt begrunnede krav - vært i strid verken med EU eller EØS-avtalen.










