Det er lørdag formiddag og Platekompaniet i Bogstadveien i Oslo fylles opp av gamle travere og noen relativt unge tilhengere av poesijazz. En mor forklarer sønnen sin at han en dag kan skryte av å ha vært på konsert med selveste Jan Erik Vold. Mellom reklameplakater av Rihanna og den nye plata til Lana del Rey, kommer selveste Jan Erik Vold iført slitt dongerijakke og dressbukse. Han skuer utover publikum og smiler. Hans gode venn og musiker Arild Andersen spiller opp på kontrabassen og Vold tar sats. I kjent stil framfører han diktet «Jordnær anekdote», av den amerikanske modernisten Wallace Stevens.

- Hver gang hjortene kom klampende over Oklahoma sto en villkatt i veien og freste.

Det skulle ta lang tid, men endelig er Volds oversatte dikt av Stevens tilgjengelig på norsk i jazzversjon.

Engangskonsert

Plata «Blackbird bye bye» er en liveinnspilling fra Kongsberg jazzfestival i 2010. Det var første og siste gang at trioen bestående av Vold, Andersen på bass og den kjente jazzmusikeren Bill Frisell på gitar, spilte Stevens sammen. Hvordan det hele gikk til er egentlig en tilfeldighet, og begynte med at Vold fikk en telefon fra arrangøren av festivalen. Han spurte hvem han kunne tenke seg å jobbe med som han ikke hadde jobbet med før. Han bestemte seg for å velge fra øverste hylle.

- Ja, svarte jeg, Bill Frisell, og tilfeldigvis skulle han til Kongsberg han også, sier Vold over en skive med brunost etter at minikonserten og platesigneringen er over.

Den nye plata er en samling av Andersen og Frisells melodier, og noen standardlåter. Over musikken ligger Volds gjendiktning av Stevens dikt fra samlingen «Keiseren av iskrem», som kom i 2009. Sluttsporet på plata, «Mannen med den blå gitar», er tilegnet Frisell. Det er fordi blå er poesiens farge. Og på samme måte som Stevens forandrer verden med poesien, forandrer Frisell poesien med musikken, og man forstår det hele på en ny måte.

40 års plage

Som ung litteraturstudent i USA kom Vold over Stevens tidlig på 1960-tallet. Diktene har fulgt og plaget ham siden den tid.

- Han er vrien, og det tok lang tid før jeg forsto diktene hans. Hver gang jeg ikke forsto skjønte jeg at feilen lå hos meg. Stevens må leses i moderate porsjoner over lengre tid, sier Vold.

Hvorfor han ikke har gjort dette før? For å kunne framføre Stevens, måtte han trenge gjennom diktene. Lengre tid kan noen ganger være så mye som 40 år.

- Det var en lettelse å bli ferdig med oversettelsen.

Stevens var utdannet jurist og jobbet i mange år som forsikringsdirektør for et av de største forsikringsselskapene i Hartford i Connecticut. Han var en høy mann på over 100 kilo, og det var mange som ble overrasket da han debuterte som poet i en alder av 44 år.

Den anerkjente litteraturkritikeren Harold Bloom, mener Stevens er USAs største poet i det 20. århundre. Sammen med T.S. Elliot, William Carlos Williams og Ezra Pound er han en av de fire store, nyskapende nordamerikanske modernistene.

- Han var opptatt av naturen og den virkelige verden. Diktene er en kombinasjon av intelligens og filosofi, hverdag og musikalitet.

Vold trekker fram diktet «Keiseren av iskrem». En tilsynelatende festlig sammenkomst viser seg å være et likskue:

Stikker de ru føttene ut, vil de røpe

hvor kald hun er blitt, og stum.

La lampen feste strålen, tindrende og klar.

Keiseren av iskrem er den eneste vi har.

- Han sier ikke fra før katastrofen inntreffer, og vrir hele situasjonen til å være noe helt annet. Jeg vet ikke hva det er, men du går gjennom diktene hans og forandres litt underveis, sier Vold.

Den amerikanske kritikeren John Kelman var til stede på Kongsberg sommeren 2010. Selv om han ikke forsto et ord av hva Vold sa, skrev han i anmeldelsen i All About Jazz at språket ikke var noen hindring:

- Det er helt rått!

«Det som gjorde Volds opptreden med Frisell og Andersen, alle i perlehumør, så spesiell, var at selv om Vold leste diktene på norsk var det ikke nødvendig å vite hva som ble sagt for å få med seg den fundamentale fellesskapsfølelsen. I Volds lesning, bakket opp av Frisell og Andersen, kom poesien til uttrykk uten at et eneste forståelig ord ble ytret.»

Vold må bare lese ett dikt til, «Madame la Fleurie»:

Hans sorg er at moren åt av ham, at livet hans og det han så

i et kammers langt unna, en dronning med skjegg, ond i sitt døde lys.

Han lener seg tilbake, hever øyenbrynene og puster ut.

- Det er helt rått! Vi har ingen dikter her i Norge som skriver slike dikt. Det er ikke sikkert vi kommer til å få det heller.