Russland kommer ikke til å stemme for Syria-resolusjonen i FNs sikkerhetsråd med mindre den inneholder garantier mot mulige militære intervensjoner, fastholdt landets EU-utsending Vladimir Tsjizhov overfor nyhetsbyrået Interfax i går. Var av erfaringene fra Natos krig i Libya stoler Moskva ikke på resolusjonsteksten som understreker «behovet for å løse den rådende krisa i Syria fredelig», så lenge resolusjonen inneholder formuleringen «ytterligere tiltak».

Russlands FN-ambassadør Vitalij Tsjurkin er fortsatt kritisk til framlegget til Den arabiske ligaen som krever at president Bashar al-Assad går av og at visepresident Farouk al-Sharaa midlertidig tar over.

Det vil bringe Syria fra lokale væpnete konflikter til regulær borgerkrig, advarte viseutenriksminister Gennadij Gatilov tirsdag kveld.

«Ytterligere tiltak»

Moskva vil ha forhandlinger mellom den delen av opposisjonen som fortsatt er åpen for samtaler med regimet om de reformene som Assad annonsert ved flere anledninger i fjor, men som opposisjonen mener ikke går langt nok eller er blitt fulgt opp i praksis.

Utenriksminister Sergej Lavrov understreket imidlertid tirsdag overfor Interfax at Assad «ikke er Russlands venn eller allierte», hvilket kan tolkes som at Moskva kan være åpne for at Sharaa tar over eller vil gardere seg nok konsekvensene av regimets eventuelle fall, både med henblikk på baseavtalen i Tartus og våpenkontrakter i milliardklassen, ifølge den russiske tankesmia CAST

Vestmaktene og ligaen mener at Moskvas resolusjonstekst er for svak sammenliknet med ligaens vedtak. Det er mange måneder siden USA, Frankrike og Storbritannia konkluderte offentlig med at Assad-regimet var illegitimt og måtte gå av.

Tirsdag gikk CIA-sjefen David Petraeus, øverstkommanderende for USAs okkupasjonsstyrker i Irak og i Afghanistan og for Sentralkommandoen på 2000-tallet, langt i å støtten til det væpnete opprøret, mens direktøren for den amerikanske etterretningen National Intelligence Estimates (NIE), James Clapper, understreket at «jeg kan ikke se hvordan han [Assad]kan opprettholde sitt styre i Syria.» Det handler utelukkende om tid, ifølge NIE-sjefen.

Det veier trolig tyngre i Kreml enn forsikringer fra Storbritannias utenriksminister William Hague om at resolusjonen «ikke krever militære aksjoner og kan ikke brukes til å iverksette det», supplert med Frankrikes utenriksminister Alain Juppé innlegg om at tanken på intervensjon er myte.

Hvorvidt Kreml tror Vesten vil gå til militære aksjoner, er trolig mindre vesentlig enn at formuleringen «ytterligere tiltak» åpner for militær hjelp til Syria nasjonalråd (SNC) og Fritt Syria-hæren.

Saudi-Arabia slutter seg til anerkjenningen av SNC.

«Sikkerhetsløsning»

Regimet forfølger en strategi som Assad betegner som «sikkerhetsløsning». Den går ifølge Peter Harling i tankesmia International Crisis Group ut på å være brutal med å slå ned Fritt Syria-hæren og andre militante grupper uten å frambringe mer sinne blant folk og undergrave egen støtte i befolkningen og internasjonalt.

Strategien ser ut til å falle på sine egne motsigelser. Den markante opptrappingen fra Fritt Syria-hæren faller sammen med tidspunktet da Assad-regimet omsider slapp observatører fra araberligaen inn i landet, og i løpet av de siste ukene har det væpnete opprøret inntatt flere forsteder og bydeler av Damaskus.

Lørdag kom meldingene om de første tunge sammenstøtene i Aleppo, landets nest største by i et ellers urolig strøk mot grensa til Tyrkia. Tidligere har protester blitt møtte med motdemonstrasjoner til støtte for Assad.

Det verserer ulike forklaringer på hva som skjedde da sikkerhetsstyrkene rykket inn i den fattige bydelen Marjeh. Lokale handelsmenn hevder at det dreier seg om lokale feider.

Andre hevder at det var shabbiha, Assad-lojal milits eller dødsskvadroner, som var i gang på grunn av protestene etter fredagsbønnen. De skal tilhøre en mektig lokal klan som blir væpnet av regimet.

Hendelsene i Aleppo underbygger inntrykket at opprøret igjen har forsterket seg etter at Fritt Syria-hæren og SNC slo seg sammen.

Stor-Damaskus

Mens observatørene fortsatt befant seg i landet, forhandlet lokale eldre fram avtalen i Zabadani, en liten by med 40.000 innbyggere i den fruktbare Wadi Barada, parallelldalen til Beka’a-dalen i Syria, vel 30 kilometer fra Damaskus. Avtalen førte til at hæren trakk seg ut mot at opposisjonen ikke overlot byen til Fritt Syria-hæren som oppmarsjområde eller «frigjorte soner» som opprørshærens leder, oberst Riad al-Asa’ad, betegner det, for videre framstøt.

Det har overrasket mange hvor raskt militante grupper fikk grep om de ytre bydelene i den østre delen av Stor-Damaskus: Duma, Irbin, Seqba. Scenen likner den i bydelen Adawiya i Homs, det sterkeste feste for opprøret ved siden av det sørlige Dera’a.

Konflikten i Homs, landets tredje største by, går langs sekteriske linjer, Assad-regimet har støtte i alawittiske bydeler; opprørerne i de sunnidominerte distriktene og i Rastan, lenger nord i den fruktbare Orontes-dalen mot Hama hvor Det muslimske brorskapet står sterkt, åstedet for massakren som Bashars far, Hafez al-Assad, beordret i 1982.

Militære analytikere ser et mønster der sikkerhetsstyrkene og regjeringshæren har vansker med å ha kontroll med alle opprørspunktene som «vandrer» etter hvert som hæren forflytter seg. Det gjelder særlig i Idlib-provinsen som grense mot Tyrkia i nordvest.

Regimet er åpenbart av den oppfatningen at «sikkerhetsløsningen» er mulig så lenge det har kontroll med Damaskus og Aleppo, samt kystområdet mellom Latakia i nord og Tartus, nord om grensa til Libanon.