- Kulturpolitikk har begrensede muligheter til å gjøre noe med sosiale forskjeller, sier Per Mangset, professor i kulturstudier ved Høgskolen i Telemark.

Mangset står bak en ny forskningsrapport fra Telemarksforskning kalt, «Demokratisering av kulturen? - Om sosial ulikhet i kulturbruk og -deltakelse», som er en undersøkelse av folks kulturkonsum i perioden fra 1991 til 2008, blant annet basert på materiale fra Statistisk sentralbyrå. Konklusjonen er at det fremdeles er store forskjeller mellom ulike samfunnsgrupper, til tross for at myndighetene i mange år har ført til en aktiv kulturpolitikk.

- Rapporten viser at det er vanskelig å gjøre noe med strukturelle kulturforskjeller i kulturforbruk, sier Mangset.

Liten effekt

Før jul la kulturminister Anniken Huitfeldt fram stortingsmeldingen «Kultur, inkludering og deltaking», hvor det går klart fram at det er et hovedmål for regjeringen å føre en aktiv kulturpolitikk for å utjevne økonomiske og sosiale ulikheter.

Rapporten som Mangset nylig har publisert, tyder på at regjeringen skal få det vanskelig med å realisere sine ambisjoner. Kulturpolitikken har begrensede virkninger:

- De sosiale ulikhetene er fortsatt store. Det er fremdeles slik at tradisjonell høykultur som opera og klassisk musikk blir konsumert av utdanningsmiddelklassen, mens de med lavere utdanning i større grad er forbrukere av kulturuttrykk med lavere prestisje, som køntri- og dansemusikk, sier Mangset.

Dette er ikke et særnorsk fenomen:

I Frankrike har man foretatt slike studier av folks kulturkonsum i over 40 år. Den avdøde sosiologen Pierre Bourdieu er blant dem som er særlig kjent for å ha gjort slike studier. Bourdieu var opptatt av hvordan sosiale forskjeller reproduserer seg, og disse tankene har også hatt stor gjennomslagskraft i Norge. Men Mangset trekker også fram innsikter fra amerikanske forskere:

- Den amerikanske sosiologen Richard Peterson har lansert et litt annet perspektiv. Han peker på at utdanningsmiddelklassen er i ferd med å bli kulturelt «altetende». De forbruker både mye høykultur og populærkultur, mens folk lavere ned i det sosiale hierarkiet primært retter seg inn mot særskilte typer folkelig kultur.

Men både Bourdieu og Peterson legger vekt på at sosiale forskjeller i kulturforbruk langt på vei består:

- Bourdieu-tradisjonen har medført at man i Frankrike har hatt en grundig diskusjon om disse spørsmålene, og det viser seg at demokratiseringsprosessen ikke har hatt de ønskede effekter. Nå har vi oppdaget de samme tendensene i Norge.

- Trenger vi kulturpolitikk dersom den ikke har noen effekt?

- Ja, selv om effekten av kulturpolitikken har vist seg å være begrenset, kan man likevel peke på positive enkelttiltak.

Ingen pessimist

Av slike tiltak peker Mangset på «Den kulturelle skolesekken» (DKS), som skal gi elever ved norske skoler et profesjonelt kunst- og kulturtilbud. - Det er ingen tvil om DKS når breie sosiale grupper. Men samtidig understreker han det er vanskelig å vite hva som skjer med barnas kulturkonsum etter at de har gått ut av skolen.

Ifølge Mangset er det heller ingen tvil om at «den nye kulturpolitikken» som ble igangsatt på 1970-tallet, har hatt positiv innvirkning:

- På 1970-tallet satset politikerne på amatørteater og fritidskultur. På sine premisser var har dette vist seg å være vellykket form for kulturdemokratisering. Også offentlige institusjoner som folkebibliotekene må regnes som en suksess. De er blitt en arena hvor innvandrere i stor grad deltar, sier Mangset.

Selv om mange av de sentrale kulturtiltakene som er blitt lansert for å jevne ut sosiale forskjeller, har hatt liten effekt, vil ikke Mangset være for negativ:

- Man må ikke forstå rapporten som kulturpessimisme. Det er ikke meningsløst å bedrive kulturpolitikk, men det er viktig å være nøktern med tanke på hvilke effekter politiske tiltak kan ha.

- Har du gjort noen andre overraskende funn?

- I rapporten har jeg referert til en interessant europeisk undersøkelse som Statistisk sentralbyrå har vært med på. De fleste av oss vil vel tro at Norge er mer egalitært - også når det gjelder kulturforbruk - enn de fleste andre europeiske land. Det ble ikke bekreftet av denne undersøkelsen. Faktisk viste det seg at Frankrike på visse områder framsto som mer egalitært enn Norge.

Norge framstår dermed ikke som et annerledesland på kulturfeltet:

- Alt i alt gir denne undersøkelsen få holdepunkter for å hevde at Norge skiller seg sterkt ut fra andre land når det gjelder sosial ulikhet og kulturaktiviteter, sier Mangset. Men her trengs nok mer sammenliknende forskning før siste ord er sagt.

Postmodernisme

Det virker også som at flere tiår med postmodernistisk tankegods, hvor man har vært opptatt av at skillene mellom høy- og lavkultur er i ferd med å viskes ut, ikke slår noe særlig ut i det generelle kulturkonsumet:

- Det er lite som tyder på at smaks- og kvalitetshierarkiene har brutt sammen. Og de som mener det er meningsløst å snakke om et høykulturelt og lavkulturelt forbruksmønster, vil nok bli skuffet av denne rapporten.

Til tross for at det har skjedd viktige endringer, er ingen klare tendenser til at ulikhetene i folks kulturkonsum er i ferd med å forsvinne:

- Derimot er det solid empirisk dekning for å fastslå at nordmenns kulturbruk stadig i høy grad er systematisk differensiert etter sosiale

bakgrunnsfaktorer, særlig ut ifra utdanningsnivå, yrkesstatus, alder og bosted, men også ut ifra kjønn, sier Mangset.